Jeg så at Solliv hadde kommet til “samme konklusjon”. I hvert fall hadde hun møtt “juleveggen” med alt det julestasjet av pepperkaker, julebrus osv som allerede er i butikkene i Norge. Jeg kan “trøste” alle med at det ikke bare er i Norge jula begynner i oktober.
Jeg har flikket og endret, kastet og “addet”, lest og skrevet, åpnet og lukket i flere uker. I dag, endelig, følte jeg meg altså såpass klar med manuset til “Lysets barn” at jeg kunne sende den inn til Forfatterskolen redaktør for en gjennomlesning og tilbakemelding igjen. Dette blir andre gang jeg får tilbakemelding på teksten, og jeg har endret mye på det opprinnelige manuset.
Jeg håper redaktøren min er enig i at det nå nærmer seg at jeg kan sende det inn til forlag. Selv mener jeg at det er klart for det, men hvem er jeg til å vite det? Jeg er ingen forfatterekspert. Ikke er jeg mor heller, så jeg kan vel egentlig ikke tenke meg hvordan det føles å sende barnet på avlastning heller, og på samme måte er dette første gang jeg skriver en bok, så det er kanskje helt feil at manuset er klart for forlaget?
Uansett… Kanskje med unntak av slutten, så synes jeg at jeg har fått frem det jeg ønsker. Når det gjelder avslutningen, så har jeg et par retninger jeg tenker den kan ta, men jeg tror selv at den retningen jeg foreløpig har valgt, er det riktige veien å gå. Jeg ønsker bare å få tilbakemelding på om tanken er god og forståelig.
Nå kan jeg endelig sette meg i godstolen for å lese en god bok, i stedet for hele tiden å skulle skrive på min egen. Det er deilig å ha “barnet” sitt på avlastning gitt. Det blir nok værende der i noen uker. Jeg kommer ikke til å ta kontakt med “avlasteren” for å høre hvordan det går, selv om jeg nok skulle ønske å vite… Jeg får tidsnok tilbakemelding fra henne. Da blir det å kaste seg over tilbakemeldingene og flikke videre på manuset. Men jeg håper å sende det til forlag før jul, og jeg ser virkelig frem til den dagen…
PS! Når jeg leser gjennom teksten merker jeg at jeg er skikkelig sliten, så det spørs om det er noen som klarer å dra noe vettugt ut av det…
Tidligere innlegg om skriveprosessen
Tidligere innlegg om skriveprosessen2
Tidligere innlegg om skriveprosessen3
Tidligere innlegg om skriveprosessen4
Tidligere innlegg om skriveprosessen5
Tidligere innlegg om skriveprosessen6
Tidligere innlegg om skriveprosessen7
Tidligere innlegg om skriveprosessen8
Tidligere innlegg om skriveprosessen9
Jeg klarte jaggu meg å komme meg ned til stranden i dag morges også, og jeg hadde med meg besøket mitt. De hadde ikke badet i soloppgang før, så for dem var det helt nytt. Jeg derimot blir vel snart regnet for veteran å være. Jeg som ikke er glad i å bade, og som i hvert fall ikke liker å bade i kaldt vann.
I dag tok jeg med meg temperaturmåleren for å finne ut hvor mange grader det var i vannet, og selv om jeg syntes det virket som om det var ganske grei temperatur, – bare ørlite kaldere enn sist, så viste det seg at det kun var 20 grader i vannet. Det er jo egentlig altfor kaldt for meg. Det kan vel ikke bety annet enn at kroppen begynner å venne seg til det.
Det er rett og slett helt utrolig at jeg har blitt en badeand. Et par uker til nå, så har jeg nok, i tillegg til svømmehud mellom fingrene, fått sølvskimrende fiskeskjell på underkroppen, og du kan se havfruen Linda duppe og svømme langs hele Solkysten her i Spania.
Bilder av soloppgangen blir det aldri nok av. Det ene bildet blir mer spektakulært enn det andre, men hver er de unike på sin egen måte, så jeg synes det er vanskelig å skulle velge ut bare ett bilde å dekorere bloggen med. Derfor har jeg denne gangen tillatt meg å dele hele 4 av de 33 bildene jeg tok av soloppgangen. Enjoy!
Hva passet vel ikke bedre da enn å ta med seg to andre bloggere som for anledningen befant seg i området, nemlig Kari og hennes besøk Monica, til Castillo de Colomares ved Benalmádena Pueblo. Dette er et område med slott og andre byggverk som er reist til minne om nettopp Colombus. Dette kan du lese mer om her.
Dermed ble det en koselig vandring i Benalmádena Pueblo i stedet, med påfølgende kald brus og svart te som ble inntatt på en av stedets kaféer. Personalet på kaféen var mega-stresset, og de klagde på hverandre både på engelsk og spansk, men vi fikk i hvert fall slukket tørsten og slått av en god prat. Monica var interessert i å høre om boken jeg skriver, så jeg fortalte i vei om den. Det var trivelig å bli kjent med kvikke og koselige Monica, og hun og Kari knipset i vei og foreviget både dører, strømkabler (bare fordi de var i veien), god utsikt osv. Jeg husket heldigvis selv å ta noen bilder også, så her er en liten smakebit.
Dette silhuettbildet synes jeg ble så fint. Her er det både palmer med en liten papegøye som sitter på en av grenene, en familie som har slått seg ned for å beundre soloppgangen og bade, samt en mann som går på tur med hunden sin i vannkanten. Et skikkelig stemningsbilde.
En magisk morgen i soloppgang.
Men for min del, så er det vel bedre å avslutte med en god opplevelse der vannet var deilig etter et par minutters hutring og brøling, og med 22 grader i luften, enn å streve med å komme meg uti i det hele tatt når vannet er iskaldt (les: under 20 grader). Når jeg gir meg på topp, så kan jeg huske disse flotte opplevelsene til neste års høstbading, og så blir jeg kanskje med igjen.
Hadde jeg kavet meg med når badetemperaturene synker til godt under 20 grader, så tror jeg det ville gjort sitt til at jeg aldri ville orket å stille opp igjen.
Denne gangen ble Kari med også. Det var veldig trivelig. Hun hadde aldri stått så tidlig opp før, så det var en ny opplevelse for henne bare å se soloppgangen, og enda bedre, – å bade i den. Vi spaserte langs strandpromenaden både frem og tilbake og knipset i vei bilder av både himmelen, grotte-lignende terreng, papegøyer og palmer i silhuett bak solen.
Etterpå dro vi hjem til Kari og pratet om litt løst og fast, men mest om bokprosjektene våre. Jeg har kommet et godt stykke på vei, med bare litt justeringer og tilbakemeldinger før jeg skal sende den til forlag, mens Kari fortsatt er på tenkestadiet. Jeg tror nok at hun kommer i gang ganske snart, men det er utrolig hvordan den derre dørstokkmila virker inn på alle mulige områder. Jeg kjenner på det selv. Jeg kunne sikkert vært ferdig om jeg hadde prioritert bedre de siste to årene, for det har gått så lang tid siden jeg var ferdig med førsteutkastet og skulle endre og skrive om. Nå må jeg bare hoppe i gang og skrive på torsdag og uken deretter når jeg har høstferie. Vi har høstferie senere enn skolene i Norge, så jeg kan heldigvis se frem mot noen dager med skriving mer eller mindre i ro og fred.
Neida, i dag var det den obligatoriske Ørnemarsjen på skolen. Hele Den Norske Skolen Málaga flyr til fjells. Eller, – de fleste går i mer eller mindre behagelig tempo, men noen formelig flyr av gårde. Tre av guttene er helt råe, én 10. klassing, én 7. klassing og én 4. klassing. De er “alltid” i tetgruppen, og kommer til toppen lenge før de fleste andre.
Selv holdt det med rundt halvannen kilometer i dette bratte området. Da fikk jeg sitte på et stykke. Vi har da følgebil, må skjønne. Jeg gikk siste rest inn til hytten vi skulle ha som base, så det ble litt mer gange, selv om det kunne vært mer. Jeg kunne heldigvis “gjemme meg” bak unnskyldningen om at jeg skulle ha ansvar for aktiviteter på toppen og derfor burde være tidlig oppe, for sprek nok til å komme opp raskt er jeg ikke.
Været var perfekt til å gå på tur i. Rundt 20 grader da vi startet, litt overskyet og vindstille. På toppen var det i grunnen det samme fine været, men ikke altfor varmt. Vi spiste og hadde aktiviteter for de minste som å kaste ertepose i bøtte, tegne halen på grisen, potetløp og lage bilde av naturmaterialer. På veien ned blåste det litt, men det var i grunnen bare deilig, siden det begynte å nærme seg 30 grader.
Rundt 50 minutter brukte jeg nedover, og det er i grunnen ikke enklere å gå ned enn å gå opp. Der det er pusten det skorter på på vei opp, så er det knærne som sliter på turen ned igjen. Men ned kom jeg, og nå gleder jeg meg over at det er leeenge til neste gang, – selv om det absolutt var en helt super tur 🙂
Vi prøvde å rope som best vi kunne, men med over 1000 tilskuere, som jeg tror det må ha vært (noen snakket om 1500), så var det vanskelig å bli hørt. Jeg tror nok at det mest var flaggene våre som hjalp fra tribunen, – for de var godt synlige fra den seksjonen vi hadde fått utdelt.
Larvik kom best i gang i kampen, selv om det i grunnen var en ganske jevn start i første omgang. Larvik klarte å pådra seg et par raske 2 minuttere, – den ene kanskje litt vel strengt dømt. I det hele tatt ble det fire 2 minuttere til Larvik i første omgang og ingen til Málaga, og ingen gule kort til noen av lagene. Hm, – her er det noen som kanskje ikke fikk lagt en god linje fra start? Og når da dommerne presterer å blåse frikast til Málaga fordi Heidi Løke tar avkastet løpende, når spilleren til Málaga helt klart står en knapp meter unna ballen og i ballbanen, da føles det som om dette skal bli en kamp med dømming 70-30 i favør hjemmelaget. Det gule kortet til lagleder for protester er greit, men Malaga-spilleren skulle hatt bestrafning og avkastet vært tatt på nytt. Like etter presterte de også å blåse skritt på en Larvik-spiller, antakelig fordi det ble urytmisk da hun hoppet opp på feil bein, – det var ikke mer enn to skritt på henne. Men, men… Larvik klarte faktisk å vinne første undertall-periode 2-0, og den neste også, så det gjorde i grunnen ikke at de fikk utvisninger.
Siste halvdel av første omgang dominerte Larvik stort, og anført av mor selv, Heidi Løke, som scorte 5 mål omtrent på rappen, så stod det 11-16 til pause og den 5-målsledelsen Larvik trengte var nådd. Da skulle vi egentlig bare ha stoppet kampen og reist hjem, – for da var Larvik i European League. Men… Så vel ble det ikke…
I andre omgang tok Málaga igjen forspranget, og en periode spilte hjemmelaget vanvittig bra håndball og hadde flere lekre scoringer med både flyvere og backhand-innspill til strek, så jeg måtte applaudere dem. Til slutt ble det et ganske stort tap, 33-27, så da ble det ingen European League, men vi får ønske Larvik lykke til videre i den norske serien. Og jeg kan slå fast at, til tross for noen feile dommeravgjørelser i starten, så var det absolutt ikke deres feil at Larvik tapte, og dommerne gjorde en bra figur i andre omgang.
Alle vi norske på tribunen hadde det i hvert fall moro, til tross for tap, og etter kampen ble det tid for barna å få seg autografer av Larvik-spillerne, samt bilder sammen med håndballprofil Heidi Løke, Guro Ramberg og andre. Det gjalt selvfølgelig også de store “barna” 😉 Så en flott opplevelse med masse god stemning for oss på tribunen var det, selv om resultatet av selve kampen kunne vært bedre.
Jeg fikk lyst til å kjøre en liten liste i dag. Så da ble det en liste over 10 ting jeg aldri skal gjøre. Noen av tingene kom lett, mens jeg måtte tenke mer over andre. Likevel står jeg 100% inne for alle punktene på listen. Disse 10 punktene kommer jeg aldri til å gjennomføre.
