En av de første artiklene jeg skrev i bloggen handlet om hvordan det er å føde på sykehusene i Venezuela. Historien er så sterk at jeg deler den igjen, men denne gangen slik jeg har skrevet den i førsteutkastet til boken min…
PÅ VENTEROMMET
Ved siden av Eilyn satt en dame i tyveårene som hadde hatt veer en god stund. Plutselig skrek hun av smerte, og det var tydelig at fødselen var i full gang. Noen sykepleiere og legestudenter kom raskt til, men de ble stående uten å gjøre noe. De pratet i munnen på hverandre og den ene så mer fortvilt ut enn den andre.
«Hva skjer? Hvorfor gjør de ingenting?» tenkte Eilyn med seg selv.
«Hva skal vi gjøre?» spurte en av legestudentene fortvilet.
«Ingenting!» svarte den ansvarlige jordmoren strengt idet hun rundet hjørnet. «Mannen hennes er ikke tilbake ennå, og vi gjør ingenting før han kommer med hansker.»
De kunne likevel ikke la henne føde på gulvet på venterommet, så de førte henne med seg inn bak en skillevegg der de la henne på en seng.
Eilyn satt forskremt og fulgte med på alt som skjedde. Hun hørte jordmoren og legestudentene prate på andre siden av veggen.
«Jeg ser allerede hodet», ropte en av legestudentene.
«Hva gjør vi nå», spurte en annen.
«Når babyen er ute, så får hun ta tak i den selv og legge den på brystet», sa jordmoren mekanisk som om det var den naturligste ting i verden.
«Hansker? Måtte man ha med sine egne hansker på sykehuset?» Eilyn kunne ikke tro sine egne ører. Hun ønsket sterkt å hjelpe den stakkars kvinnen, selv om det snart var for sent. I panikk vagget hun ut på parkeringsplassen til Joel og ba han dra for å kjøpe hansker så den fødende kvinnen kunne få den hjelpen hun trengte av legene. Hun forklarte usammenhengende om hva som var ferd med å skje. Joel forstod utifra det hun fortalte at det ville være umulig å få tak i hansker i tide. Eilyn visste innerst inne at Joel hadde rett, men hun syntes det var helt ulidelig å være vitne til denne forferdelige hendelsen. «Dra likevel og kjøp hansker. Jeg trenger det kanskje til meg selv.»
Joel satte seg i bilen og kjørte avgårde, mens Eilyn gikk raskt tilbake til venterommet og satte seg på plassen sin. Det varte ikke lenge før babyen til den unge kvinnen var ute, men Eilyn hørte ikke noe barnegråt. En av legestudentene hentet en manuell pustemaskin og de begynte med hjertekompresjoner og innblåsinger mens de bar babyen gjennom venterommet og inn på rommet på motsatt side av resepsjonen. Det var uten tvil en kaotisk situasjon. Eilyn hørte høylydt diskusjon mellom sykepleierne og legene. «Vi hadde ikke behøvd å havne i denne kritiske situasjonen om legene hadde gjort jobben sin», mente sykepleierne. Sykepleierne skyldte på legene og legene skyldte på mannen til kvinnen som ikke hadde kommet med hansker til dem.
Eilyn trodde knapt det hun hørte. Var det blitt så ille i hennes kjære Venezuela at helsepersonellet verken ville eller kunne utføre jobben de var satt til? Tankene flakset rundt i hodet hennes. Det var jammen bra hun hadde avtalt at Isaac skulle forløses på klinikken til onkel Jairo, for det hun hadde vært vitne til nå var et mareritt.
Eilyn kjente det stramme til i brystet. Hjertet hennes ble skvist og hun merket pulsen dunke i blodåren på halsen. Tenk om hun måtte ta keisersnitt før fullgått svangerskap. Da kunne hun ikke overlate ansvaret i onkel Jairos trygge hender. Et par år tidligere hadde myndighetene innført en ny lov som nektet klinikker uten intensivavdeling å utføre keisersnitt før termin. Gabriel hadde blitt forløst av onkel Jairo tre uker før tiden, så Eilyn fryktet at hun måtte gjennomføre keisersnittet tidlig denne gangen også. Etter å ha vært vitne til denne umenneskelige fødselen på dette stusslige sykehuset som ikke engang hadde hansker til legene, var det uaktuelt å forløse babyen før tiden.
Jeg er så rystet over at det finnes et slikt helsevesen i den moderne tid. Er så takknemlig for at jeg bor i Norge og får den hjelpen jeg trenger.
Ser frem imot åå les boken din Linda. Hvordan gikk det med beboer og mödre? Det vet du kanske ikke, men hvilket fryktelig system de har i Venuzuela😢