Som jeg skrev for et par uker siden, så har jeg endelig kommet meg ut på noen gåturer. Foreløpig har det bare blitt hver lørdag, men jeg satser på å eskalere innsatsen til flere dager i uken etter hvert.
Uansett… Avslutningen til den omtrent timeslange gåturen ender alltid slik “Tour de ski” ender, nemlig i “monsterbakken”. Jeg har min egen monsterbakke opp hit jeg bor. Den er sikkert ikke like lang som den skiløperne går, men den er sikkert like bratt i stigning. Men i motsetning til Frida Karlsson, så kollapser ikke jeg på toppen.
Det handler på ingen måte om at jeg er sprekere enn henne selvfølgelig, men heller om at jeg ikke presser meg i den grad jeg kunne ha gjort. Likevel puster og peser jeg som en hval etter bare tjue meter av den totalt omtrent 200 meter lange bakken. Tidligere, da jeg var bedre trent og lettere i kroppen, løp jeg faktisk opp monsterbakken. De siste meterne var alltid seige, og det var kanskje ikke mange centimeterne som ble løpt for hvert skritt, men løping var det, for jeg sparket ifra for hvert skritt selv om saften i skrittene avtok mot slutten. Nå går jeg bare i passe gangtempo opp bakken, og det er seigt på slutten, så tempoet dabber av, men like fullt puster jeg tungt.
Vi får se om jeg ikke kan klare å løpe opp denne monsterbakken igjen innen sommerferien. Det bør være et konkret mål som ikke er uoppnåelig, selv om det kommer til å kreve mer jevnlig trening av både styrke og bevegelse å komme dit. Men jeg er bestemt på å klare det, så “here I come”.
I forrige innlegg skrev jeg om hoppebursdagen til to kollegaer av meg. Siden jeg viet så mye oppmerksomhet til min egen kamp for å komme meg ut av skumgummibassenget, så valgte jeg å droppe å skrive om bursdagsgaven og “bursdagsbarna”. Det ville bare ha druknet, det også 😉
Som seg hør og bør, så må man selvfølgelig ha med seg gave når man skal i bursdagsselskap. Siden jeg elsker å strikke, hva var vel mer naturlig enn å strikke en lue til hver av dem? I samme slengen strikket jeg en til meg selv også, så vi kunne være “trillinger” for en stakket stund. Siden Cathrine er en skikkelig frysepinn, så tenkte jeg at det var en god idé med en varm lue som gave, og da fikk det bli det samme til dem begge.
De to herlige kollegaene mine er forresten helt rå. Susanne er litt lik meg på den måten at hun ikke tar seg selv så høytidelig, så da jeg i desember 2021 var hennes hemmelige nissevenn, laget jeg en aktivitetskalender til henne der hun måtte gjennomføre mer eller mindre pinlige oppdrag hver dag frem til jul. Det kunne være å dømme fotballkamp i friminuttet mellom elevene iført nisselue og helt ut av det blå blåse straffe til det ene laget uten grunn, eller det kunne være å bryte inn i Luciatoget og bære lys fordi hun alltid hadde hatt lyst til å være Lucia. Og Susanne gjennomførte alle oppdragene med glans, til tross for at noen av dem nok “svei” litt i magen.
Cathrine er også helt fantastisk. I tillegg til å fryse konstant, så er hun et oppkomme av idéer og løsningsorientert til tusen. Vi jobber tett sammen, hun som kontaktlærer på 1. trinn og jeg på 2. trinn. Dersom jeg nevner at jeg nå skal jobbe med “klokka” eller “islam” eller hva det måtte være, så sier hun: “Jeg har laget et hefte om det, hvis du vil ha”. Til å ha jobbet bare noen få år som lærer, er det helt utrolig hva hun har klart å produsere av læringsmateriell, både skriftlige oppgaver og høykvalitets læringsvideoer for å nevne noe. Det er klart at hennes ekstreme hurtighet på tastaturet hjelper den hyperraske hjernen til å gjennomføre alt hun setter seg fore. Jeg har aldri jobbet med en mer produktiv lærer, og jeg trodde at JEG var produktiv. Jeg rekker henne ikke til anklene engang.
Det var skikkelig kreativt og herlig barnlig av dem å invitere hele kollegiet til hoppebursdag i trampolineparken, og selv om jeg var den eneste av de “gamle” fra skolen som deltok, så ble det en flott opplevelse og en skikkelig treningsøkt, dog ikke helt uten dramatikk, og det kan du lese om her.
Gjett om det var koselig å se at Kari og jeg i dag har akkurat like mange lesere og har fått bildene våre ved siden av hverandre. Kari er den eneste av bloggerne jeg har hatt “live” kontakt med, ettersom hun har leilighet like i nærheten av der jeg bor her i Spania. Det var tilfeldighetene som ville ha det til at vi møttes. Hun var på juleferie her, og jeg hadde akkurat skrevet et innlegg om at jeg hadde kjøpt altfor mye pinnekjøtt. Hun ville gjerne kjøpe litt av meg, og kom innom. Dermed var et vennskap i gang. Et vennskap jeg setter stor pris på. Her kan du lese bloggen hennes.
Vi kan sitte og prate om skriving og livet ellers i timesvis. Kari er en flott dame med et godt hjerte. Hun er veldig aktiv på bloggen og superflink til å finne nye ting å skrive om. Hun tar bilder overalt hvor hun ferdes og i det hele tatt er hun innom mange temaer når hun skriver. Hun er en god ambassadør for ME, en sykdom som hun selv lever med og innretter dagene etter. Hennes føljetong om rampenissene i desember måned er ekstra artig å følge med på, og hun er både morsom og kreativ i hva disse to krabatene finner på.
Nå er det en stund siden hun har vært her nede i Málaga, så det begynner å bli på tide å få henne nedover snart, slik at vi kan sitte i sola på terrassen og oppdatere hverandre på de siste måneders hendelser og nyte dagen og kvelden.
Jeg er ganske fornøyd med mitt “bestemor-splitthopp”.
Hva gjør man når man like rundt hjørnet blir 52 år og blir invitert i hoppebursdag til to av kollegaene sine som er halvparten så gammel som deg? Jo, da tar man sats fra trampolinen og lander trygt og litt for godt i skumgummi-bassenget og blir liggende.
To av kollegaene mine fylte altså år i desember og på nyåret inviterte de hele personalet til hoppebursdag i trampolineparken “Altitude” i Málaga, med påfølgende middag på kvelden. Den ene etter den andre falt av lasset og droppet hoppingen. En av kollegaene mine, som også er 51 år, skrev at han var for gammel til å hoppe, så det ble bare spising på han. Jeg derimot skrev: Jeg skal hoppe til tross for at jeg er for gammel. Og slik ble det.
Sammen med de to “bursdagsbarna” som nettopp har bikket 27 år, tre andre kollegaer, samt kjærester og ei venninne, var vi et følge på ni som entusiastisk tredde på oss Altitude sine egne antisklisokker og kastet oss ut i trampoline-jungelen med barnlig fryd og jubel. Det var altså åtte personer som alle vel er under 30 år og så meg, gamla på 51.
Med en gang jeg tok mine første forsiktige hopp så jeg dem. To jenter i barneskolealder som glante og lurte på hva bestemor gjorde i trampolineparken. Jeg angrep situasjonen raskt.
“Jada, jeg ligner på en bestemor, men jeg er det ikke”, sa jeg mens det grå lange håret flagret til alle kanter.
Mens bursdagsbarna fløy til værs i ulike typer splitthopp, nøyde jeg meg med noen få “bestemor-splitthopp” en knapp meter over bakken. Vi tok runden og prøvde det som var av trampoliner og etter hvert var det tid for dagens høydepunkt, nemlig trampolinen som endte opp i det store skumgummi-bassenget. Det er noe jeg alltid har hatt lyst til å prøve, men samtidig har jeg veldig respekt for det bassenget, da jeg har sett video av spreke ungdommer som kaver verre for å komme seg ut av det. Hvordan skulle det da gå med “gamla” og alle de ekstra kiloene?
Jeg hoppet en fire, fem ganger fremover på trampolinen før jeg tok sats og formelig snublet over kanten og ut i bassenget. Ikke mye høyde å spore på det “svevet” gitt.
Vel uti bassenget tenkte jeg å prøve en metode jeg trodde ville funke for å komme meg ut, nemlig å rulle rundt oppå skumgummien. DET var det dummeste jeg kunne gjøre, for dermed ble jeg liggende flat midt inni alle skumgummi-bitene og kave med alle fire. Det vil si, det ble ikke mye bevegelse på den kavingen, for jeg lå temmelig fastklemt. Det var et svare strev med å kaste unna skumgummi-bitene og jeg klarte ikke å komme meg av flekken. Flere av følget vårt kom til og skulle hjelpe “hvalen” som var strandet i vannkanten, men det hjalp ikke stort. Til slutt hoppet en av personalet uti, og jeg så for meg at de måtte sende bud etter kranbil, for dette tok sin tid. Det så visst nokså dramatisk ut fra sidelinjen og flere lurte på om jeg hadde panikk, mens jeg bare lå der og kavet og lo av hele dette absurde scenariet som utspant seg med meg selv i hovedrollen.
Hahaha, – jeg kommer meg ikke ut av bassenget. Hjelpen strømmer på.
Etter en par timers… ok da, det var sikkert ikke mer enn 5 minutter, kaving og hjelp, klarte jeg endelig å få beina under meg og jeg klatret opp ved hjelp av den ansattes kne og ble liggende på fast grunn og le og puste og pese. Det var den rene hardtreningsøkten jeg hadde gjennomført.
Vel, – aldri mer bassenget! Men nå vet jeg i hvert fall hvordan det er. Andre drømmer om å hoppe i fallskjerm eller strikk, mens jeg drømte om å prøve et skumgummibasseng. Akkurat passe med adrenalin for meg, men altfor kavete til at jeg skal prøve det igjen.
Bursdagsbarn 1, Susanne, med et av sine luftige svev i kul positur.Bursdagsbarn 2, Cathrine, var virkelig kampdronningen.
Gjengen er klar for en real treningsøkt i trampolineparken.Altitudes egne antisklisokker var obligatorisk.
I dag har jeg hatt en koselig dag sammen med en tidligere lærer fra gymnastiden og hans kone. Omtrent hvert år i januar ferierer de i Málaga, og for noen år siden møtte jeg dem også, men denne gangen fikk vi litt bedre tid sammen. Jeg tok dem med til skolen min så de kunne få se den norske skolen i Málaga og hvor jeg jobber. Deretter ble det et besøk på Castillo de Colomares, som består av nydelige sandslott-lignende bygninger til minne om Kristoffer Colombus. Dette har jeg skrevet om i et tidligere innlegg som du kan lese her.
Odd Sætre var engelsklæreren min i 1. klasse på Laksevåg Gymnas på slutten av 80-tallet, og han var en fantastisk kreativ og flink lærer. Han gjorde alt skikkelig gøy og interessant. Han startet året med å sende oss to og to til byen, altså Bergen, for å intervjue turister. Møtet med amerikaneren Paul Logan som vandret rundt på fisketorget husker jeg fortsatt, og i etterkant skrev vi ned intervjuet og var virkelig stolte av produktet vi hadde laget. Det var i det hele tatt mange slike kreative oppgaver, og jeg husker særlig den gangen vi kunne velge hvilken type tekst vi skulle lage, og jeg sammen med to andre jenter laget et lite skuespill om “evesdropping”. Dette spilte vi for de andre i klassen. Vi fikk også kopi av tekstene de andre hadde laget, så jeg kan nok si at jeg har hentet noen av idéene mine til lærergjerningen fra Odd. Dessverre fikk vi ikke ha Odd i 2. og 3. klasse. Det var en skikkelig nedtur, og vi savnet de kreative timene hans.
I tillegg til Odd hadde jeg en spansklærer på gymnaset som også var fantastisk flink. Geir Berge lærte oss en hel masse. Vi var nok stort sett en veldig flink spansk-klasse, så han kunne pøse på med “snacks” som konjunktiv det første året. Til det brukte han en spansk sang, No hace falta, fra en argentinsk musiker som heter Alejandro Lerner. En annen lærer som også var flink til å bruke sanger i undervisningen var Mette Jacobsen. Jeg lærte mye fransk av henne, selv om jeg dessverre ikke gav 100% innsats i arbeidet mitt. Men jeg husker fortsatt deler av tekstene til sangene hun hadde med oss.
På ungdomsskolen (Sandgotna) hadde jeg to veldig flinke lærere som klarte å “takle” vår krevende klasse. Hun ene var egentlig bare vikar, men overtak ansvaret for oss da en annen lærer ikke klarte å hanskes med oss. Stakkars, hun hadde fortjent bedre. Vi var en ganske ufyselig gjeng. Men Eva Sælemyr tok det hele på strak arm, og sammen med Stig Ove Skjelstad drev hun klassen vår i nærmere to år med en lite selvhøytidelig væremåte, samtidig som hun absolutt gjorde det lille ekstra for å hjelpe de som ramlet utenfor. Blant annet hentet hun i hvert fall én av elevene hjemme for å få ham på skolen.
Men aller best minnes jeg klasseforstanderen min fra 3.-6. klasse på Vadmyra. Elin Knudtsen, senere Espe, var en rolig, men tydelig lærer som var både dyktig og hyggelig. Hun var akkurat passe streng der det trengtes, men var likevel stort sett blid og smilende. En opplevelse husker jeg ekstra godt. Alle lærerne på skolen streiket en dag, alle bortsett fra Elin, så vår klasse måtte på skolen. Det kan man tenke føltes urettferdig, men jeg minnes bare at vi syntes det var kult å være den eneste klassen på hele skolen. Dessuten fikk vi spille bordtennis etter tur i gangen utenfor klasserommet, så det ble virkelig en gøy og fin dag. Mot slutten av skoleløpet inviterte hun oss også hjem til seg. “Hele” klassen tok bussen inn til Laksevåg og ramlet inn i leiligheten hennes. Der fikk vi boller og saft. Tenk å få være på besøk hos læreren. Det var stort.
Det er nok delvis på grunn av Elin at jeg selv valgte å bli lærer, og hennes væremåte med “akkurat passe streng”, men hyggelig, har jeg tatt med meg. Jeg tror jeg har klart å leve opp til dette, i tillegg til at jeg nok er litt mer “tullete” enn det Elin var. I arbeidsuken på ungdomsskolen var jeg så heldig å få være i klassen hennes, og koste meg sammen med elevene i 2. klasse som hun hadde den gang. Etter at jeg selv ble lærer dro jeg innom henne på Vadmyra skole et par ganger. Det var koselig å møte henne igjen, og få fortelle henne at hun var en stor inspirasjon for meg som lærer. Dessverre fikk jeg høre i fjor at hun gikk bort for en tid tilbake. Det var trist å høre. Jeg skulle gjerne møtt henne igjen enda en gang, men slik ble det ikke.
Det er fint å tenke tilbake og minnes personer i livet som har gjort inntrykk på en på ulike måter. Jeg har selvfølgelig møtt mange andre mennesker som har betydd mye for meg, men når det gjelder skolegangen min i Bergen, så er det disse jeg har gjort størst inntrykk. Kanskje du også har hatt noen lærere som har betydd noe for deg? Bruk litt tid og tenk over hver enkelt, og kanskje er det noen av dem som fortjener en oppmerksomhet eller i hvert fall en liten tilbakemelding om hva de har betydd for deg.
Tidligere var jeg veldig flink til å trene og holde meg i form. I noen år gikk jeg på treningsstudio 3-4 ganger i uken. Samtidig dømte jeg noen håndballkamper i helgene. Da jeg startet med å trene håndball 2-3 ganger i uken droppet jeg treningsstudioet, men gikk turer eller jogget i tillegg til håndballen. I det hele tatt holdt jeg det gående de fleste dagene i uken og var i rimelig god form.
Så sluttet jeg med håndballen og holdt meg til noen joggeturer i ny og ne. Det ble tyngre å motivere seg for å komme seg ut, men jeg gjorde det og holdt formen sånn noenlunde ved like.
Så kom Coronaen. Jeg fikk verdens beste unnskyldning til ikke å trene. Her i Spania hadde vi ikke lov til å gå ut de første tre månedene, kun for å dra og handle i butikken, og det ble gjort maksimum en gang i uken. Det var helt dødt i gatene. Ingen var ute og løp eller syklet. På nyhetene hørte jeg om en mann på Gran Canaria (tror jeg det var) som fikk 6000 euro i bot for å ha være ute og trent med sykkelen sin. Som sagt, – dette ble den perfekte unnskyldning til å la helsen og kroppen forfalle.
Og siden den gang har jeg ikke kommet i gang med noen trening. Jeg har vært på kanskje tre frivillige gåturer siden sanksjonene ble opphevet, samt noen ufrivillige fjellturer med skolen. Da snakker vi om mange hundre høydemeter og pust og pes og svette hele veien.
Men i går tok jeg endelig grep. Jeg fant frivillig frem joggeskoene, tok sekken på ryggen og gjorde klar en podcast som jeg kunne høre på underveis, og kom meg ut. Det var nydelig vær og i underkant av 20 grader, helt perfekt til å gå i. Jeg tenker jeg skal starte i det små, og ha som mål at jeg i hvert fall skal gå hver lørdag, og så tar jeg det som en bonus om jeg kommer meg ut en gang eller to til i løpet av uken. Så får vi se om jeg puster og peser og svetter litt mindre på den neste obligatoriske fjellturen med skolen hehe…
Noen av “screenshotene” som mobilen har tatt på egenhånd.
Er det flere enn meg som har en mobil som lever sitt eget liv i bukselommen i løpet av dagen? En mobil som installerer seg med sofa og kaffemaskin, og som sveiper etter de beste filmene på Netflix og koser seg? Nei, så ille er det ikke med min mobil heller, men jeg fatter ikke hvordan den stadig vekk slår seg på og trykker på siffertastene for å ringe til tante Floke i Førde eller politimester Fix i Fredrikstad eller hvem det nå er som eier disse telefonnumrene som den av seg selv prøver å taste.
Ikke nok med det forresten, – de siste månedene har mobilen begynt å ta screenshot av alle tastetrykkene den gjør, og dermed fylles bildebiblioteket mitt raskere enn badestampen fylles med vanndråper til årets julebad hos bygda som glømte at det var jul. Bare i går, etter en vanlig arbeidsdag, var det over 50 slike bilder på telefonen min. Så som du skjønner, – den mobilen min er en skikkelig plageånd.
Jeg har selvfølgelig kode og opplåsing med tommelavtrykk, så heldigvis kommer ikke disse samtalene frem til noen. Skulle tro mobilen hadde skjønt det etter to-tusen-fire-hundre-og-tolv forsøk. Men neida, – disse Smart-telefonene ser virkelig ikke ut til å være så smart som de høres ut.
Jeg skriver dette innlegget med en viss skamfullhet. Jeg skammer meg for at jeg i løpet av min lærerkarriere på snart 28 år ikke har funnet plass til å lese den vel viktigste skjønnlitterære boken som en lærer bør lese, nemlig “Jonas” av Jens Bjørneboe fra 1955.
Jeg har stadig hørt den nevnt, og har alltid visst at den handler om en gutt som ikke kan lese og at boken er samfunnskritisk til det norske skolesystemet. Men som sagt har jeg aldri kommet til å lese den. Før nå.
Jeg var hjemme hos min mor i julen og streifet over titlene hun har i bokhyllene. Alle bøkene hennes er sånn lite innbydende gamle bokklubb-bøker uten bilder på coveret fra tidlig 70-tall eller enda eldre, så jeg interesserte meg aldri for de bøkene da jeg bodde hjemme. Men nå fant jeg altså et par klassikere som jeg bare måtte lese. Den ene er “Farvel til våpnene” av Ernest Hemingway. Jeg har aldri lest noe av Hemingway, så det er på tide. Men ikke minst var det på tide at jeg fikk lest “Jonas” av Bjørneboe.
Mens jeg lest boka syntes jeg i grunnen den favnet om litt vel personer og gikk i dybden på deres bakgrunn, i forhold til hva jeg forventet meg av historien om den lille gutten Jonas, men etter hvert “it made sence” da persongalleriet hang sammen og ble knyttet fint til historien. Men som sagt, selve historien om “Jonas” var mye mindre omtalt enn det jeg forventet, med tanke på den oppmerksomheten boken har hatt i løpet av mange år. Likevel er det tydelig at boken også er et oppgjør mot et lærebokstyrt skolesystem der lærerne er opptatt av at alle elevene skal være like og der hele skoledagen er “instrumentell” og unaturlig delt inn i fag. Ikke ulikt dagens system, og jeg ble i grunnen sjokkert over at vi ikke har kommet lenger siden den gang.
Fortsatt er skoledagen delt inn i fag, selv om man, særlig i barneskolen, prøver, med delvis suksess, å samle innholdet mer i tema enn i fag. Hverdagen vår er ikke delt inn i fag, og skolesystemet burde omfavne det mer enn det gjør. Boken “Jonas” ble utgitt i 1955. Det er 68 år siden. Det er i grunnen hårreisende at ikke systemet har utviklet seg mer enn det har gjort på så mange år.
Jeg legger ved et bilde med en tekst fra en scene i boken. Her er det en “ikke-lærer” (eller tidligere lærer) som er vikar i et fag han ikke har noe særlig kompetanse i, og han er skeptisk til hvordan det skal gå. Han ender opp med å undervise om et tema som gjør at klassen er innom flere ulike fag, og på den måten utgjør undervisningen en mer helhetlig opplevelse av innholdet i tema enn i fag. Ikke ulikt slik jeg selv liker å jobbe, og som jeg vet mange er flinke til å gjøre som lærere. Men selv om den norske lærerstanden består av veldig mange gode lærere og litt færre “salamandere” enn på “Jonas´” tid, så er selve systemet med inndeling i fag tilnærmet uforandret siden den gang.
Etter nesten tre uker på glatten i Norge var det deilig endelig å få fast grunn under føttene da jeg stakk skoene utenfor døren. Ved nærmere ettertanke er det vel tre år siden sist jeg var i Norge på vinterstid og opplevde snø og is, så det er kanskje ikke så rart at jeg merker så stor forskjell på den stotrende balansekunsten jeg utførte i gamlelandet og den slentrende trygge gangen i småsko jeg kan ha her i Málaga.
Det er ikke akkurat feil med 21-22 grader om ettermiddagen enten det er sol eller overskyet heller. Ekstremt deilig vær til januar å være. Men i dag blåser det i grunnen kraftig, og verre skal det bli, så her er det bare å holde på hatten, – eller brillene 😉
Dagen før jeg skulle reise hjem til Spania gikk jeg inn på mailen for å finne frem billetten for å sjekke inn med Ryanair. Jeg tenkte at jeg ville ha fått en påminnelse om å sjekke inn, men ingen nye mailer fra Ryanair var å se. Merkelig, tenkte jeg, men søkte da tilbake til datoen der jeg fikk bekreftelse på bestillingene av alle de tre flyvningene. Men her fant jeg bare bekreftelse fra SAS om turen fra Málaga til Bergen, samt med Widerøe fra Bergen til Sandefjord. Hæ?! Hadde jeg ikke kjøpt billett tilbake fra Torp til Málaga? Jeg visste at jeg hadde vært innom nettsiden og jeg visste at jeg skulle reise lørdag 7. januar, så jeg var i grunnen sikker på at jeg hadde kjøpt billett, men beviset klasket meg hardt i ansiktet med den manglende bekreftende mailen.
Da var det ingen annen råd enn å kjøpe billetten på nytt. Tanken på at det kanskje var fullt på flyet slo meg, men jeg lot meg ikke stresse av det. Det var vel ikke så mange som tok turen sørover på denne tiden, tenkte jeg. Heldigvis var det godt med plasser igjen, og billetten var like billig som den forrige, så økonomisk ble det ikke så ille. Når innsjekket bagasje koster nesten dobbelt så mye som billetten, så vet du at du har fått en billig flybillett. Det var i grunnen ganske greit å få velge sete også. Siden jeg hadde “Plus”-billett, så var det inkludert i prisen å velge seg sete, og siden det nå bare var et døgn til vi skulle fly, så fant jeg meg en ledig seterad langt bak i flyet og valgte meg setet ved vinduet, med håp om at det ikke ville komme andre passasjerer ved siden av meg.
Lørdagen kom og avreise-tidspunktet nærmet seg. Jeg kunne fortsatt ikke skjønne hvordan jeg kunne glemme å kjøpe billett, og jeg tenkte stadig tilbake på noe som skjedde for ikke så altfor lenge siden da jeg hadde sjekket det på samme måte, og måtte kjøpe ny billett som jeg likevel hadde kjøpt. Så det var ikke første gangen jeg strevde med hukommelsen min på dette området. Det eneste jeg ikke hadde sjekket denne gangen var kontoen, – om jeg hadde blitt trukket for billetten i begynnelsen av november da jeg kjøpte de to andre flyreisene. Jeg skulle akkurat til å sjekke kontoen, men så plutselig demret det…
JEG HADDE KJØPT BILLETT. Jeg kom på at jeg allerede i starten av november stusset over at jeg ikke fikk bekreftelse på bestillingen fra Ryanair da jeg hadde kjøpt billetten, men jeg ventet noen dager med å kontakte dem for å sjekke om billetten var trukket fra kontoen, og det hadde den blitt, så da kontaktet jeg Ryanair. Ved litt om og men, så viste det seg at jeg på en eller annen måte, vet ikke hvordan, – kanskje jeg hadde valgt å logge inn via Facebook, så hadde jeg bestilt via en mailadresse som jeg brukte da jeg jobbet på i Nøtterøy kommune for over 9 år siden!!! Den kontoen hadde jeg ikke tilgang til lenger, og det var umulig for meg å bruke den, men kundebehandleren i Ryanair forklarte meg hvordan jeg skulle gjøre det, så det skulle ikke være noe problem. Han var virkelig service-innstilt og hjelpsom, så det virket som om dette skulle gå bra.
Og det hadde det sikkert gjort også, hadde det ikke vært for at hukommelsen min hadde tatt drabelig ferie. Muligens var den blitt ekstremt forvirret over å ha bodd i koffert i nærmere tre uker. Kanskje den ble liggende litt for lenge i sur nedbør blant skittentøyet i kofferten.
Men det betydde i hvert fall at jeg fortjente å ha god plass på flyet, og jeg var faktisk så heldig, – det var vel en 7-9 personer til sammen som satt på de fire bakerste radene, så det var helt luksus å breie seg med en hel rad på høyre side. Jeg strødde om meg med jakke, ullgenser, hekletøy, kryssord, en god bok, mat, drikke og resten av håndbagasjen, og nøt flyturen hjem til Málaga.
