For ti år siden fant jeg min egen aktivitet som jeg ønsket å gjennomføre for barna på 17. mai på skolen min, Den Norske Skolen Málaga. Jeg tenkte at det måtte være helt fantastisk for elevene å kaste en våt svamp i ansiktet på læreren sin. Samtidig er vi i et varmt land, og som regel er det godt over 25 grader på 17. mai, – derfor er det greit å få et sted å avkjøle seg.

Med god hjelp fra vaktmesteren kom den store veggen med hull til hender og ansikt på plass, og jeg malte på blomster som måtte “vannes” i varmen. Aktiviteten var veldig populær, og selve veggen med stativ har holdt i alle disse årene, selv om den de siste årene var preget av spikre som hoppet ut og der var en stor sprekk i veggen.

Derfor satte en kollega og jeg i gang med å renovere veggen, – det vil si, vaktmesteren gjorde snekkerarbeidet, mens malingen var vår jobb. Veggen ble så utrolig fin og “fresh”. Vi pratet litt om vi skulle lakke veggen, men vi kom frem til at det var vel ikke nødvendig. Jeg kunne ikke huske at jeg hadde lakket den forrige for 9 år siden, så vi regnet med at det burde gå greit.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg hadde ikke fått mer enn to, tre kast mot meg da jeg kjente den gule malingen fra blomstene ved hullene til hendene skli mot fingrene mine. Ups… Dette var en mega feilberegning. All malingen gikk i oppløsning av vannet. Hva skulle vi gjøre? Skulle vi innstille aktiviteten eller skulle vi risikere å pynte oss i litt flere farger enn det norske flaggets rødt, hvitt og blått?

Vi kunne ikke skuffe alle de ivrige barna og ungdommene som så sitt snitt til å sende av gårde en søkkvåt, lysegrå svamp i retning hodet til en av lærerne sine. Malingen var vannbasert og klær kan vaskes i maskinen. Vi fikk bare stå i det, – det var tross alt barnas dag – HIPP HIPP HURRA FOR 17. MAI.

Jeg tror aldri jeg har opplevd så mange tilfeller av ulykker og små “incidents” som på veien hjem fra jobben i dag. Jeg har en strekning på rundt 11 km på motorveien, og vanligvis tar det meg under 10 minutter å komme seg hjem. I dag tok det en time.

Det startet med at jeg fikk øye på at bilen et stykke foran meg slå på nødblinken. Ok, her er det kø, så nå må jeg være oppmerksom, senke farten og sette på nødblinken selv, slik at de bak meg også blir varslet, tenkte jeg, og gjennomførte prosedyren. Deretter fikk jeg øye på kraftig røyk langt fremme over noen hauger. I dette tørre terrenget hvor det ikke har regnet på uker og omtrent måneder, er det ikke så rart at det blir skogbrann. Jeg husker i fjor sommer da flammene slikket oppover fjellsiden, og tenkte at dette sikkert var noe lignende.

Men var det ikke fra området i Higueron, der alle de 30-40 nye boligblokkene er under oppføring? Så tragisk om det var der det brant? Det var ikke enkelt å lokalisere bestemt hvor røyken kom fra, men allerede så jeg helikoptere som fraktet vann til slukking av brannen.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Bilene stod tilnærmet stille og kjørte bare noen få meter frem i minuttet. Plutselig fikk jeg øye på en mann som stakk hodet inn vinduet på en annen bil, MIDT PÅ MOTORVEIEN I VENSTRE FELT av tre kjørefelt. Hva i alle dager hadde han gått ut av bilen for? Da jeg kom meg nærmere og bilen foran meg svingte over i det midtre feltet for å kjøre forbi, forstod jeg det. Den bakerste av de to bilene hadde kjørt inn i bilen foran. Da jeg var på siden av bilene, stod sjåførene bøyd mellom bilene på jakt etter skrammer forårsaket av det sikkert ikke så voldsomme sammenstøtet.

Bare et par hundre meter etter stod det plutselig to biler mellom kjørefeltet og avkjøringsfeltet ved avkjøringen til Higueron. Den ene bilen pekte nesen riktig vei, mens bilen foran stod på tvers. En dame med hvit- og blåstripete bukse satt lettere “lamslått” med beina ut av bilen. Hun hadde truffet den andre bilen hardt i siden så bilen på tvers var rimelig smadret på passasjersiden. Men det så heldigvis ikke ut til å være noen alvorlige personskader involvert.

Atter hundre meter lenger ned på motorveien stod en annen bil med panseret rett til værs. Like bak bilen stod sjåføren med den påbudte gule vesten og ventet på hjelp. Han hadde tydeligvis fått motorstopp. Men han var ikke den eneste som trengte hjelp, så hvem vet hvor lenge han måtte vente.

Nå var jeg kommet såpass langt at jeg kunne avkrefte at det var de nye blokkene i Higueron som brant. Røyken kom fra andre siden av motorveien.

Jeg hadde hele tiden ligget i venstre kjørefelt, men tenkte at siden jeg nå ved neste avkjørsel skulle ta av, så var det greit i hvert fall å legge seg i midtfeltet, så det gjorde jeg. Det kikket meg til høyre og så at det i grunnen gikk enda raskere i det høyre feltet, og jeg skulle jo omsider over dit, så jeg valgte allerede nå å legge meg over, bare for å oppdage det elektroniske opplysningsskiltet gi signal om at alle biler i det høyre feltet måtte legge seg over i midtfeltet. Dermed bar det tilbake. Selvfølgelig… Det var derfor det gikk litt raskere i det høyre feltet, – alle la seg over i det midtre feltet, så køen i dette feltet ble bare lenger og lenger. Men, men… Ingen hastverk, så det gikk bra.

Men nå var jeg begynt å bli lettere nervøs. Det kunne se ut som om røyken kom fra der jeg bor. Hjelp, – tenk om det brenner i borettslaget vårt? Jeg så for meg at det planlagte hyggelige besøket med mat på terrassen på fredag ville bli avlyst. Eller kanskje jeg ville måtte servere svartbrente koteletter med kullpoteter og svartrøtter?

Helikopterne holdt stadig på å slokke brannen, og det virket som om røyken avtok en del. Da jeg nærmet med avkjørselen hjemme, ble det klart at borettslaget var utenfor fare.

Trafikken begynte å løse seg opp straks man kom forbi den nye skiltingen om å kjøre over i det midtre feltet, og der på veiskulderen til det høyre avkjøringsfeltet så jeg grunnen til hele røykutviklingen og alt dramaet som hadde utspilt seg. Et helt svart, utbrent skall av en personbil stod fortsatt med endel røyk stigende opp fra den, og det luktet kraftig brent da jeg kjørte forbi.

Det hender stadig at det er et eller annet uhell som har skjedd på motorveien, slik at det blir litt kø på vei til jobben, men jeg har aldri opplevd hele fire uhell i varierende grad på en slik kort strekning. Jeg håper og tror det ikke var noen alvorlige personskader i noen av tilfellene. Det virket i hvert fall som det stort sett var materielle skader.

Selv om det var helt greit å kjøre i Marokko, – lite trafikkaos, folk kjører stort sett i fartsgrensene, kanskje bortsett fra visse turister (les her for å forstå hva jeg mener) og skilting og trafikklys funker greit, – så vil jeg anbefale å la bilen stå igjen på spansk landjord og ta fergen over uten, om du ikke synes det er helt greit med en hjemreise med en 4-5 timers ventetid totalt.

Vi brukte 6-7 timer fra vi dro hjemmefra i Fuengirola og til Tanger. Det inkluderte to og en halv times ventetid på fergekaien i Algeciras, hvor to av timene var “obligatoriske”. I Marokko gikk det veldig greit med bare en 15-20 minutters stopp i tollen. Det er mulig det hadde tatt lenger tid om det var en fredag vi dro. Vi dro tidlig lørdag morgen og det var ikke fullt på fergen, så det var lite kø.

Da vi skulle hjem igjen derimot ble det mye mer venting. Vi reiste fra Tanger i veldig god tid før fergen skulle gå, så vi ankom tollen ved kaien tre timer før. Etter å ha hentet ombordstigningskortene ble vi geleidet inn i et køsystem som sneglet seg omtrent 200-400 meter på to timer for å komme frem til bil-scanneren som skulle sjekke bilen. Det var en gigantisk maskin festet på et panser-lignende kjøretøy som skannet fem bilder om gangen. Vi måtte ut av bilen under gjennomlysningen og så på mens maskinen kjørte frem og tilbake. Deretter ble vi geleidet videre og en narkohund snuste på bilen. Vi ble raskt vinket videre her også, mens diverse varebiler stod inn til siden og eierne holdt på å lempe ut alt de hadde av møbler, kasser og allslags rusk og rask for at tollerne skulle ta en ekstra gjennomgang av eiendelens deres.

Vi kjørte videre ned til fergekaien og ble vist inn på kai nummer 6. Der stilte vi oss bakerst. Det var nå bare en halvtime til fergen skulle gå og vi skjønte ikke hvorfor ikke bilene allerede var på vei ombord. En ivrig marokkaner som snakket spansk kunne fortelle oss at de fleste på kaien skulle med en annen ferge og de hadde stått der i noen timer fordi de mistet forrige ferge. Det hadde tatt altfor lang tid i tollen på grunn av noe feil med bil-scanneren, fortalte han.

Dermed grep panikken oss litt. Ville vi ikke komme oss frem i køen? Vi stod bak en haug med biler som skulle et annet sted og var den eneste bilen som skulle med Balearia, trodde vi. Men det viste seg etter hvert at det var en 6-7 andre biler som også skulle med vår ferge som stod i samme kø, så vi kunne bare ta det med ro, ble vi fortalt. Ta det med ro? Tenk om fergen dro av sted uten oss? Måtte vi da vente i fire timer til neste ferge?

En halvtime etter at fergen skulle ha forlatt kaien fikk vi endelig kjørt ombord. Fortsatt skulle vi vente ytterligere en time før fergen satte kursen mot Spania og Algeciras, og det var jammen godt for de bilene som stod lenger bak i toll-køen enn oss og sikkert var enda mer stresset enn oss.

Vel i land i Algeciras ble det også en liten times ventetid i passkontrollen, mens selve tollen gikk fort og smertefritt. Deretter var det ha  timer på hjemreisen, altså 4-5 timer mer enn turen til Tanger.

Men… Jeg fikk i hvert fall endelig tatt et ordentlig bilde av Gibraltar, uten livbåter som sperret for utsikten 😉

I bunnen av “berber-hulen” fikk jeg meg et par nye venner. Det var et par nydelige og fargerike papegøyer som gjerne ville stå både på skulderen og armen min.

Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn, men jeg syntes det var helt greit at disse store fuglene satt på meg og lette etter lus og annen mat i håret mitt og nippet litt i klærne mine. Apekatter må også gjerne hoppe opp på skulderen min, men skal jeg klappe en hund, da er jeg “livredd” for at den skal slikke meg på hånden. Jeg kan ikke fordra å bli slikket på, og hånden spretter unna av seg selv. Til og med kakerlakker blir jeg vettskremt av, og jeg skulle heller hatt “Polly” og “Paco” sittende på skuldrene mine hele dagen fremfor å ta meg av de fire kakerlakkene (tre døde og en levende) da jeg kom hjem til etter Marokko-turen.

Lørdag kveld ble det en kort tur på medinaen i Tanger. Trange gater med handelsboder og små butikker lå tett i tett. Vi fant ikke så mye spennende, så vi tok kvelden ganske tidlig og praiet en taxi tilbake til hotellet. Taxisjåføren lurte på om vi ønsket at han skulle kjøre oss på sightseeing dagen etter og ramset opp endel alternativer. Jeg bet meg merke i “Herkules-grotten”, men vi avslo tilbudet hans. Vi hadde jo egen bil med, så det kunne vi klare å finne selv.

Dermed ble det en fantastisk tur på oss til denne grotten som ligger helt vest ved Tanger, med Atlanterhavet rett ut. Først noen kilometer sørover gjennom sentrum og deretter til høyre og vestover mot kysten. Redselen for å gå personlig konkurs på grunn av mobilregningen var prellet av. GPS´en måtte frem, og med den var det ingen sak å finne frem.

Mange av veiene var flankert med nydelig formede lyktestolper, noen svarte og andre hvite. Det var rett og slett imponerende å se så flinke marokkanerne er med utsmykning langs veiene. Kanskje ikke så rart når feriepalasset til den marokkanske kongen visstnok ligger langs denne veien.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Endelig var vi ute ved havet. Atlanterhavet. De ville bølgene slo inn mot land og vi beundret kystlinjen fra det gresk-inspirerte platået der enkelte marokkanere solgte fargerike kjortler med gullfarget utsmykning og vesker i skinn. Ved enden av det greske platået gikk det en vei nedover. Vi stilte oss straks i køen som stod her. Det var tydelig at dette var inngangen til Herkules-grotten. Ifølge Wikipedia skal Herkules, som var halvt gud og halvt menneske i den greske mytologien, ha sprengt seg vei innover til Middelhavet ved Gibraltarstredet. Slik skal denne hulen ha oppstått, sies det. Noen mener at grotten er bunnløs, og at den faktisk strekker seg under Gibraltarstredet og kommer opp igjen i St. Michael´s Cave på Gibraltar. Hvorvidt dette er sant eller ei skal ikke jeg påstå. Det som er et faktum er at omrisset av inngangen til hulen er overraskende likt kartet over Afrika sett utenfra og speilvendt. Med den “store magen” i vest, der man finner land som Marokko, Vest-Sahara, Mali, Senegal og mange flere og med øyen Madagaskar i sørøst, like utenfor Mozambique. Sett innenfra ser inngangen til grotten ut som et ansikt i profil.

Jeg skal la bildene tale for seg selv, men jeg skulle ønske jeg klarte å formidle de mektige drønnene som bølgene laget idet de slå innover i hulen. Har du tenkt deg til Tanger, så er denne grotten et absolutt MUST å få med seg.

Det var også en mindre hule litt lenger opp. Den skal være gravd ut av berbere, men er like fullt verdt et besøk, med sine sildrende små vannfall og unik dekor. Jeg fikk meg forresten et par nye venner i bunnen av denne hulen. Det blir det et kort lite innlegg om neste gang.

Det er et ganske flott hotell vi har bodd på her i Tanger. Med fire stjerner, nydelig hage og bassengområde, med tilbud om spa og gym, flere pikkoloer og vakter ved inngangen, er det mye som tyder på at Kenzi Solazur fortjener sine fire stjerner. Ikke minst det at hotellet ligger på strandpromenaden og har en meget pen og bueformet fasade, gjør det til et godt valg om man tenker å legge turen til Tanger. Gratis parkering på inngjerdet område bak hotellet er heller ikke å forakte.

Skjønt helt perfekt kan det vel ikke være. Men er det ikke manglene som gjør opplevelsen unik? Som rommet mitt for eksempel, 1337. Helt likt “alle de andre” rommene, bortsett fra én ting. Når døren lukkes, går alarmen. Den uler og piper, og jeg så for meg at jeg måtte sove med alarm pipende i ørene hele natten. Men neida, pikkoloen hadde løsningen. Det var bare å smelle døren HARDT igjen. DA var døren ordentlig lukket, og ingen alarm ble utløst. Det betyr at hver gang jeg har forlatt rommet eller gått inn på rommet, så har jeg smelt med døren som en rasende rabiat. Det dirrer i veggene og hatten til mannen på maleriet som henger på veggen siger lenger og lenger ned i øynene hans.

En gang jeg smelte døren igjen på vei ut, ble jeg møtt av to hijab-kledde damer med store forskremte øyne. De trakk seg sammen og smøg seg langs den andre veggen for å unngå at raseriet mitt skulle komme også dem til gode.

Men ellers er det bra her. Jeg har faktisk duppet meg en gang i bassenget og ligget et par timer i solen. Frokosten er helt grei, – gode rundstykker og jus, og med eggerøre og speilegg slår det aldri feil.

I foajeen er det flere koselige sittegrupper, det står et pianistløst flygel omtrent midt i rommet, og i taket henger en fantastisk flott lysekrone.

Vel i land i Marokko var det full forvirring om hvor vi skulle kjøre. Etter at vi igjen hadde vist passet vårt, ble vi vinket videre. Vi skulle kjøre mot EXIT-skiltet. Men hvilket EXIT-skilt var det snakk om? Det var EXIT-skilt til venstre, til høyre og rett frem. Etter å ha valgt venstre, ble vi vinket og hoiet etter, og måtte ta en u-sving. Vi skulle selvsagt mot høyre. Ved hvert gatehjørne satt en mann og vinket oss rett frem eller mot venstre. Det var til å bli rent svimmel av.

Etter det som føltes som noen minutter med slalåmkjøring kom vi frem til tollen. Det stod allerede en 5-6 biler der, og tolleren tok imot pass og vognkort og forsvant inn i boden for å avlevere dokumentene til en kollega. Vel tilbake beordret han at bagasjerommet måtte åpnes. Hva hadde vi i den kofferten? Klær. I den andre og den tredje? Klær og atter klær. Tolleren kjente på den ene bagen. Det var noe hardt. Han åpnet den. Det var ikke min bag, så jeg ble litt paff da noe som lignet på en høy, hvit og hard mappe eller veske kom til syne. Om jeg kunne åpne den? Ja, jeg kunne vel det. Hva var det venninnen min hadde dratt med seg til Afrika? Krisemaksimeringen var i gang i hodet. Var det en stor pengebeholdning, eller kanskje… Jeg rakk ikke å tenke særlig langt før det viste seg å være en toalettmappe med tannbørste, parfyme og q-tips, som en helt vanlig toalettmappe. Dermed kunne jeg lukke igjen bagasjerommet og vente i bilen.

Mens vi ventet, så vi en nervøs mann i 30-årene som klødde seg i hodet og smilte vemodig til tollerne da han åpnet stasjonsvognen bak. Den var stappet full med planker eller paller, og oppå dem var det plassert et lite kjøleskap som lå med åpningen mot bilvinduene. Det var umulig å sjekke inni kjøleskapet om det var noe der uten å ta ut alt sammen. En annen dør ble åpnet og nok et kjøleskap, eller kanskje det var en vaskemaskin, surret inn i plastfolie, viste seg. Mer rakk vi ikke å få med oss, for da kom tolleren vår tilbake med papirene og klarsignal til å kjøre videre, som den første av de bilene som stod der.

Vel ute av havneområdet hadde vi funnet ut at vi nok måtte kjøre mot høyre langs vannet for å komme til Tanger, men at det måtte ligge like borti gaten. Dermed svingte til nedover mot vannet i neste rundkjøring, men da blåste en ny vakt i fløyten. Vi hadde nok en gang tatt feil og var på vei ned til havn nummer to. Da vi spurte hvilken vei som var best å kjøre til Tanger, fikk vi til svar på en blanding av mer eller mindre forståelig fransk og spansk, at den første veien var riksvei, mens den andre var motorvei. Vi valgte riksveien. Det kunne jo ikke være langt unna. Bare rundt et par svinger…

Det ble en flott og interessant tur med nydelige hus, flott og vill natur, og med Atlanterhavet som fulgte oss på vår høyre side ved Gibraltarstredet. Etter en stund ble det klart at vi nok hadde valgt feil vei. Dette var lengre enn vi tenkte, og da ingen av oss turte å ta på GPS med frykt for at kontoen ville blitt tappet for penger raskere enn børskrakket i New York i 1929 blakket amerikanerne, så ante vi fortsatt ikke hvor langt det var igjen.

Endelig stod det et skilt langs veien. 29 kilometer igjen til Tanger. Vel var det lenger enn forventet, men nå hadde vi i hvert fall et tall å forholde oss til, og siden veien var nokså koselig og severdig, gjorde det ingenting at vi brukte litt ekstra tid. Ikke skulle vi sjekke inn på hotellet før klokken 15 heller, så vi hadde virkelig god tid, og nøt utsikten på toppen av alle haugene vi kjørte over.

Skjønt, det skulle vise seg at det med god tid gikk i glemmeboken sånn innimellom. Det er ingen hemmelighet at jeg ikke er særlig lett på foten, og ikke bare når det gjelder løping. Spesielt høyrefoten kan ha en tendens til å tråkke litt hardt. På en strekning der det plutselig var to kjørefelt i vår retning, fant jeg det passende å velge det venstre feltet og kjøre forbi de tre bilene foran oss. “Han der vinker til deg at du bør senke farten”, sa venninnen min. Da hadde allerede hun i baksetet et par ganger nevnt at jeg måtte holde fartsgrensen. Det var lettere sagt enn gjort, for det var sjelden skilt å forholde seg til, så jeg visste ofte ikke hva fartsgrensen var, så det ble litt opp og så litt ned igjen på farten her og der.

Ikke før hadde jeg lagt meg inn foran bil nummer tre, så vinket politiet meg inn til siden. Merkelig nok rakk jeg ikke å bli redd. Vanligvis ville jeg fått hjertet i halsen og puls i 170 ved å bli stoppet i politikontroll, men av en eller annen grunn forholdt jeg meg rolig. Verre ble det å snakke med den unge politimannen. Han kunne verken spansk eller engelsk, og heller lite fransk, men han fikk meg i hvert fall til å forstå at han ville ha vognkortet. Deretter ville han ha bevis på forsikringen. DA ble jeg nervøs. Forsikringen hadde tidligere alltid ligget sammen med vognkortet i bilene i Spania, men de siste årene har internett overtatt, så man ikke lenger trenger å frakte det med seg rundt. Jeg kontret med å finne frem førerkortet og si “segurité internet… segurité internet”.

Da kom en annen, mye eldre politimann. Han kunne spansk og kunne forklare meg at jeg hadde kjørt for fort og måtte få en bot. Han smilte og var hyggelig, så jeg ante at dette nok ville gå bra til slutt. Politimennene gikk over i bilen sin og skrev ut boten, før de kom tilbake. “Det blir 150 Dirham eller 15 euro”, smilte han da han var tilbake. Jeg leverte han 20 euro og fikk 50 Dirham tilbake. Mine første Dirham ble altså ervervet ved å veksle med politiet for en bot. Og hvilken bot det var! 150 kroner! Hele opplevelsen var virkelig verdt de pengene.

Siden politimannen virket som en jovial fyr, dristet vi oss til å spørre om vi fikk lov til ta et bilde av han, og han var ikke vond å be. Etter en kort leksjon i norsk og arabisk, smilte vi alle med “Shukran” og “Tusen takk”, før vi vinket og kjørte forsiktig videre mot Tanger.

Nå skal det sies at jeg er flau over å ha kjørt for fort og blitt stoppet, og at jeg på ingen måte ønsker å forherlige det å tråkke litt ekstra hardt på gasspedalen. Jeg føler meg ikke rent lite skamfull over å skrive dette, men synes likevel historien er for god til å bli forbigått i stillhet.