Trauste og pysete meg satt foran skjermen med bestillingsknappen foran meg. Jeg hadde skrevet inn alt av navn, passnumre, bilnummer, kortnummer, skonummer… – vel, kanskje ikke det siste, men alt var i hvert fall klappet og klart til at jeg skulle trykke på “BETAL” for en fergereise til Marokko sammen med to venninner.

Med skrekkblandet fryd nærmet høyre pekefinger seg tasten på tastaturet. Den bevret litt. Det var som om noe stoppet fingeren fra å ta de siste centimeterne frem til tasten. Snart var det ingen vei tilbake, men noe i meg strittet imot. Tanken på det ukjente, på fremmede språk, annerledes mat, en kaotisk trafikksituasjon og masse skumle, nysgjerrige blikk, hindret meg i å ta dette skrittet. Det var tross alt snakk om et helt nytt kontinent, Afrika. At det for meg betydde en kjøretur på knappe halvannen time fra Fuengirola til Algeciras, og deretter en avstand på rundt 40 kilometer med ferge, betydde ingenting i denne sammenhengen. DET VAR ET NYTT KONTINENT!

Jeg er pyse, redd for ukjente ting, men jeg er modig nok til å innrømme det, så jeg er vel ikke totalt pyse. Like fullt er jeg en pyse for alt som er nytt. Drar jeg på restauranten “Secret Garden” i Mijas Pueblo med besøket mitt, så bestiller jeg entrecote. Angus entrecote fra Argentina med bakt potet, grønnsaker og champinonsaus. Det samme hver eneste gang. Jeg var sikkert på restauranten ti ganger bare i fjor. Kelnerne kjenner meg igjen som “entrecote-dama”. Jeg trenger ikke å åpne munnen, de vet hva jeg skal ha. Her om dagen var jeg der for første gang på flere måneder. Da sa jeg til kelneren at jeg skulle driste meg til å prøve noe nytt. “En hamburger, takk!”…

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

…Der var det gjort. Mens jeg tenkte på alt dette jeg er så redd for kom fingeren i skade for å trykke på knappen, så nå var vi tre damer som om få dager ville være på vei til det ukjente, – knappe tre timer hjemmefra.

For damer med en gjennomsnittsalder på 50 år er et av de aller viktigste punktene når man skal ut og reise å være ute i god tid. Dermed var vi på plass på fergekaien i Algeciras allerede to og en halv time før fergen skulle gå. Fremsynt som jeg er, fant jeg frem hekletøyet mitt og slo i hjel halvannen time med å hekle et halvt dusin bestemorsruter.

Vi hadde heldigvis alt i orden av papirer. Mot en betaling på én euro per person ønsket en mann på fergekaien hjelpe oss å fylle ut innreise-arket til Marokko. Med en bunke ark i hånden gikk han fra bil til bil på fergekaien. Han hadde ikke så mye å leve for, fortalte han, så vi betalte han gladelig fem euro for å få låne kulepennen hans. Det hadde ingen av oss tatt med. Men vi fylte ut arkene selv. Det var best slik. Vi kunne ikke risikere at han ville løpe av gårde med passene våre.

Da vi endelig beveget på oss kjørte vi frem til første luke. Der fikk vi ombordstigningskort tilsendt på Whatsapp, før vi kjørte videre til neste luke der pass ble vist frem i passkontrollen. Etter enda en liten ventepause var det klart for å entre fergen med bilen. De gedigne trailerne foran oss snudde rundt og rygget ombord. Dette var ikke ferger med utgang i begge ender. Vi med personbiler slapp heldigvis å rygge om bord, men vel oppe på bildekket måtte vi kjøre en runde for så å rygge og parkere.

Alle som reiste uten bil ble skysset gjennom bildekket, og bildekket fyltes med mengder av kofferter i alle farger og fasonger. Vel oppe i salongen var det første vi tenkte på mat. Vi var skrekkelig sultne. Ingen av oss hadde tatt med oss noe på veien, og selv om jeg hadde fått slengt i meg en skive før vi reiste om morgenen, så skrek magen etter mat. Det var et grelt utvalg av mat, – et par typer donuts og horn var det eneste de hadde, men det klarte seg for oss. Med hvert vårt tørre små-sukrede horn og en flaske vann fikk vi stagget sulten.

Det var et voldsomt leven rundt oss på alle kanter. Alle de andre reisende hadde kastet seg over bordene, og nå skrev de på disse arkene vi allerede hadde vært så heldige å fylle ut før vi entret fergen. Det var et skikkelig lurveleven med spansk, arabisk og alle mulige andre språk som fylte luften. Men plutselig var det helt stille. Jeg tittet rundt meg. Alle folkene var søkk vekk. Det var ikke oss imot. Da fikk vi nyte maten i ro og fred.

Etterpå ville vi opp en tur for å se hva som fantes der. Det tok ikke lang tid før vi skjønte hvor folkene hadde tatt veien. Nå stod de tett i tett og ventet på å få levere arket og få stemplet passet før vi kom til Marokko. Dermed ble jeg stående i kø med passene våre. Jeg som ønsket å ta bilde av Gibraltar, eller “The Rock” som den også kalles, fra fergen. Det ble ikke lett med livbåten som utsikt rett utenfor vinduet der jeg fulgte køen som sneglet seg fremover.

Det ble heldigvis litt tid til å sitte på dekk og nyte sjøluften og spekulere i hva de arabiske tegnene på fjellsiden i Marokko kunne bety, Vi satset på at det måtte stå “Velkommen til Afrika”. Fergen nærmet seg havnen. Det virket litt rart. Skulle ikke Tanger ligge rett til venstre for havnen? Det vi så her var ikke annet enn noen skur og et par ferger. Vi hadde sjekket på kartet at vi bare skulle kjøre en liten kilometer mot venstre for å finne hotellet, men her lå det ikke noe hotell?!

Det viste seg at fergekaien befant seg et lite stykke før Tanger, så vi måtte kjøre mot høyre. Hvordan turen inn mot Tanger gikk skal jeg skrive om i neste innlegg. Det inneholder blant annet et møte med lovens lange arm, så hvis du vil vite hvordan jeg fikk den første marokkanske pengeseddelen i hånden, så bør du følge med i neste innlegg. Jeg kan love deg at det blir verdt det…

Som noen allerede har fått med seg var jeg en tur hos Kari på mandag kveld. Hun disket opp med nydelig kylling på en seng av salat med masse friske farger. Godt på smak var det også. Det ble litt hekling på meg og litt strikking på Kari, og ellers gikk praten om løst og fast.

Kari har et teppe hun strikket på som skal bli likt et annet teppe hun allerede har strikket. Selv om det er varmt i Spania, så blir det gulvkaldt, særlig om vinteren. Jeg fortsatte å hekle på disse bestemors-lappene mine i brunt, hvitt og beige. Jeg synes i grunnen disse fargene er veldig lekre sammen, og kommer nå sikkert til å lage den ene vesten etter den andre, – eller kanskje jakke, eller kåpe. Uansett, hekledillaen har tatt såpass overhånd at jeg kjente antydning til litt betennelse i det innerste leddet på høyre lillefinger. Det hadde sikkert vært lurt med en pause, men når jeg får sovet på det, så er leddet “så godt som nytt”.

Det aller beste med besøket er i grunnen at Kari forteller meg at hun har orket mye mer enn tidligere. Hun har energi til å være aktiv flere dager på rad, og det kommer godt med når man ser på reiseoversikten hennes for denne perioden. Fra Norge til Irland og tilbake til Norge (tror jeg). Deretter til Spania noen uker, før hun i dag har satt kursen til Italia i noen dager. Når hun vender nesen hjemover til Norge og Trondheim venter et snarlig bloggtreff som hun arrangerer, og det vet jeg at hun gleder seg veldig til. Jeg håper kreftene strekker til alt dette og ønsker dere alle et koselig bloggtreff.

Lørdag ettermiddag i sånn “barne-TV-tid” dro jeg i butikken og kjøpte bomullsgarn til en vest jeg skulle hekle til “tantebarnet” mitt. Hun var på besøk og skulle reise hjem mandag, så jeg regnet ikke med å få den ferdig til hun skulle dra, men da jeg ble sittende utover hele lørdagskvelden og hekle lapper og kom ganske langt, så ante jeg et lite håp om å få den ferdig til hun skulle dra hjem.

Søndag ble jeg også sittende i godstolen hele dagen med øynene godt festet på den 4,5 millimeters tykke heklenålen og lage stav etter stav på det som etterhvert viste seg å bli en nydelig dus brun-beige vest, bare avbrutt av noen timers restaurant-besøk om kvelden. Etterpå var det rett hjem for å hekle kantene og lage snorer til knyting foran.

Under 30 timer etter at garnet var innkjøpt var altså vesten ferdig, og “tantebarnet” mitt kunne pakke vesten med seg i bagasjen før hun reiste hjem til Norge og litt surere temperaturer enn det hun fikk oppleve her i april.

Hva i all verden er det som har skjedd? Jeg har dessverre vært delvis fraværende på bloggen i tide og utide, og etter å ha postet et innlegg forrige onsdag, med påfølgende plass på nederste del av listen over de 100, hadde jeg ikke forventet det min bloggvenninne Kari kunne fortelle meg da jeg besøkte henne i går, mandag kveld, – nemlig at jeg hadde inntatt en 26. plass med 442 lesere!!!

Hvordan i all verden kan det ha skjedd? Jeg hadde jo ikke postet noen innlegg de siste 4-5 dagene og hadde heller ikke selv vært innom og lest flere enn kanskje 2-4 innlegg av andre bloggere. Jeg var opptatt med jobb, hekling, lydbok og besøk, så bloggen ble ikke prioritert disse dagene. Vantro måtte jeg selv inn for å sjekke listen, og jammen stemte det Kari fortalte, så det var ikke nok en aprilsnarr, som eventuelt da ville vært ørlite granne forsinket.

Jeg aner fortsatt ikke hva som har hendt. Er det skjedd en feil noe sted? Er det en som har fått en hel haug med mennesker til å gå innom bloggen min? Eller er det kanskje en godt lest blogger som har lenket til innlegg fra meg i sine egne innlegg? For meg er dette en gåte. En positiv sådan, absolutt, men jeg merker at jeg blir ganske nysgjerrig på hva som har skjedd, så om du aner noe om hvorfor jeg plutselig har bykset oppover listen uten (for meg) logisk grunn, så vil jeg gjerne høre fra deg 😉

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Mest sannsynlig er det en eller annen “bug” i systemet, for det virker veldig usannsynlig at man plutselig skal suse oppover på den måten uten å gjøre et snev av innsats for det 😉

Jeg er ikke av de som renner ned strendene her i Fuengirola selv om de er lett tilgjengelig for meg året rundt. Men når man har besøk, så er det greit av og til å benytte seg av gjestenes ønske om en strandtur, og jeg er ikke lei meg for at jeg blir dratt med en gang i ny og ne.

Lørdag var nok en deilig solskinnsdag med rundt 25 grader. Vi la oss til rette på førstelinjen av solsenger til stranden og nøt den blå himmelen og synet av det litt vel friske vannet. Jeg nippet til en Cola Zero som ble kjøpt av en av de mange selgerne som trasket frem og tilbake foran solsengene våre med tepper, solbriller, drikke, vesker av Michael Kors, Dior og andre merke-kopier, mens de nasalt presset frem et spørrende “Massasje” på spansk med asiatisk aksent.

Mens besøket mitt duppet seg i Middelhavet både 5 og 6 ganger, ble jeg liggende på solsengen og hekle og høre på lydbok. Forresten… Jeg “duppet” meg jeg også… Det vil si… Stadig duppet jeg av og måtte spole tilbake boken så jeg fikk med meg handlingen. “Jeg var gift med en bedrager” av Ida Marie Hansen var for spennende og interessant til bare å hoppe over ulike passasjer. Hvordan mannen hennes Geir Selvik Malthe-Sørenssen lurte henne, norske medier, politiet og alle andre trill rundt, var sjokkerende å høre.

Utpå ettermiddagen merket jeg at huden i grunnen hadde fått nok av sol for en stund, så jeg dekket meg delvis til. Jeg fryktet at jeg ville få kjenne det godt om kvelden, men heldigvis tok jeg signalene i tide og unngikk å bli brent så det gjorde vondt.

I går hadde jeg avtalt med min nydelige blogg-venninne Kari å gå en liten tur langs strandpromenaden i Fuengirola, blant annet for å se på palmen hun hadde fått oppkalt etter seg. Jeg hadde lest i et av innleggene hennes at både hun, datteren og en venninne hadde fått hver sin palme oppkalt etter seg. Selv hadde jeg spasert på den samme promenaden omtrent samme dag, men jeg hadde ikke vært like heldig å bli stoppet for å få en palme oppkalt etter meg. Jeg hadde heller ikke lagt merke til noen palmer med navn på, men målrettet som jeg er når jeg er ute og spaserer, ser jeg sjelden oppover, men heller rett frem.

Ikke før jeg vandrer langs stranden i Los Boliches og Kari legger merke til papegøye-lyder fra palmetrærne, ser jeg opp og oppdager de samme papegøyene. Jeg er rett og slett lite observant. Men nå skulle jeg i hvert fall få bli med for å beskue Karis palme.

Endelig stopper Kari og peker på en lang palme like ved en “chiringuito” (strand-kafé) og utbryter: “Her er palmen min”. Jeg ser oppover på stammen og bemerker at jeg ikke kan se navnet hennes på noe skilt. Jeg skal akkurat til å runde stammen for å ta en titt på andre siden når Kari lattermildt hikster frem at det var en aprilsnarr.

Hææææ??? Aprilsnarr? Den så jeg ikke komme. Her hadde jeg gledet meg i over en uke på å få en titt på palmen hennes, og så hadde hun klart å holde det skjult for meg at det var en spøk. Vel, – det siste var vel egentlig mest min egen feil. Jeg leste jo ikke det neste innlegget hennes der hun avslørte at det hadde vært en aprilsnarr. Det ble vel bare et bevis på hvor lite jeg har vært på blogg.no i det siste.

Det går liksom litt i rykk og napp. Jeg har andre hobbyer som hekling og strikking, jeg skal liksom få skrevet videre på den boken som ligger lagret på Mac´en, jeg lytter til bøker på Storytel, samtidig som jeg selvfølgelig også må “stikke innom” jobben en tur i ny og ne. Derfor har bloggen i grunnen blitt dyttet litt lenger ned på prioriteringslisten. Men jeg gir meg ikke. Nå og da er jeg her…

Om du ønsker å lese mer om den koselige ettermiddagen med Kari på strandpromenaden, så har Kari skrevet om det her.

I tillegg til den lange jakken jeg har heklet nå i påsken, så har jeg også blitt ferdig med tre vesker. Jeg har fått helt blod på tann og storkoser meg med å prøve ut litt (for meg) nye idéer.

En veske er kanskje i litt voldsomme farger, men jeg er glad i sterke farger og synes kombinasjonen er fin.

Den neste vesken er i samme farge som jakken, bare med litt større fokus på den mørkeste fargen.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Den siste vesken er i duse turkis-farger, kombinert med beige. Denne er litt mer nøytral og kanskje en antydning “elegant”?

Jeg har fortsatt en haug med turkise lapper, så vi får se hva det blir til av vesker eller andre ting i de nærmeste ukene. Noe må de i hvert fall brukes til.

Jeg har fått lest mange bøker siste uken. Endelig har jeg summet meg til å laste ned og abonnere på Storytel, og det gjør det jo så utrolig enkelt å “lese” bøker samtidig som jeg strikker eller hekler.

Her er en liten presentasjon av bøker jeg har lest:

Tante Ulrikkes vei” av Zeshan Shakar
Terningkast: 6
Kort om boken: To unge minoritetsgutter fra Stovner er med i en femårig undersøkelse om oppvekstvilkårene på Stovner. Hele bokens innhold presenteres i form av guttenes tilbakemelding til NOVA, den ene skriftlig med utbroderende språk og forklaringer, den andre muntlig med tydelige mangler i norsk syntaks og setningsoppbygning.
Min mening: En fantastisk bok. Ekstremt bra skrevet, både skildringene som er interessante og detaljerte, det mangelfulle språket til Jamal som er gjennomført troverdig og idéen om at boken er skrevet som et ledd i en forskningsrapport. Det eneste jeg synes er litt rart eller lite troverdig, er at deltakerne er med i trekningen av en sykkel og reisegavekort, men må delta i fem år før trekning foregår. Jeg tenker at Jamals motivasjon for å delta sannsynligvis er premien, men ser ikke for meg at han har tålmodighet til å vente fem år på en eventuell premie.
Men karakterene i seg selv er helt fantastiske og troverdige, og jeg får virkelig sympati for dem, særlig for Jamal som ikke har det så lett.
Jeg synes også at forfatteren har klart å flette inn globale og lokale begivenheter på en mesterlig måte, slik at vi virkelig følger med i samfunnsutviklingen parallelt med at vi følger hverdagslivet til Mo og Jamal.
Til tross for at

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

“Gul bok” av Zeshan Shakar
Terningkast: 5
Kort kommentar: Tar blant annet for seg hendelsen 22. juli 2011. Gul bok refererer til utkastet av statsbudsjettet og hovedpersonen jobber med dette.

“Min skyld – en historie om frigjøring” av Abid Raja
Terningkast: 5
Kort kommentar: Interessant og god beskrivelse av Abid Rajas oppvekst, sykdom og inntreden i offentligheten i Norge.

“Full spredning” av Nina Lykke
Terningkast: 4
Kort kommentar: Jeg trodde den skulle handle om at hovedpersonen hadde kreft, men det handler om hvordan legen forholder seg til alle de ulike pasientene, at hennes privatliv påvirker hvordan hun forholder seg til dem osv.

“Beatles” av Lars Saabye Christensen
Terningkast: 6
Kort kommentar: At jeg ikke har lest denne før er vel egentlig en “stor skam”. Vi følger fire venner fra ungdomsskoledagene og frem til de er godt voksne. Handlingen følger Beatles´ album-utgivelser, og ungdommene forandrer seg “med” Beatles. Mye narkotika og “politisk opposisjonsarbeid” er blant ingrediensene, og gjennom alt holder guttene kontakten mer eller mindre og støtter hverandre.

“Belle Gunnes” av Hans Melien
Terningkast: 6
Kort kommentar: Den grusomme historien om norske Brynhild Gunnes fra Selbu som dro til USA for 100 år siden og drepte en haug med friere for å stjele pengene deres.

“Det angår også deg” av Arnold Jacoby
Terningkast: 6
Kort kommentar: Jøden Herman Sachnowitz fra Larvik blir sendt til Auschwitz sammen med hele familien. Han er den eneste i familien som overlever til slutt. En grusom fortelling, men likefullt er det viktig at disse fortellingene ikke går i glemmeboken, slik at vi aldri havner tilbake der.

“Bokhandleren i Kabul” av Åsne Seierstad
Terningkast: 6
Kort kommentar: Endelig har jeg lest den “berømte” boken som “alle” har snakket om. Den gir et godt innblikk i livet til en afghansk familie, og er absolutt verdt å lese.

“To søstre” av Åsne Seierstad
Terningkast: 6
Kort kommentar: En ekstremt detaljert beretning om de to søstrene mange av oss har hørt bruddstykker om i norske medier.  For en intelligent forfatter som klarer å holde oversikt over så mye informasjon og samtidig sy det sammen på en så sømløs måte.

Jeg hadde ikke før kommet tilbake på hotellet i London på torsdag før jeg satte i gang med å produsere heklete “bestemorsruter” til den lange jakken jeg ønsker å lage. Jeg har i lang tid sett og latt meg begeistre over noen flotte jakker med heklete ruter på Facebook og Instagram. Fem dager senere var jeg ferdig med jakken min, og jeg er storfornøyd.

Jeg elsker fargekombinasjonen og det gikk veldig fint å hekle sammen alt til den jakken med hette som det har blitt. En stor jobb, og jeg har sittet pal i godstolen mens jeg har lyttet på ulike lydbøker i timesvis hver dag.

Nå er jeg snart ferdig med en veske i samme farger og stil, så produksjonen denne påsken er enorm.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå