Det så virkelig skummelt ut der røyken la seg over bebyggelsen.
Man blir ikke særlig høy i hatten når man blir oppringt fra de som låner leiligheten min i Mijas og de forteller at det brenner bak bebyggelsen der jeg bor.
De lå ved bassenget og ante fred og ingen fare da de plutselig oppdaget noen voldsomme røykskyer over bygningsmassen. Det så virkelig skummelt ut, og jeg forstår at de trodde at brannen kom til å ta tak i husene der jeg bor. Heldigvis viste det seg at brannen var, og fortsatt er, noen kilometer unna, og vinden blåste oppover fjellsiden, ikke nedover. Det kunne lett ha nærmet seg fare for mitt område dersom vinden hadde snudd.
Besøket mitt spurte stadig om jeg hadde hørt noe mer om brannen. Det er ikke greit å være nordmann uten spanskkunnskaper ved slike forhold. Tilfeldighetene ville ha det til at jeg på samme tidspunkt møtte noen spanjoler på en kafé her i Norge som opprinnelig er fra Mijas, og faren til den ene jobber med brannslukking og hadde førstehåndsinformasjon å meddele. Dermed kunne jeg oppdatere besøket mitt med jevne mellomrom om hvordan det stod til med brannen mens de fortsatt kunne nyte bassenglivet med litt mindre bekymring for sin egen fare.
Det er aldeles ille for folk i Alhaurin de la Torre og omegn at de må evakueres, og jeg leser at brannen sprer seg 50 meter i minuttet. Jeg håper bare virkelig at brannmannskapet og de frivillige klarer å få kontroll på brannen og slokke den uten at det går liv tapt. All honnør til alle de hundrevis av menneskene som jobber dag og natt med dette. Flere vann-fly og helikoptere henter vann fra Middelhavet noen få kilometer unna brannen og heller på for å slokke flammene, og det er jammen bra at tilgangen til vann ikke er lenger unna. Det er nok med på å begrense skadeomfanget betydelig.
Heldigvis noen kilometer unna, men det er ille nok.
Den nye galaksen funnet ved Vestkanten kjøpesenter i Bergen.
I disse dager er det oppdaget flere nye galakser ute i verdensrommet og man har tatt bilder med noen ekstreme teleskoper. Disse forskerne skulle bare visst at enda en galakse er funnet like under føttene mine i Bergen…
Det er ferietid og jeg har tatt meg en tur til Norge. Noen få dager i Bergen og halvannen uke på Østlandet blir en kjølig avkobling fra det nordboerne hører er en ekstrem hetebølge i Spania. Vel er det langt over 40 grader i Sevilla og andre steder inne i landet, men langs Middelhavet, altså ved Málaga og Fuengirola, har det holdt seg på mellom 30 og 35 grader, så det er ikke så ille som de fleste oppe i nord tror.
Men altså, – jeg ankom Bergen i kortermet topp og nektet å innordne meg blant mine tidligere by-borgere som var kledd i vinter-lignende klær. Jakker, regntøy og paraply, – det er ikke en del av min hverdag lenger, så jeg vil ha meg frabedt å bli påprakket slik bekledning. Er det sommer, så er det sommer. Litt duskregn har da ikke skadet noen. Sytten grader og duskregn var i grunnen helt perfekt noen dager for en som er vant til 30 grader og sol.
De nye galaksene som er oppdaget. Bildet er hentet fra TV2.
Men så var det altså denne oppdagelsen av den nye galaksen i Bergen… Mens de fleste oppdagelser av galakser gjøres ved å titte opp på himmelen og ut i verdensrommet, så krever den nye galakse-oppdagelsen i Bergen at man bøyer nakken og ser ned. Utallige planeter og stjerner kretser rundt et sort hull. Planetene hadde allerede navn før de kom inn i galaksen. Her går Orbit, Extra, Hubba-Bubba, Stimorol og Juicy-fruit i baner rundt det sorte hull, og om jeg ikke tar feil, så tror jeg jammen at planeten Sorbits har et lite innslag her også, men det er så lite at denne regnes ikke lenger som en vanlig planet.
Fra spøk til alvor… Jeg ble rimelig rystet over mengden tyggis som ligger nedtrødd på bakken utenfor det lokale kjøpesenteret. Det er tydelig at mange har prøvd å treffe “det sorte hull”, men det burde ikke være noe problem for de som vil kvitte seg med tyggisen å kaste den i søppelkassen som står tre meter unna. Jeg husker fra gamle dager at asfalten utenfor butikker og overalt egentlig var tapetsert med tyggis, men at det var så ille som dette husket jeg ikke. Jeg kan ikke huske å ha sett tilsvarende mengder på fortauene i bygatene i Spania. Om det skyldes at spanjolene er mer lovlydige, spiser mindre tyggis eller er flinkere til å rengjøre gatene regelmessig, vet jeg ikke, men jeg skulle ønske at bergenserne var litt mer treffsikker på søppelkassen. Bergenserne kan være glad for at de ikke bor i Singapore hvor man blir bøtelagt med 1000 dollar for å spytte ut tyggisen på gata. Eller kanskje det er det som skal til for å få et renere bybilde?
Da jeg i august i fjor fant ut via Facebook at statsviter og professor Benedicte Bull hadde skrevet boken “Latin-Amerika i dag”, var det helt klart at den ville jeg lese som et ledd i research til min egen bok som tar for seg deler av den humanitære kollapsen i Venezuela. Bull har forsket på Latin-Amerika i 25 år og er ekspert på området, og hun skriver stadig artikler i dagspressen i Norge om temaet.
Det var likevel ikke bare enkelt for meg å få tak i boken. Mulig jeg kunne bestilt den online, men jeg har litt ymse erfaringer med “shipping” fra Norge, så jeg ventet heller til jeg endelig var i Norge igjen. Dermed ble det bok-kjøp i påsken. Det tok litt tid før jeg kom i gang med lesingen, men så fikk jeg endelig satt meg til rette med denne opplysende beretningen om hvordan og hvorfor ting har blitt slik de har blitt i både Venezuela og andre land i Latin-Amerika.
Denne damen har virkelig peiling og oversikt over det meste av samfunnsutviklingen i LA*. Det er tydelig at hun har jobbet tett med viktige organisasjoner og politikere i flere av landene i LA, og hun blander fint personlige opplevelser med det store bildet, slik at vi som ikke er helt bevandret i politikkens verden kan forstå greit hva det dreier seg om.
Jeg vil absolutt anbefale alle som har interesse for Latin-Amerika og/eller samfunnsutvikling å lese boken. Jeg kommer nok til å lese den om igjen om ikke så lenge, for det tar litt tid å fordøye og få oversikt når det er såpass mange forskjellige forhold som omtales. Når det gjelder Venezuela-delen, så var det til stor hjelp for å forstå enda bedre hvordan den negative utviklingen har foregått.
I år som i fjor laget klassen min (1.-2. trinn) 17. maiblomster (sløyfer) som vi solgte til inntekt for trengende familier i Venezuela. Som mange av dere vet har jeg i godt over et år nå drevet et lite prosjekt som kjøper mat til familier i Venezuela som lider under ekstreme kår humanitært sett. Hyperinflasjonen har ført til at en vanlig offentlig ansatt tjener rundt 50-70 kroner i måneden, mens matvareprisene er skyhøye i forhold. For lønningen kan de knapt kjøpe en kylling og to pakker med ris.
Denne gangen bestemte vi oss for å hjelpe lærerne ved én skole i et utsatt område. Vi samlet inn rundt 6000 kroner på salget av 17. maisløyfene, så de 12 lærerne, inkludert rektor, fikk hver sin store pakke med mat til sine familier.
Da våre hjelpere, MariAngel som styrer butikken vi handler hos og Deyvis som hjelper oss med utdeling, bilder og video, ankom skolen, var det en lettere skeptisk gjeng lærere som ble samlet i et klasserom før skoletid. Det var vanskelig for dem å tro at dette var noe annet enn propaganda fra noen som ønsket noe tilbake, enten i form av stemmer ved valget eller lignende. Men Deyvis og MariAngel fikk forklart, vist bilder og video fra elevene mine som hilste til dem og ønsket dem alt godt, og som takket dem for det viktige arbeidet de gjør for barn i Venezuela. Som elevene mine sa: “Dere fortjener det!” Så etter hvert myknet hjertene deres og tårene spratt.
Siden jeg våkner tidlig hver morgen uansett, så har jeg bestemt meg for at jeg skal komme meg ut på en liten spasertur før det blir for varmt, og i dag tok jeg altså min første frivillige spasertur på… – hvem vet hvor lenge? Jeg har gått noen turer med klassen og skolen, men det å frivillig gi seg i kast med asfalten var noe som tilhørte før Covid-19.
Til tross for at jeg kjenner veien her ut og inn, med alle de fine og rare opplevelsene det kan medføre, så skvatt jeg litt da jeg fikk øye på villsvin-flokken bare et par hundre meter fra der jeg bor. De var i alle mulige størrelser og det kan vel ha vært nærmere 15 eksemplarer. Flere lå og sov, antar jeg, mens de andre svinset rundt og spiste det de fant av tuster og gress.
Litt videre kom jeg over noen nydelige føll i et inngjerdet område. De var skikkelig flotte, og med lyset fra soloppgangen i bakgrunnen ble det en nærmest magisk stemning.
Jeg prøvde meg faktisk på løpe-drag opp noen bakker, og er positivt overrasket over at jeg klarte å holde ut såpass lenge opp bakken, men lungekapasiteten er ikke lenger hva den var. Veldig tydelig at det er lenge siden sist trening med fokus på lungekapasitet, eller trening i det hele tatt. Men jeg regner med at noen få sånne turer til vil utgjøre en merkbar forskjell, så det er bare å stå på nå i sommer.
