Hvem er det som fortsatt er i live, tenker du sikkert nå. Er det jeg eller er det kattungene? Vel, jeg må i hvert fall være i live, for ellers hadde jeg aldri kunnet skrive disse ordene, men mot alle odds er også alle de fire kattungene fortsatt i live. Til tross for at jeg måtte forlate dem i over ni timer i går for å dra på jobb, så var det full liv i heimen da jeg kom hjem. Men det var tydelig at det da var mer enn kjærkomment å få leske seg med litt laktosefri melk, visstnok en spesiell for katter som venninnen min har lagt fra seg her.

Den minste av kattungene vet å sikre seg ved matfatet. Han la seg rett og slett paddeflat i melkefatet og sprikte med alle armer og bein, for at ingen av søskene hans skulle få slippe til. Jeg tror nok ikke denne “Morten Minstemann” kommer til kort her i verden. Den har klør som en ørn, mjauer høyt og krever absolutt mer enn sin del av oppmerksomheten. De andre er mer undrende og høflige, og spør så pent med bedende øyne: “er det greit om jeg klatrer på deg”? Mens “Morten Minstemann” mjauer og tar for seg gitt, – ja, han rett og slett forlanger at jeg skal løfte han opp. Men så er han også den mest kosete av kattene, så det er helt greit. Han skal få denne ekstra oppmerksomheten.

Så ble det 17. mai og det er klart at dagen måtte feires med disse små også. Selv om retningssansen i toget på putekassen ikke var helt stabil, og de svinset litt som de selv ville, så ble det “hipp, hipp, hurra for Norge” også her i Katteland…

De beveger seg merkbart mer enn da de kom for fire dager siden, så nå er det ikke bare den hvit-potede kattungen som tar salto fra kanten av “sove-fatet” deres. Neida, den nest minste fulgte etter gjesten min ned på den nedre terrassen, – han stupte utfor trappetrinn etter trappetrinn og svinset rundt beina hennes mens hun hengte opp tøy. Da de hadde gått i det ultra-korte 17.maitoget oppå putekassen fikk den samme kattungen nok, tok sats og kastet seg utfor putekassen og landet på steingulvet. Den er tydeligvis helt “stein-gæren”.

Det spørs om jeg ikke snart må plassere stengsler overalt, så de ikke beveger seg ut i altfor store farer. Det sies jo at katter har ni liv, men det spørs om i hvert fall et par av disse kattene snart har brukt opp sine

Jeg er ikke akkurat kjent for å være en dyreelsker. Ikke at jeg har noe imot de fleste dyr, men jeg er ikke interessert. Skjønner ikke “hypen”, liksom… Hunder som skal slikke deg på hånden når du vil klappe dem, nei æsj, da fungerer “trekke-til-meg-armen”-refleksen veldig godt. Hester er for såvidt flotte og majestetiske dyr, og jeg satt på hesteryggen et par ganger i barndommen. Been there, done that, liksom… Jeg er livredd for slanger i alle størrelser, fasonger og farger, men får ikke panikk av edderkopper. Men i det store og hele er jeg av den oppfatningen at dyr er best på avstand.

Til tross for dette, så hadde jeg en katt for noen år siden. Den var både søt og fin, selv om den ikke likte å bli klappet. Den levde sitt eget selvstendige liv og gikk inn og ut som den ønsket. Plutselig en dag kom den ikke tilbake. Jeg aner ikke hva som skjedde med den, men etter en ukes tid innså jeg at den ikke kom tilbake. Jaja, tenkte jeg… Sånn er livet…

“Fy så slem du er, Linda”, er det sikkert mange som tenker. Ja, kanskje er jeg det? Jeg felte ingen tårer. Jeg ble ikke fortvilet. Bare innså at… – det var det!

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Likevel våget venninnen min å spørre meg om jeg kunne passe de fire kattungene hennes mens hun skulle ut og reise i ti dager. Hun vet ikke hva hun har gjort. Jeg har ingen erfaring med så små babyer uansett “rase”, og da hun droppet av bur, seng, kattedo og diverse mat med en kjapp setning om at jeg kanskje måtte gi den minste kattungen melk med en sprøyte, og at jeg måtte røre ut melkepulveret med vann, – da gikk det litt rundt oppe i topplokket. Hva skjedde med at katter drikker vann???

To timer senere har jeg melk på klærne, melken fra sprøyten som skulle i munnen til den lille havnet mer på magen enn i magen til katten. De andre kattene vandrer rundt i melkeskålen og blir klissete overalt. Mon tro om jeg skulle ha blandet ut det pulveret med mer vann? Jeg liker ikke bruksanvisninger… Samtidig knerter jeg en hel kakerlakk-storfamilie som har funnet det for godt å gjøre sitt inntog i huset akkurat i dag. Som om det ikke allerede er overbefolket her med to menneske-gjester og fire kattunge-gjester. De får ringe booking om de ønsker en plass, slik alle andre gjør, – makan!

Når kattungene er ferdige med å bade i melken, legger de seg til å sove i buret. De slikker seg rene, men fortsatt er det “grøt” på hodet og magen til noen av kattene. Der kommer de ikke til selv. Etter en stund løfter jeg kattungene opp på sengen min. Jeg åpner buret og de kommer stabbende ut på ustøe bein. Den ene ruller rundt. Den andre ramler ned mellom sengen og veggen og sitter fast. Den tredje klatret på ansiktet mitt, og takk og lov for at jeg har briller på. Mens den fjerde… – selvfølgelig… Den tisser på meg.

Da er det nok. Inn i buret med dem. Av med klærne og sengetøy. Rett i vaskemaskinen. Tror det er bedre å ha dem på gulvet enn oppi sengen, – det er helt sikkert.

Og dette var de første fire timene av ti dager. Dette skal bli “show”

Men… SØTE er de, – SKIKKELIG SØTE!

Det har gått over et år siden jeg startet bloggen min. Først noen måneder på miniblogg.no, før jeg ble ønsket velkommen inn i varmen på blogg.no. Det startet som en blogg om Venezuela. Det var temaet mitt. Det skulle handle om den kritiske humanitære situasjonen i det som for bare 20-30 år siden var Latinamerikas beste land å bo i.

Colombianere dro til Venezuela for å få jobb. Alle ønsket å dra dit, og turistene strømmet på til de mange vakre karibiske strendene. Oljereservene var utømmelige, og gull og andre mineraler var det også overflod av.

Så ble det slutt på idyllen. Kanskje ikke så brått, men med inntreden i det nye årtusen av ny regjering der Hugo Chavez skulle styre skuten, tok det ikke altfor mange år før glansbildet han hadde tegnet mest lignet rablerier med kullstift. Da Chavez døde og Nicolás Maduro overtok i 2013 gikk det derimot bratt utfor kanten av stupet, og på få år hadde millioner av mennesker forlatt landet. Et land der det ikke lenger var mat og medisiner å oppdrive. Et land der hyperinflasjonen endte på over 2 millioner prosent. Ingen land har noensinne vært i nærheten av slike tall. Tenk deg å gå fra å tjene tja… 5 000 kroner i måneden til å tjene f.eks. 50 kroner i måneden på under et år, mens prisene fortsatt er de samme eller øker… Det høres absurd og umulig ut, men det er like fullt reelt for Venezuela.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Utrygghet, manglende tillit, løgner, korrupsjon er bare noen av ordene jeg har fått høre som betegner Venezuela. Mine venezuelanske venner her i Spania har hoderystende historier å fortelle, og jeg har skrevet mange innlegg om dette og mer til det siste året. Faktisk er en av de grufulle historiene blitt til foreløpig et førsteutkast av en bok. Den har jeg også skrevet et par utdrag av her i bloggen. Her er ett av dem: Ingen hansker, ingen fødsel

Til tross for at utgangspunktet mitt for denne bloggen var forholdene i Venezuela, så måtte jeg innse at det nok var lurt å være litt mer personlig innimellom. Det er viktig at folk får et bilde av hvem som skriver. Derfor har bloggens innhold endret seg litt, og det har, dessverre vil jeg si, blitt mye lenger mellom de viktige innleggene om Venezuela. Jeg burde absolutt skrevet mye mer om dette, og særlig siden jeg og ei venninne har startet et veldedighetsprosjekt der vi hjelper familier i byen Maracaibo i Venezuela med mat. Vi kjøper mat online hos en butikk vi stoler på. De leverer ut mat og personlig hilsen i form av brev med bilde av de norske/spanske menneskene som har hjulpet dem, og vi får tilbake bilder og video som vi sender til bidragsyterne, slik at alle kan følge med på at hjelpen kommer frem.

I det siste har jeg også skrevet mye mindre på bloggen fordi jeg har meldt meg på et årsstudium online hos Forfatterskolen. Det blir mye med 100% jobb, forfatter-studier med leksjoner osv flere ganger i uken, med skriving av mine egen bok osv. Derfor har det ikke blitt mange innleggene de siste par månedene. Men det betyr ikke at jeg ikke tenker på bloggen, for det gjør jeg, og plutselig er jeg her igjen, “stronger than ever”

Ønsker du å bidra økonomisk til prosjektet “En dråpe i havet er bedre enn ingenting” så send meg en e-post på: linda.sakseide71@gmail.com og så sender jeg deg informasjon.

Her er en video med takkehilsener fra noen av utdelingene: Takknemlige venezuelanere