Colombianere dro til Venezuela for å få jobb. Alle ønsket å dra dit, og turistene strømmet på til de mange vakre karibiske strendene. Oljereservene var utømmelige, og gull og andre mineraler var det også overflod av.
Så ble det slutt på idyllen. Kanskje ikke så brått, men med inntreden i det nye årtusen av ny regjering der Hugo Chavez skulle styre skuten, tok det ikke altfor mange år før glansbildet han hadde tegnet mest lignet rablerier med kullstift. Da Chavez døde og Nicolás Maduro overtok i 2013 gikk det derimot bratt utfor kanten av stupet, og på få år hadde millioner av mennesker forlatt landet. Et land der det ikke lenger var mat og medisiner å oppdrive. Et land der hyperinflasjonen endte på over 2 millioner prosent. Ingen land har noensinne vært i nærheten av slike tall. Tenk deg å gå fra å tjene tja… 5 000 kroner i måneden til å tjene f.eks. 50 kroner i måneden på under et år, mens prisene fortsatt er de samme eller øker… Det høres absurd og umulig ut, men det er like fullt reelt for Venezuela.
Utrygghet, manglende tillit, løgner, korrupsjon er bare noen av ordene jeg har fått høre som betegner Venezuela. Mine venezuelanske venner her i Spania har hoderystende historier å fortelle, og jeg har skrevet mange innlegg om dette og mer til det siste året. Faktisk er en av de grufulle historiene blitt til foreløpig et førsteutkast av en bok. Den har jeg også skrevet et par utdrag av her i bloggen. Her er ett av dem: Ingen hansker, ingen fødsel
Til tross for at utgangspunktet mitt for denne bloggen var forholdene i Venezuela, så måtte jeg innse at det nok var lurt å være litt mer personlig innimellom. Det er viktig at folk får et bilde av hvem som skriver. Derfor har bloggens innhold endret seg litt, og det har, dessverre vil jeg si, blitt mye lenger mellom de viktige innleggene om Venezuela. Jeg burde absolutt skrevet mye mer om dette, og særlig siden jeg og ei venninne har startet et veldedighetsprosjekt der vi hjelper familier i byen Maracaibo i Venezuela med mat. Vi kjøper mat online hos en butikk vi stoler på. De leverer ut mat og personlig hilsen i form av brev med bilde av de norske/spanske menneskene som har hjulpet dem, og vi får tilbake bilder og video som vi sender til bidragsyterne, slik at alle kan følge med på at hjelpen kommer frem.
I det siste har jeg også skrevet mye mindre på bloggen fordi jeg har meldt meg på et årsstudium online hos Forfatterskolen. Det blir mye med 100% jobb, forfatter-studier med leksjoner osv flere ganger i uken, med skriving av mine egen bok osv. Derfor har det ikke blitt mange innleggene de siste par månedene. Men det betyr ikke at jeg ikke tenker på bloggen, for det gjør jeg, og plutselig er jeg her igjen, “stronger than ever” 😉
Ønsker du å bidra økonomisk til prosjektet “En dråpe i havet er bedre enn ingenting” så send meg en e-post på: [email protected] og så sender jeg deg informasjon.
Her er en video med takkehilsener fra noen av utdelingene: Takknemlige venezuelanere
Det er så psyket at jeg har ikke ord. Og her til lands snakker ingen om Venezuela som ble rammet av kommunismen.. 💔
Ja, det er absurd og forferdelig trist.