Jeg skrev i forrige uke om Calima-nedbøren som gjorde Spania til verdens mest luftforurensede land. Det var fascinerende å se den røde himmelen der Sahara-sanden lå på vent til å plaske ned i klaser på terrasser, hus, klær og alt annet. Ikke før hadde folk vasket terrassene sine og spylt husene med høytrykksspyler, så var det på an igjen.
I går ble himmelen enda rødere enn sist, og i løpet av ettermiddagen og kvelden ble gatene forvandlet til gjørmebad og veggene til kakao som har skvulpet over kanten av koppen. Den grå-hvite dørterskelen min var dekket i gjørme da jeg forlot leiligheten i morges. De hvite veggene vis-a-vis skolen, der jeg parkerer, var rød-brune da jeg ankom skolen. Den knallblå fotballbanen hadde et rød-brunt dekke. De nye stolene i klasserommene ble raskt dekket av gjørme på fotstøttene. De nye hvite bordene hadde også brune av flekkene regn-gjørmen som hadde satt seg på klærne til elevene.
I Norge er man vant til å bruke innesko på skolen. Den ordningen savner jeg i dag. Ikke tenkte vi på det før det var for sent heller, – at elevene skulle ha tatt av seg skoene og gått i sokkelesten inne i dag. Jeg tenker at jeg må ta en runde med vaskebøtta senere, og prøve å få fjernet noe av gjørmen som har festet seg på fotstøttene, for det er rett og slett ulekkert.
I dag skulle jeg hente en ung dame som kom til Málaga fra Venezuela sammen med min gode venninne. Da vi kom til ankomsthallen så vi et knippe med blå og gule ballonger svevende i luften. De ble holdt av to personer kledd i blått og gult, og det var tydelig at de ventet på noen fra Ukraina.
Med tanke på alt det vonde og forferdelige som Putin foretar seg av krigshandlinger i landet, er det ulidelig å følge med på hordene av flyktinger som drar fra Ukraina. Polen har allerede mottatt over to millioner, og de andre nabolandene har også tatt sin del. I tillegg blir europeiske land som ligger lenger unna bedt om å ta sin del. Her i Spania har man blant annet blitt oppfordret til å ta imot barn i hjemmene sine, praktisk talt å “adoptere” noen.
Da de fem ukrainerne endelig gikk gjennom ankomsthallen, vinket de blå- og gulkledde ivrig, og to kvinner med en ungdom, et barn og en baby ble omfavnet hardt og lenge. Jeg og venninnen min begynte spontant å klappe, og det var rørende å oppleve den gleden som flere mennesker uttrykte både med applaus og tårer for at disse hadde klart å komme seg unna krigshandlingene i Ukraina.
Flere tok bilder og ønsket dem velkommen til Spania. Venninnen ba meg om å ønske dem velkommen, siden hun ikke snakker annet enn spansk, så jeg nærmet meg dem og fikk frem et gråtkvalt “Welcome to Spain”. Jeg husker ikke sist jeg gråt, men i dag ble jeg rett og slett rørt til tårer av den sterke opplevelsen. Man kan se nyhetssendinger med fæle bilder og grusomme forhold, men når du ser medmenneskelighet rett foran øynene dine, og du ser mennesker som inntil for få dager siden stod midt i en farlig krigssituasjon, så er det rørende å oppleve at de har klart å komme seg unna.
Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle kunne si noe sånt. At Spania er verdens mest forurensede land. Men det er faktisk sant. Denne uken har Spania hatt større luftforurensing enn både Kina, USA, India, Russland og Japan.
Årsaken til dette er en sandstorm fra Sahara i Afrika som kalles Calima. Denne stormen fører med seg store mengder rød sand som blåser inn over Spania og faller ned overalt, enten med vinden eller med regnet. Den røde sanden renner i lange, stygge renner på de hvite veggene. Den legger seg som et rødt dekke over lekeapparater og terrassemøbler, for ikke å snakke om gulvene. Vi ble rådet til å holde oss inne, og blant annet ble en del idrettsarrangement avlyst.
På tirsdag var det et merkelig “lys” på himmelen. Det var ikke grå skyer, men et oransje dekke som lå over området her jeg bor, og ellers i mesteparten av Spania. Det var uvant for øynene å forholde seg til dette lyset. Det kunne minne litt om en solnedgang, men dette var snakk om midt på dagen, så det var langt fra å handle om solnedganger. Vi var heldige her i Málaga-området. Luftforurensningen var verre i hovedstaden og andre steder i innlandet. Der var altså luftforurensningen høyere enn noe annet land i verden på tirsdag. Heldigvis er dette et fenomen som ikke presenterer seg så ofte. Jeg har bodd her i over åtte år, og jeg har aldri opplevd Calimaen så kraftig før som denne uken. Men det hender likevel at vi har noen små sandstormer en gang i blant, kanskje et par, tre ganger i året???
Jeg husker at jeg hørte på radio da jeg var liten. Lørdagsbarnetimen, tror jeg det het. Anne-Cath. Vestly som leste fra bøkene sine. Hun leste om Lillebror og Knerten, og jeg syntes jeg så for meg alt de opplevde. Det var både koselig, spennende og gøy å høre på. Selv leste jeg om Aurora og Sokrates på Tiriltoppen, og syntes det var ekstra gøy siden jeg selv også bodde i en høyblokk i en drabantby.
Mormor og de åtte ungene var virkelig superstas, og både boken og TV-serien var gøy. Særlig var det så gøy at alle hadde navn som begynte på M, og jeg lærte meg hele rekken: “Maren 12, Martin 10, Marte 9, Mads 8, Mona 6, Milly 5, Mina 4 og Lille Morten Minstemann på 2-3 år”. Mormor som brukte alle pengene sine på hjulvisp var spennende. Da de bodde i skogen, hoppet de fra taket ned i snøen. Det så virkelig morsomt ut. Vaffelsalget som de hadde sammen med mormor i skogen var også veldig koselig. “Kom og kjøp mormors hjemmelagede vafler”, runget det i skogen fra Anne-Cath. Vestly som selv spilte mormor, og alle de turgående skiløperne stoppet og kjøpte vafler.
Så ble det TV-serie med Guro som flytter med mamma til byen. Det syntes jeg var litt kjedelig, og jeg mistet kanskje litt interessen for bøkene til Anne-Cath. Vestly. Jeg vokste nok fra dem. Som ung voksen og i starten av lærerkarrieren var det heller bøker med litt mer “action” i som fenget som høytlesningsbøker, både trodde og opplevde jeg. Matilda, Heksene og SVK av Roald Dahl, var bøker jeg heller tydde til som høytlesningsbøker fremfor de søte bøkene til Anne-Cath. Vestly.
Men nå slår jeg et slag for henne på skolen igjen. Det er virkelig noen skatter av noen bøker, og jeg synes ikke vi må glemme disse flotte kulturskattene som både Thorbjørn Egner, Anne-Cath. Vestly, Astrid Lindgren og Tove Janson har skrevet. I fjor slo jeg et slag for Thorbjørn Egner og vi leste nesten alle bøkene vi kom over, samt spilte skuespill om både “Hakkebakkeskogen” og “Kardemomme by” med 1.-2. trinn. I høst var det Astrid Lindgren, og da spilte vi “Pippi“. Og nå er det altså Anne-Cath. Vestly sin tur. Jeg har lest litt fra bøkene hennes for elevene, og de er begeistret for det de hører. De liker det. Det er både morsomt og koselig. Kanskje dagens barn har kommet over det voldsomme behovet for “action” og igjen kan kose seg med en søt og hyggelig bok?
Happy sleeping cartoon girl with pillow and blanket. Vector isolated illustration.
Jeg har en venninne på besøk fra Norge. Hun ligger på naborommet. I natt sov hun litt dårlig, så hun våknet ekstremt tidlig. “Er ikke den maskinvasken ferdig ennå”, tenkte hun. “Sentrifugen bråker noe forferdelig.” Hun gikk ut i gangen for å gå på badet. Da hørte hun det… Det var ikke vaskemaskinen som bråkte. Det var jeg som snorket 😀
Jada, – da vet vi det, – en vanvittig during fra meg om nettene altså, – jippi hahaha…
Hvor ble vinterferien av egentlig? I skrivende stund er det sent søndag kveld og bare noen timer til alarmene står i kø for å vekke meg til en ny arbeidsuke. Men hvor ble det egentlig av ferien?
Joda, – det begynte med en fantastisk koselig tur til en “Finca” (gård/villa…) med gode venner forrige helg. Det var helt vidunderlig og så hyggelig å være sammen med både “gamle” venner og noen nye. Deretter kom det besøk fra Norge, og det har i grunnen gått i ett med turer til IKEA for å fikse litt opp i alt “rotet” mitt. Jeg hadde et “øyesår” på den store, flotte terrassen min. En svær grå plasthylle med alt mulig av stæsj og rot. Blant annet en hel haug med utstyr fra mine glansdager som “scrapper”, eller nærmere bestemt kort-lager. Stempler, stansere og alt mulig som hører med til den hobbyen.
Ikke at jeg har sluttet helt med å lage kort, men det året jeg fikk en familie fra Venezuela “på besøk”, så måtte det ryddes i boden for å få sengeplasser. Det var der jeg hadde alt av utstyr og materiell til kort-lagingen. Dermed ble det pakket bort i alle mulige provisoriske esker og handlenett. Da jeg skulle ta ned disse nettene fra hyllen som har stått over halvannet år i solen, så var disse “Mercadona-” og “Lidl-nettene” råtnet så mye at de smuldret opp. Det snødde fra øverste hylle, – ja, fra alle hyllene faktisk.
Uansett ble det nydelig å få bort det monsteret av en hylle, og nå er det meste samlet i store plastbokser med lokk som er stablet oppå hverandre bak en skillevegg på terrassen. Det blir mye lysere og bedre plass til flere koselige sitteområder på terrassen på den måten. Nå gjenstår det bare å få ordnet med noen stoler og puter osv…
Boken min skulle jeg skrive mye på i ferien. Jeg har i grunnen jobbet greit med den, men ikke slik jeg hadde tenkt. Jeg har lest gjennom, flyttet litt rundt på ulike scener i boken og lagt til litt tekst her og der. Men jeg mangler fortsatt en stor del som handler om bakgrunnen til historien, – altså oppbyggelsen til det hele og informasjon om hvilket land Venezuela faktisk er og har utviklet seg til å bli fra rundt årtusenskiftet og frem til 2018 som slutten er lagt til. Dessuten er slutten ikke skrevet ut slik den bør. Den består av en del refleksjon som ikke kan stå slik jeg foreløpig har skrevet det, så en god del jobb gjenstår.
Men altså, – nå er det altså slutt på vinterferien. Skolen og 16 skjønne 6-8 åringer venter. Så selv om det er litt kjipt at ferien er over, så blir det helt klart veldig koselig å møte elevene og komme inn i vanlig gjenge igjen.
Midt i Fuengirola sentrum, rett over parkeringshuset “Las Rampas”, har en norsk dame som heter Hanne etablert seg med sin egen strikkebutikk. Hun har allerede vært i drift i over sju år og har både norske, spanske og engelsk-språklige kunder. Hun har garn i både bomull, mohair og ull, og dersom du ønsker å strikke deg noen varme ullsokker til de kalde steingulvene her i Spania på vinterstid, så har hun en hel hylle full av garn som passer perfekt til dette. Skulle du heller foretrekke å kjøpe dem ferdig strikket, så har hun også noen eksemplarer til salgs i vinduet til en billig penge.
Pandemitiden har vært vanskelig for bedriften, men Hanne holder ut. Heldigvis har hun fått hjelp av de spanske myndighetene blant annet med husleien, så hun gir ikke opp. Men kundegrunnlaget de siste to årene har vært labert all den tid mange nordmenn har holdt seg i Norge. Det er ikke til å stikke under en stol at det er flest nordmenn som finner veien til butikken hennes, selv om også spanjoler i større grad enn før har fått øynene opp for denne nyttige og behagelige hobbyen.
Det er koselig å legge turen innom Hanne og gjerne sette seg ned og slå av en prat. Hver torsdag har hun dessuten strikkekafé fra 18-20. Her blir det pratet diverse språk og strikket så maskene spretter av pinnene. Apropos pinner… Det er vanskelig å finne ordentlige strikkepinner i Spania, synes jeg, så det kjøper jeg som regel av henne. Hun har gode pinner både av rundpinner og settpinner.
Om du tenker å legge turen innom “Lanas de Noruega”, som butikken heter, neste gang du er i Fuengirola, så er åpningstidene mandag til lørdag kl. 10-15, samt strikkekafé torsdag kveld kl. 18-20. Velkommen til Hanne…
