Jeg husker at jeg hørte på radio da jeg var liten. Lørdagsbarnetimen, tror jeg det het. Anne-Cath. Vestly som leste fra bøkene sine. Hun leste om Lillebror og Knerten, og jeg syntes jeg så for meg alt de opplevde. Det var både koselig, spennende og gøy å høre på. Selv leste jeg om Aurora og Sokrates på Tiriltoppen, og syntes det var ekstra gøy siden jeg selv også bodde i en høyblokk i en drabantby.

Mormor og de åtte ungene var virkelig superstas, og både boken og TV-serien var gøy. Særlig var det så gøy at alle hadde navn som begynte på M, og jeg lærte meg hele rekken: “Maren 12, Martin 10, Marte 9, Mads 8, Mona 6, Milly 5, Mina 4 og Lille Morten Minstemann på 2-3 år”. Mormor som brukte alle pengene sine på hjulvisp var spennende. Da de bodde i skogen, hoppet de fra taket ned i snøen. Det så virkelig morsomt ut. Vaffelsalget som de hadde sammen med mormor i skogen var også veldig koselig. “Kom og kjøp mormors hjemmelagede vafler”, runget det i skogen fra Anne-Cath. Vestly som selv spilte mormor, og alle de turgående skiløperne stoppet og kjøpte vafler.

Så ble det TV-serie med Guro som flytter med mamma til byen. Det syntes jeg var litt kjedelig, og jeg mistet kanskje litt interessen for bøkene til Anne-Cath. Vestly. Jeg vokste nok fra dem. Som ung voksen og i starten av lærerkarrieren var det heller bøker med litt mer “action” i som fenget som høytlesningsbøker, både trodde og opplevde jeg. Matilda, Heksene og SVK av Roald Dahl, var bøker jeg heller tydde til som høytlesningsbøker fremfor de søte bøkene til Anne-Cath. Vestly.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Men nå slår jeg et slag for henne på skolen igjen. Det er virkelig noen skatter av noen bøker, og jeg synes ikke vi må glemme disse flotte kulturskattene som både Thorbjørn Egner, Anne-Cath. Vestly, Astrid Lindgren og Tove Janson har skrevet. I fjor slo jeg et slag for Thorbjørn Egner og vi leste nesten alle bøkene vi kom over, samt spilte skuespill om både “Hakkebakkeskogen” og “Kardemomme by” med 1.-2. trinn. I høst var det Astrid Lindgren, og da spilte vi “Pippi“. Og nå er det altså Anne-Cath. Vestly sin tur. Jeg har lest litt fra bøkene hennes for elevene, og de er begeistret for det de hører. De liker det. Det er både morsomt og koselig. Kanskje dagens barn har kommet over det voldsomme behovet for “action” og igjen kan kose seg med en søt og hyggelig bok?