Hvordan klarer de å dele det lille de får med andre???

Her fra en samling hos en lærer som samler sammen noen barn hjemme hos seg og lager et godt måltid til dem.

Jeg er forundret over det disse familiene i Venezuela gjør når de får mat av våre norske og spanske bidragsytere. Beundringsverdig forundret. Hvordan kan det ha seg at disse trengende menneskene som får mat for en uke eller to, deler dette med andre i familien sin som også er i en vanskelig situasjon. Det ligger jo så nært til mennesket å tenke først på seg selv, og så enda litt til på seg selv, og så etter en lang stund, så kan man kanskje gi bort noen av “smulene” til andre.

Slik er det ikke når det gjelder de familiene vi har hjulpet. Her kommer hjelpsomheten og vennligheten til den vanlige venezuelaner til syne. Venninnen min har fått flere tilbakemeldinger fra personer som har delt omtrent likt med søsteren eller broren sin og familien deres, eller i det minste at de har gitt dem nok mat til et måltid. 

De siste to ukene har vi ved hjelp av mange venner fra Norge og her i Spania fått hjulpet 43 familier med mat for halvannen uke, samt at 7 av disse familiene har fått sin slags “fadder” som vil kjøpe mat til dem jevnlig. Dette er helt fantastisk. Med tanke på det jeg skriver over her om at alle deler med andre, så betyr dette at det er rundt 90 familier som har blitt hjulpet på grunn av mottakernes “pay-it-forward”-innstilling.  

På vegne av disse familiene og det venezuelanske folk vil jeg få sagt hjertelig takk til alle som er med enten med å lese og samtale om disse fryktelige forholdene disse menneskene lever under eller som bidrar og føler at det de gjør bare er en dråpe i havet. Jeg lover dere at for dem som mottar denne velsignede gaven, er dette “hele havet”. 

Læreren har plass til å ta imot mange barn. Hun gir dem mat og de holder en slags søndagsskole.

 

“Se den køen, mamma! Der har de sikkert melk eller ris.”

Supermarket, Shopping, Empty, Shelves
Tomme butikkhyller preget Venezuela i flere år. Nå finnes det butikker på det svarte markedet som selger mat.

Jeg har knyttet til meg en familie i Venezuela som jeg tenker å hjelpe regelmessig med mat. De har en liten gutt på snart 3 år som elsker cornflakes, og som har mast på mammaen sin i lange tider om hun ikke kan kjøpe det. Derfor var gleden stor da motorsykkelen fra butikken kom kjørende med mat til dem og de hadde med cornflakes. Så nå er det gledesrop hver gang motorsykkelen kommer kjørende: “Mamma, cornflakesen kommer!” 

Tenk at et barn kan bli så lykkelig for mat. Hvis vi tenker på barn vi kjenner i Europa, så tar vi maten for gitt. Barna her gleder seg over leker de får eller opplevelser de får være med på. Mat er bare en del av det daglige. Ikke noe spesielt. Klart de kan glede seg over at “jippi, i dag er det taco”, men mat i seg selv er noe som bare “er der”.

Da venninnen min dro fra Venezuela til Spania med sønnen sin for å gjenforenes med faren hans, dro de fra en hverdag der butikkene var tomme for varer. Noen butikker fikk av og til inn noen varer, og da var det lange køer av mennesker som prøvde å få tak i mat. Da sønnen fikk øye på de lange køene utbrøt han ofte: “Se, der må de ha noe godt, kanskje melk og ris?” Det var en sorg for mor å oppleve at det som burde vært en selvfølge, at det er nok mat til folket, det hadde blitt noe sønnen gledet seg over. 

Kø overalt, – i bankene, butikkene, apotekene…

Å gå inn i en matvarebutikk i Spania var som å komme til “himmelen” for dem. Sønnen ville for all del være med i butikken og se på alt det som kunne kjøpes. “Wow, de har kjøtt!” Øynene lyste og ansiktet strålte av lykke over å se så mye mat på en gang. De gangene det ikke passet at han var med i butikken, så ringte han med videosamtale for at mor kunne vise han alt i butikken. Gleden over all maten var større enn gleden til barn i Norge og Spania som går rundt i lekebutikken. 

Mor er veldig påpasselig med at sønnen skal huske hvor han kommer fra, og at det er viktig å tenke på vennene hans som er igjen i Venezuela. Han er heldig som har fått kommet seg bort fra den nøden, men vi må ikke glemme å tenke på og, om mulig, hjelpe de som er igjen i Venezuela. 

Ostavdelning, Super Market, Mallorca
Hvis sønnen til venninnen min ikke kunne være med i butikken, så ringte han henne med video for at hun kunne vise han all maten i butikkene i Spania.

“Tror du jeg er dum, eller? I denne krisetiden er det ingen som gir bort noe!”

Bildet er ikke fra familien som det står om i artikkelen. 

Ved noen av tilfellene der butikken vi har kjøpt mat i har ringt til kontaktpersonen i familien vi skal gi mat til, så har far i andre enden trodd at dette er noe lureri. Her er samtalen fra en av disse gjengitt sånn noenlunde…

“Snakker vi med Pablo? Vi ringer fra ”Tu Choza Online” og har en pakke til barna dine. Er du med dem nå?”
“Nei, jeg er på jobb. De er hjemme.”
“Kan du gi oss adressen, så kan vi dra hjem til dem med gaven?”
“Nei, du kan heller levere den her på jobben hos meg.”
“Gaven er til barna dine, så jeg vil gi den til dem personlig.”
“Nei, jeg kan ikke gi deg adressen min.”

Damen i butikken kom ingen vei med “Pablo” og ringte til venninnen min for å høre hva hun skulle gjøre. Venninnen min sa at hun bare måtte prøve igjen, for gaven var til barna, så det er viktig at det var de som fikk den. Jeg blandet meg inn i samtalen…
“Alt dette du forteller om hvor skummelt og farlig alt er i Venezuela, – du tror ikke at han tror at dette er noe lureri da? Du bør si at hun i butikken må si til “Pablo” at gaven er fra deg, slik at han skjønner at dette er sant.”

Damen i butikken gjorde det. Hun fortalte at gaven var fra venninnen min, som “Pablo” kjente, slik at “Pablo” skulle kunne forstå at dette ikke var noe lureri, men en ordentlig gave. “Pablo” var fortsatt skeptisk, men gav henne til slutt en adresse. 

Da damen i butikken kom til adressen, var det ingen der, men plutselig kom “Pablo” kjørende på motorsykkel… alene. Dette var en far som virkelig passet på og beskyttet de dyrebare barna sine. Han var fortsatt ikke overbevist om at det var reelt at det var en gave på vei til barna hans, så han tok alle forholdsregler. Det kunne jo ha vært noen som enten skulle rane huset hans eller stjele de nydelige barna hans. “Pablo” hadde all grunn til å være skeptisk, for “hvem i all verden er det som mottar en gave midt i denne humanitære krisen vi står i?”

Det viste seg at adressen “Pablo” hadde oppgitt, ikke var adressen til familien hans, men da han fikk se damen fra butikken som virkelig hadde med seg en stor pakke med mat adressert til barna hans, senket han guarden og smilte stort. Deretter viste han vei hjem til huset sitt og barna fikk motta gaven fra den totalt ukjente giveren fra det tilnærmet ukjente landet Norge. 

 

Du må ha med deg PC, så vi kan undersøke MR-bildene dine

Venninnen min bodde i et borettslag i Venezuela som var lukket med port og hadde vakter som passet på hvem som kom inn. Likevel var det barn som bodde i barrioen* en liten kilometer unna som stadig klatret over gjerdet for å tigge etter mat på dørene. Venninnen min pleide å gi dem noe, og fikk virkelig et hjerte for særlig fire foreldreløse barn, tre gutter og en liten jente, som bodde sammen med bestemoren sin i den farlige barrioen “Los Colores”. Barna på sin side fikk ordentlig tillit til venninnen min og ble veldig glad i henne. 

En dag fikk bestemoren deres slag og hun ble liggende på gulvet uten å kunne komme seg opp. De hadde ingen andre i “Los Colores” som kunne hjelpe dem med å få henne til sykehuset, så den eldste gutten løp hele veien hjem til venninnen min for å fortelle hva som hadde skjedd, i håp om at hun ville hjelpe. 

Mannen til venninnen min torde ikke dra til “Los Colores” for å hente bestemoren med bil. Barrioen deres var altfor farlig. Ikke engang politiet våget seg dit, så det var et eldorado for biltyver. Hver gang noen stjal en bil i et av de bedre nabolagene i nærheten, så tok de den med seg til denne barrioen. Der var de trygg for alle, inkludert politiet. 

Det endte opp med at de fant en mann fra “Los Colores” som hadde bil. De betalte han for å kjøre bestemoren til sykehuset, mens de selv fulgte etter. På sykehuset hadde de ikke MR- eller CT-maskin til å undersøke hodet hennes, så det måtte gjøres på en privat klinikk. Venninnen min og mannen tok med seg damen dit og sørget for at hun fikk gjennomført undersøkelsen. Etterpå fikk de med seg en “diskett” som de tok med seg tilbake til sykehuset. 

 

Både pasienter og helsepersonell er redde når de må bevege seg oppover i de mørke trappehusene. Om de kan, så har de ikke med seg verken mobil eller penger når de bruker dem.

Men sykehuset hadde heller ingen PC, så mannen til venninnen min måtte dra hjem og hente sin egen PC for at legene kunne sjekke bildene av hodet til damen. “De kommer til å stjele den fra oss”, sa mannen til venninnen min. De var ikke redd for at legene skulle stjele PCen, men det å gå rundt på sykehuset med en laptop er risikosport i Venezuela. De kunne ikke ta heisen opp til syvende etasje på sykehuset, der bestemoren var innlagt, på grunn av strømbrudd, så de måtte bruke det mørke trappehuset der det ofte “gjemte” seg folk for å rane andre, så frykten var absolutt reell. Det gikk heldigvis bra. Legene fikk undersøkt bildene og venninnen min og mannen hennes kom seg hjem med PCen i behold. 

Bestemoren til barna kom seg etter hvert, men siden fikk hun flere slag, så det er uvisst hvordan det går med både henne og barna i dag.  

*Barrio – i Venezuela brukes dette for fattige bydeler, lik favelaene i Brasil.

“Sønnen min har aldri spist cornflakes!”

Alle familiene vi har hjulpet har vært fra seg av begeistring for maten de har fått. Men det aller største har kanskje vært foreldrenes glede over å se barna deres bli så fantastisk glad for at pakken inneholder cornflakes og melk. 

Jublende glade barn. 
Tenk at vi har fått cornflakes, – jippi!!!

Mange barn forstår ikke de vanskelige forholdene de lever under, og de spør stadig vekk om ikke pappa eller mamma kan kjøpe cornflakes til dem. Hvordan forklarer du for en fireåring at du ikke har penger til å kjøpe noe så elementært som cornflakes. Det knuser et foreldrehjerte når du ikke engang kan gi barnet ditt en verdig frokost, langt mindre en mettende middag.

En av mødrene som fikk tilsendt mat, og deriblant cornflakes, utbrøt med inderlighet: “Sønnen min har aldri smakt cornfIakes”. 

I en av videoene fra Venezuela som jeg har sett på youtube, spør reporterne noen barn om når de drakk melk sist. En svarer at det er så lenge siden at han ikke husker, og en annen svarer at det er over et år siden. Når en liter melk koster mer enn 2 dollar, så må familien prioritere å kjøpe ris eller maismel for å lage “arepas”, og så får de drikke vann.

“Arepas” ligner på pitabrød. Man steker dem i stekepannen, og så deler man dem nesten i to, slik at man kan fylle dem med løk, kjøtt, ost, salat, tomat og det du måtte ønske. Skjønt… Dette er fjernt fra hverdagen deres i dag. Det minner dem om noen år tilbake, da pengene rakk til mat, og de kunne putte noen av disse ingrediensene i “arepaen”. Nå tviler jeg på at de har noe å fylle dem med i det hele tatt.  

Arepa er typisk venezuelansk, selv om de krangler med Colombia om hvor den er fra.

Stem riktig, eller mist jobben!

I en av familiene vi har hjulpet med mat i Venezuela jobber både mor og far i det offentlige og mottar altså lønn fra staten. Men til tross for at begge har fast inntekt, så strekker ikke den til slik at de kan spise seg mette mer en en uke eller to. 

Det å ha jobb i det offentlige i Venezuela fører med seg noen meget uvanlige plikter. Når det er valgtider får de tilsendt et brev der det står at de må huske å stemme riktig ved valget. De må også ta bilde av stemmeseddelen og sende dette inn, slik at myndighetene er sikre på at de stemmer på “det riktige” partiet. Videre står det i brevet at dersom de ikke sender inn dette, så mister de jobben. De får altså sparken hvis de stemmer på noen andre enn partiet til Maduro.  

Dette høres helt aldeles vanvittig ut for oss, men det er fakta. Absurde fakta. Fra tidlig på 2000-tallet startet myndighetene en strategi for å sikre seg folkets stemmer. På denne måten sørger myndighetene for at Huga Chavez´ etterfølger, Nicolás Maduro, fortsatt sitter med makten i dette gjennomkorrupte landet. Når man vet dette, så forstår man mer av opposisjonens boikott av valgene. Det er ikke mulig å gjennomføre et rettferdig valg, der det enkelte individ tar sitt eget standpunkt og velger å stemme på det partiet han eller hun ønsker å stemme på. 

Dette landet er nødt til å hjelpes fra utsiden. Myndighetene i Europa, USA og så videre må tørre å ta tak i denne saken nå. Vi må legge press på myndighetene i større grad enn bare en “liten” handelsboikott og blokkering av myndighetenes kontoer i utlandet. Det haster for folket i Venezuela. De sulter. De dør på grunn av mangel på mat og medisiner.  

PS! Jeg kan av hensyn til denne familiens sikkerhet selvfølgelig ikke publisere bilder av dem.

Gledesutbrudd

Selv om alle i Maracaiba i Venezuela som mottar en pakke med mat er veldig takknemlige og overlykkelige for at de endelig har mat å spise i en ukes tid eller to, så er det stor forskjell på hvordan den enkelte uttrykker denne gleden. 

María til høyre er overlykkelig for denne kjærkomne pakken med mat som ble henne til del.

Damen til høyre, María Eugenia, er en av de som virkelig viser sin begeistring med hele seg. Først i form av pur glede. Deretter, når alt synker inn, så kommer tårene, gledestårer over å kunne spise fritert kylling med sønnen og Gud, som hun sier. “Jeg trodde ikke det fantes kylling lenger, jeg”, sier hun i videoen.

Naboen hennes var innom på besøk og gledet seg over at venninnen hadde fått en flott gave. Vi hadde i utgangspunktet ikke med en pakke til henne, men da det viste seg at en av de familiene vi hadde planlagt å sende til var på reise, så ble det en pakke til overs. Dermed fikk også hun glede av denne gaven som venner av meg fra Norge har bidratt med. 

 

“Dere har gitt oss glede og håp!”

“En dråpe i havet for oss, men for den som får denne pakken med mat er dette hele havet.”

Denne gutten og søsknene hans bor hos besteforeldrene deres siden foreldrene har dratt fra Venezuela i håp om en bedre fremtid i Colombia. De bor i et fattig område som blir karakterisert som ekstra farlig å dra til. Butikken vi pleier å handle i tør ikke å dra til dette området, men venninnen min kjenner en ung mann som også har satt i gang en liten bedrift for å hjelpe andre. Han bor i dette området, og med hans hjelp klarte vi å skaffe mat til noen av familiene som bor her. 

Hver dag går de fire guttene i denne familien ut i skogen på jakt etter iguaner for å ha noe å spise. De fikk stadig kloremerker i starten, men etter hvert fikk de teken på hvordan de skulle fange dem. Iguanen er rik på proteiner, så det har vært et viktig innslag i kostholdet deres de siste årene siden pengene ikke lenger strekker til. Hele hverdagen til guttene består i å jakte disse grønne dyrene, så de har sluttet på skolen. De fleste skoler i de fattigste områdene har dessuten kollapset. Lærerne som jobbet der har også nok med å prøve å skaffe seg mat. Lærerlønnen strekker ikke lenger enn at de kan spise seg mette et par dager. Dette har jeg skrevet mer om i en tidligere artikkel.  

Guttene og besteforeldrene var mer enn overlykkelige da de fikk tilkjørt mat for omtrent halvannen ukes forbruk. To kilo ris, to kilo pasta, to kilo maismel, en kilo sukker, poteter, løk, tomater og to kyllinger. Så mye mat hadde de ikke hatt i huset på så lenge de kunne huske. Som storebroren til denne gutten sa: “Vi har ikke spist kylling på flere år!” 

Flere av familiene vi har kjøpt mat til har uttrykt at det ikke bare er selve maten som gjør dem glade og rørte. Det at andre mennesker på andre siden av jordkloden har tenkt på dem og vil hjelpe dem har gitt dem glede og håp i hverdagen. Håp om en bedre fremtid.

Guttene har etter hvert fått teknikken på plass for å fange iguanene som er deres viktigste proteinkilde til daglig. 

Jeg er så takknemlig :-)

De siste to dagene har vært helt fantastiske. Positivt stressende og veldig givende. Flere venner og kjente av meg har ytret ønske om å hjelpe til og bidra med hjelp til en eller flere familier i Venezuela, så nå er vi i full gang med å kjøpe mat og sende ut.

Vi har fått flere bilder og videoer tilbake av familier som er så takknemlige for maten de har fått, og vi holder på å distribuere bildene videre til dem som har bidratt.

Her er noen bilder jeg har fått lov til å legge ved.

Jeg legger også på nytt ved lenken til artikkelen som skolen min, DNS Málaga, har publisert om klassen min (1.-2. trinn) som har bidratt med hjelp til hele seks familier og en menighetsgruppe som skal få middag på søndag.

https://dnsmalaga.com/innsats-for-andre/

 

 

Klassen min har kjøpt mat til Venezuela

Jeg jobber som lærer på Den Norske Skolen Málaga og er kontaktlærer for 1.-2. trinn. De siste ukene har vi jobbet med urettferdighet i verden. Vi har sett på forskjellen mellom landsbygda i Afrika der de må gå langt, kanskje en hel time, for å hente vann, mens vi i Norge og Spania bare går tre meter inn på badet eller kjøkkenet og skrur på krana. Vi har også sett på forskjeller på hvordan skolene og fengslene er i ulike steder i verden blant annet.

Vi fant ut at vi ville gjøre en innsats for å hjelpe andre. Vi ville samle inn penger, slik at vi kunne kjøpe mat til noen familier i Venezuela. Ettersom jeg står midt oppe i dette temaet, og hadde selv bestilt mat online til noen familier, så var det naturlig for oss å gjøre det på denne måten. 

Vi fikk jobb av rektor med å plukke søppel utenfor skolen vår, og det tjente vi 42 euro på. Deretter var det noen foresatte som spurte om barna deres kunne få lov å jobbe litt med litt enkelt husarbeid hjemme for å bidra på den måten. Det var en kjempeflott idé, syntes vi, men vi la vekt på at dette var helt frivillig. Likevel var alle skikkelig positivt innstilt, og etter helgen fikk vi inn hele 157 euro på husarbeidet. Det betyr at vi til sammen hadde 199 euro til å kjøpe mat for. 

Vi skrev en hilsen og sendte med et bilde av oss. Venninnen min hjalp oss med å bestille den maten hun vet en familie trenger, og som strekker til så de har i en uke. Bestillingen ble gjort i går, onsdag, og i dag skal butikken levere maten til de seks ulike familiene. Da venter vi i spenning på å høre fra dem med bilder og video på WhatsApp.

Vi har blitt skikkelig bitt av basillen, for i tillegg til å plukke søppel og hjelpe til hjemme, så har vi nå startet med produksjon av en 17.mai-blomst. De blir kjempefine, og vi skal selge dem til familiene til elevene på skolen vår. De kommer til å koste 2 euro stykket, men dersom noen ønsker å betale mer, så kan de gjerne det, for inntekten går til et godt formål, nemlig til mat til familier som trenger det i Venezuela. 

Jeg kommer til å fortelle mer om dette prosjektet…

Og her er en lenke til hjemmesiden til skolen min der prosjektet med bilder av barna er publisert: https://dnsmalaga.com/innsats-for-andre