En dag for rundt fire år siden rundet mannen til venninnen min hjørnet i gaten der han bodde i Maracaibo i Venezuela og skulle parkere. Da så han fire politimenn som stod og undersøkte bilen til naboen. Han parkerte, kikket på politimennene og spurte om det var noe galt.
I Venezuela er politiet så korrupt at de stjeler biler, rensker den for alt av verdi og forlater den som et tomt skall i utkanten av byen.
“Denne bilen er stjålet”, sa de. “Nei, det er bilen til naboen min”, svarte han. “Nei, den er stjålet”, fastslo den ene politimannen og de fortsatte å undersøke den.
En annen nabo kom også til, og de begynte å diskutere høylydt med politiet. Bilen var en ganske ny Chevrolet Aveo, og de skjønte straks at politimennene var der for å stjele bilen, ta den med seg og fjerne radio, de nye dekkene, batteriet og andre deler av verdi før den “tilfeldigvis” ville dukke opp igjen i utkanten av byen som et tomt skall. Dette hadde blitt en helt vanlig praksis fra politiets side den siste tiden
Mannen til venninnen min gikk rett til naboen og fortalte at politiet var ved bilen hans og ville ta den med seg. De gikk sammen ned til bilen og han åpnet den med nøkkelen sin. Han viste dem papirene sine, og de gav seg ikke, for ikke planer om at det korrupte politiet skulle få ta med seg bilen hans. Til slutt måtte politiet gi opp, og de dro av sted uten bilen.
Dette er bare én av mange historier om politi-korrupsjon som venninnen min og mannen hennes har fortalt meg om, og jeg kommer til å publisere flere av dem senere.
Jeg har alltid vært en smule skeptisk til å gi penger til hjelpearbeid for “fattige barn i Afrika” via diverse organisasjoner. Det er noe med at når organisasjonene blir store, så går mye av pengene bort i administrasjonsgebyrer. I hvert fall er det inntrykket man ofte sitter igjen med. Særlig siden man sjelden får se om det du bidrar med virkelig kommer frem.
Det vil ikke si at jeg er imot hjelpeorganisasjoner. Jeg har vært Plan Fadder i mange år, og i 1999 besøkte jeg mitt fadderbarn i Lima, Peru, og fikk se litt av arbeidet som var gjort i hennes bydel, blant annet bygging av helsesenter og skole.
Det siste året har jeg derimot fått nært kjennskap til den enorme humanitære krisen Venezuela står midt oppi. Det er stor mangel på mat og medisiner, og de er avhengig av import utenfra. Myndighetene virker ikke interessert i å ta tak i problemet. De vil knapt innrømme at de har en humanitær krise i landet.
En grunnskolelærer tjener rundt 2 dollar i måneden i Venezuela omregnet fra lokal valuta. Dette er ikke nok til å spise seg mett mer enn en dag eller to…
Enkelte butikker har tatt skjeen i egen hånd, og importerer varer utenfra. Mange av butikkene driver online, og man kan kjøpe mat til familie og venner via disse butikkene.
En av butikkene som går enda lenger er “Tu Choza Online”. De holder til i Venezuelas nest største by, Maracaibo, og de bringer maten til de som skal ha den. Bedriften er preget av en personlig atmosfære og de tar bilder og video når maten blir levert hos mottakerne. Dette blir så sendt tilbake til bidragsyter. Man kan også sende med en personlig hilsen som butikken printer ut og leser opp ved overlevering.
For 25-30 euro (250-300 kroner) kan man kjøpe nok mat til at en liten familie har mat som varer i godt over en uke.
Vi kjenner alle ordtaket “Den største gleden man kan ha, det er å gjøre andre glad!” For meg handler det ikke lenger om min glede, og at jeg skal kjenne på denne gode følelsen av å være med å hjelpe andre. Det handler rett og slett om å være med på å bidra til litt rettferdighet i verden, og slukke bittelitt av den brannen som brenner under føttene på venezuelanerne. Det som for meg virker som en dråpe i havet, oppleves som “hele havet” for den som er mottaker av hjelpen.
“En dråpe i havet er bedre enn ingenting” er også blitt mitt motto, og jeg akter å fortsette med å bidra, både ved å skrive, for om mulig å få denne situasjonen på dagsorden igjen i samfunnet, og med å kjøpe mat til noen av de mange familiene som trenger det sårt.
Jeg vil med dette oppfordre de som ønsker å “være et helt hav” for noen, om å ta kontakt med “Tu Choza Online” og bestille mat til noen venezuelanske familier, eventuelt til tilfeldige barn eller voksne disse finner. Alle monner drar, selv om den store omveltningen av landet må skje på annet vis.
Mat for en god uke, samt personlig hilsen leveres mottaker. Butikken sender video og bilde tilbake via WhatsApp.
Bildet er hentet fra nettsiden til FN. https://www.fn.no/Land/venezuela
Ifølge FNs norske nettsider* om Venezuela datert 2020, er det kun 9 prosent av de som kan jobbe som står uten jobb. Dette høres ikke så verst ut. Da kan vel ikke denne krisen være så voldsom, eller? Vel… Det er stor forskjell på ha en jobb å gå til, og det å ha en inntekt du kan leve av. Det er her alt slår sprekker.
I juni 2017, da Venezuela allerede hadde en inflasjon på 176%, tjente en universitetslærer** rundt 36 dollar omgjort fra den lokale valutaen, bolívares. I 2020 har den samme læreren kun 3-4 dollar å klare seg på. En kilo ris koster like i underkant av 1 dollar og en kilo pasta mer enn 1 dollar. En kilo kjøtt koster over 3 dollar. Det sier seg selv at det er umulig å leve på lønnen du får utbetalt. Venezuelanerne er avhengige av hjelp utenfra for å overleve, og de fleste av de som har emigrert fra landet sender tilbake dollar til familie og venner eller de kjøper mat direkte i online-butikker til dem. Noen butikker leverer hjem til familiene, blant annet en online-butikk som holder til i Maracaibo. Denne butikken og hvordan man går frem for å kjøpe mat til folk man vet trenger det, skal jeg skrive mer om i neste artikkel.
Helt til jeg ble voksen skjønte jeg ikke vitsen med historie. Hva skal vi se bakover i tid for? Det er jo fremover vi skal leve! Ikke før jeg bikket 20 år forstod jeg altså at sammenhengen mellom alt her på jorden, både naturen og livet, er viktig for å vite hvordan vi har kommet dit vi befinner oss i dag.
Jeg tror nok rett og slett at jeg var både treg i oppfattelsen, ble mentalt moden sent, i tillegg til å være sta! Har jeg først bestemt meg for at noe er uviktig, så er det uviktig, og historie var i mine øyne totalt uviktig.
Du verden som jeg har endret mening… For det første er det interessant å vite hvordan menneskene levde før oss og hvordan de utviklet kunnskapen om alt, men aller mest interesserer jeg meg for menneskestrømmen i verden, og da særlig den som skjedde til det såkalte “India” på 1400-tallet, da Kristoffer Columbus skulle seile vestover for å finne India i 1492. Alt dette førte med seg av utnytting, utplyndring av gull, påtvunget katolisisme, drap av de innfødte, frakting av slaver fra Afrika med mer, og særlig med erobrerne Hernán Cortéz i Mexico og Francisco Pizarro i Sør-Amerika, var fryktelig. Motstanden de møtte var svak, så det gikk ikke lang tid før de innfødte lot seg dominere av den hvite mann fra Vesten og Spania.
Helt frem til 1819 var hele Sør-Amerika, bortsett fra Brasil, fortsatt del av den spanske kolonimakten. Da klarte endelig general Simón Bolivar å frigjøre Venezuela, Colombia og Ecuador og opprette staten Gran Colombia. Derav kan vi se i dag at disse tre landene har nærmest identiske flagg. Men Bolivar stoppet ikke med disse tre landene. Han klarte også å frigjøre Peru og Bolivia, og sistnevnte valgte til og med å oppkalle landet sitt etter generalen, til tross for at han i praksis aldri satte sine ben i Bolivia. Det sier litt om hvilken status mannen fikk i hele Sør-Amerika.
Dersom du er like interessert i søramerikansk historie som det jeg er, og har lyst til å lære mer om denne frigjøringskampen, så kan jeg absolutt anbefale dramaserien “Bolivar” på Netflix. Den tar for seg hele livet til generalen, og hele tre skuespillere deler på rollen til hovedpersonen. Serien er på spansk, men du kan få engelsk undertekst. I hvert fall er det sånn her jeg bor i Spania. Har opplevd at det kan være litt ulikt fra hvilket land man befinner seg i. Serien er på hele 60 episoder, og jeg synes den gir et godt innblikk i både hvordan dagliglivet fungerte i denne verdensdelen på den tiden, og hvordan Bolivar klarte å frigjøre Sør-Amerika fra Spanias makt.
Mango er en av fruktene som vokser i landsdelen Zulia i Venezuela. Som mange i Norge lar eplene falle av trærne i hagene sine og råtne, likedan er dette en frukt som zulianerne har vært vant til å ha i overflod.
Det var den gang. Nå er mangoen en livsnødvendig del av kostholdet til alle venezuelanere som kan få tak i dem. Det er slutt på tiden da folk spaserte rolig forbi den råtne frukten på bakken. Med så stor matmangel og ikke minst økonomisk krise er det uvurderlig å få tak i gratis frukt fra mange av landets frukttrær. Ingenting går tapt i disse dager, men er et helt nødvendig innslag i næringen til veldig mange. For mange er dette den eneste maten de spiser enkelte dager.
De fleste venezuelanere er i utgangspunktet hyggelige mennesker som er til å stole på. Men den humanitære krisesituasjonen i landet de siste årene har fått mange til å finne kreative løsninger for å skaffe seg mat. Innbrudd og ran på åpen gate er blitt en del av hverdagen i Venezuela, og folk er stadig mer oppfinnsomme i sin søken etter å lure deg. Dette har ført til at den vanlige mannen i gata ikke stoler på de han ikke kjenner “what so ever”. Her er en historie fra venninnen min som nettopp handler om manglende tillit…
Venninnen min og mannen hennes bodde en tid hos foreldrene hennes i Maracaibo i forbindelse med graviditeten hennes. Sent om kvelden kom de på at de hadde glemt noe viktig hjemme hos dem selv. Som jeg skrev tidligere i artikkelen “Livredd for motorsykler” er det forbundet med stor fare å bevege seg ute etter mørkets frembrudd. Nå som klokken hadde passert midnatt var det rett og slett galskap at de bestemte seg for å kjøre hjemom, men heldigvis var det ikke lange kjøreturen, så de tok sjansen.
De møtte ingen andre biler og det var stille og mørkt i gatene. Men så, – på tilbakeveien fikk de øye på tre voksne med et lite barn, nærmest en baby, i armene til den ene. Barnet så urørlig ut, og de voksne forsøkte å veive med armene for å stoppe bilen. Venninnen min sa straks til mannen sin at de måtte hjelpe disse stakkars menneskene, – barnet så ordentlig syk ut. “Er du gal”, svarte mannen hennes. “Det er livsfarlig. Vi aner jo ikke om de bare er ute etter å lure oss og stjele bilen vår eller rane oss.” Han kjørte forbi. “Men tenk om barnet har høy feber og kan dø. Hva hvis det var vi som ikke hadde mulighet til å komme oss til sykehuset og vi måtte gjøre det samme som dem med sønnen vår?” “Ok, men da får bare én av dem bli med i bilen. Jeg tar ikke sjansen på å bli ranet med to eller tre ukjente i bilen.” Hun klarte altså å overtale mannen sin, så de snudde og kjørte tilbake til de fortvilte menneskene.
“Hva er det som er i veien med barnet”, spurte venninnen min. “Hun har høy feber og svetter veldig. Vi må komme oss til sykehuset, men bilen vår er ødelagt.” “Vi kan kjøre dere, men bare én av dere kan bli med barnet.”
Alle tre ble stille. De så på venninnen min og mannen hennes og snakket nervøst sammen. Hvordan skulle de våge å la én av dem sitte på i bilen til totalt fremmede? Det var en grunn til at de var tre personer som hadde gått ut i gaten sammen. Men de hadde ikke noe annet valg enn å stole på at dette var noen som ville dem vel, og som ikke ville kidnappe dem og rane dem. De bestemte seg for at mannen skulle bli med, mens de to damene ble værende igjen.
Hvilket tillits-paradoks!!! Alle er redd for alle…
Mannen med barnet ble kjørt til sykehuset, ingen parter ble ranet eller kidnappet, og heldigvis hadde DETTE valget av å vise gjensidig tillit en lykkelig utgang.
Venninnen min opplevde de rareste ting da hun var innlagt som pasient på høyrisiko-avdelingen på fødeklinikken Maternidad Castillo Plaza i Maracaibo, Venezuela.
Løskatter i pasientenes senger på fødeklinikken. Illustrasjonsbilde.
Med temperaturer som om dagen ligger jevnt på førti grader er det klart at de var avhengige av å ha vinduene åpne for å få litt bevegelse i luften. Aircondition fantes bare på intensivavdelingen, og “heldigvis” måtte venninnen min innom intensiven stadig vekk. Hun hadde fått lånt seg en bordvifte av en venninne, så det var ikke hun som hadde det verst på rommet, men til tross for viften, var det altså en “nytelse” å måtte innom intensiven når blodtrykket ble ekstra høyt.
Høyrisiko-avdelingen lå i første etasje, og til tross for at visittiden var mellom fire og fem om ettermiddagen, var det enkelte som trodde de kunne komme og gå som de ville. Stadig vekk og flere ganger daglig hoppet det katter inn gjennom vinduet og la seg til rette både i sengene og andre steder i rommet. Dag og natt prøvde pasientene å kaste dem ut, men de kom stadig tilbake, så til slutt lot de dem bare være. Dermed lot venninnen min også dem legge seg til rette i sengetøyet hennes. Det var bare å innse at kattene tilhørte like mye avdelingen som pasientene.
Jeg har startet opp samme blogg på spansk via en webside. Her kommer jeg til å oversette artiklene jeg skriver på norsk til spansk. Det betyr at den spanske bloggen vil henge litt etter på grunn av oversettingen, men det vil gi spansktalende som er interesserte mulighet til å følge med på innholdet.
Encuentras el blog en español aquí: https://lindasakseide71.jimdofree.com
He iniciado el mismo blog en español a través de una página web. Traduciré los artículos de noruego a español. Esto significa que el blog español será un poco atrasado por tema de la traducción, pero dará la posibilidad a interesados hispanohablantes seguir el contenido.
Alle jeg kjenner fra Venezuela som bor her i Spania er livredde for motorsykler. Ikke for å kjøre motorsykkel. Ei heller for å bli påkjørt av den. Nei, de får hjertet i halsen hver gang de ser en motorsykkel enten de går på fortauet eller de sitter i bilen og venter på grønt lys. Pulsen øker, skuldrene heves, øynene flakker og venezuelaneren sitter med høyrefoten klar på gassen, klar til “take off”. Bort herfra snarest, – om det så betyr at jeg blåser i det røde lyset. Respektere trafikkreglene? Glem det! Jeg er mer glad i livet mitt enn som så.
Det er blitt mer normen enn unntaket at bilistene i Venezuela ikke respekterer lysreguleringen. Frykten for at mopedister skal knuse vinduet og rette en pistol mot tinningen din er reell. Historier om ran fra mopedister på denne måten er dagligdagse, og alle har enten opplevd dette personlig som offer eller som vitne, eller de har et familiemedlem som har opplevd det.
Å ta frem mobiltelefonen din på åpen gata er selvpåført ran. Det er din egen feil at du blir ranet når du “flasher” mobilen på den måten. Du burde visst bedre!
De fleste har blitt vant til å la mobilen bli liggende hjemme. “Ikke ring meg de neste timene, for jeg er ikke hjemme.” Det høres ut som om vi er tilbake til gamle dager med fasttelefon, men det er blitt vanlig å la telefonen bli liggende hjemme for å unngå å få den frastjålet. Noen har to telefoner. En “god” mobil som blir liggende hjemme, og en gammel som de tar med seg ut. Når ranerne oppdager den elendige telefonen de stjeler fra deg blir de gjerne rasende og går løs på deg.
Nei, det er ikke trygt i gatene i Venezuela. Så når mørket faller på sånn i syvtiden om kvelden forsvinner alle inn i husene sine. Det beveger seg ingen ute, verken gående eller kjørende. Det er livsfarlig. Selv om… Dersom alle har bestemt seg for selvpålagt portforbud, så er det vel egentlig ikke så farlig lenger???
I lenken under kan du se en meksikansk youtuber som heter Alex Tienda som dro til Venezuela for ikke mange måneder siden. Han har sin egen serie der han tar for seg ulike utfordringer i Venezuela, og her fra starten i episode fem ser vi han vandre i gatene i Caracas sånn omtrent i åttetiden om kvelden. Videoen er på spansk, men du kan få et inntrykk av frykten og at alt er stengt, butikker, metro osv…
Jeg er sikker på at alle som har lest det første innlegget mitt i bloggen bet seg merke i ett spesielt avsnitt med forferdelse. En dame ble nektet hjelp til fødselen fordi hun ikke hadde med seg hansker til jordmor og de andre legene på sykehuset. Du tror at dette må være et unntak, men det er tvert imot blitt regelen for sykehusene i Venezuela. Her får du “hele” historien:
Sykehusene i Venezuela har ikke lenger hansker til legene sine. Pasienten er selv ansvarlig for å ha med dette til dem.
Min gode venninne skulle til kontroll på den lokale fødeklinikken i storbyen Maracaibo i Venezuela, og satt på venteværelset. Ved siden av henne satt en dame i tyveårene som hadde hatt veer en god stund. Plutselig skrek hun av smerte, og det var tydelig at fødselen var i full gang. Noen sykepleiere og legestudenter kom raskt til, men de ble stående uten å gjøre noe. De pratet i munnen på hverandre og den ene så mer fortvilt ut enn den andre.
De lurte på hva de skulle gjøre, men jordmoren var klar i sin tale. «Vi gjør ingenting! Mannen hennes er ikke tilbake ennå, og vi gjør ingenting før han kommer med hansker til oss.»
De kunne likevel ikke la henne føde på gulvet på venterommet, så de førte henne med seg inn bak en skillevegg der hun fikk legge seg på en seng.
Venninnen min satt forskremt og fulgte med på alt som skjedde. Hun hørte jordmoren og legestudentene prate på andre siden av veggen.
«Jeg ser allerede hodet», ropte en av legestudentene. «Hva gjør vi nå», spurte en annen. «Når babyen er ute, så får hun ta tak i den selv og legge den på brystet», sa jordmoren mekanisk som om det var den naturligste ting i verden.
I Norge og ellers i Europa, samt i de fleste land i verden, er det en selvfølge at sykehusene har det utstyret de trenger for å operere eller behandle deg. Vel, – dette er overhode ikke tilfelle i Venezuela lenger. Du må ha med deg absolutt alt legene trenger for å behandle deg. Alt fra sprøyter og teip for å feste veneflonen til arkene journalen din skal skrives på. Medisinene dine må du selvfølgelig også skaffe selv. Tenk deg at du ligger på sykehuset og får beskjed om at du trenger fem ulike medikamenter som du må skaffe. Du får ikke bevege deg ut fra sykehuset på leit selv, – det er en grunn til at du er på sykehuset, så du er avhengig av hjelp fra familien eller gode venner. Mannen til venninnen min hadde ikke tid til å dra på jobb den måneden hun var innlagt på sykehuset. Hans nye heltidsjobb ble å kjøre fra apotek til apotek og stå i uendelig lange køer for forhåpentlig å få tak i noen av medikamentene og utstyret kona trengte.
Mangelen på medisiner i Venezuela var og er enorm, så mange apotek hadde ikke noe i hyllene sine i det hele tatt. Han fikk nyss om en sykepleier som hadde ulike medisiner hjemme hos seg selv. Hun hadde antakelig stjålet dem fra klinikken hun jobbet på for å selge på svartebørsen for å få penger til mat.
Det er slike drastiske valg selv de “beste mennesker” kan komme til å ta når den humanitære nøden blir så stor at du ikke vet om du får noe ordentlig å spise fra dag til dag. I februar 2018 publiserte “La República”, ved skribent Marianhe Araque, en artikkel* om at den gjennomsnittlige venezuelaner det siste året hadde gått ned 11 kilo. Og dette var før hyperinflasjonen satte inn og kjørte økonomien totalt til bunns, så vi kan bare tenke oss hvilke tall vi som gjelder i dag.
