De fleste venezuelanere er i utgangspunktet hyggelige mennesker som er til å stole på. Men den humanitære krisesituasjonen i landet de siste årene har fått mange til å finne kreative løsninger for å skaffe seg mat. Innbrudd og ran på åpen gate er blitt en del av hverdagen i Venezuela, og folk er stadig mer oppfinnsomme i sin søken etter å lure deg. Dette har ført til at den vanlige mannen i gata ikke stoler på de han ikke kjenner “what so ever”. Her er en historie fra venninnen min som nettopp handler om manglende tillit…
Venninnen min og mannen hennes bodde en tid hos foreldrene hennes i Maracaibo i forbindelse med graviditeten hennes. Sent om kvelden kom de på at de hadde glemt noe viktig hjemme hos dem selv. Som jeg skrev tidligere i artikkelen “Livredd for motorsykler” er det forbundet med stor fare å bevege seg ute etter mørkets frembrudd. Nå som klokken hadde passert midnatt var det rett og slett galskap at de bestemte seg for å kjøre hjemom, men heldigvis var det ikke lange kjøreturen, så de tok sjansen.
De møtte ingen andre biler og det var stille og mørkt i gatene. Men så, – på tilbakeveien fikk de øye på tre voksne med et lite barn, nærmest en baby, i armene til den ene. Barnet så urørlig ut, og de voksne forsøkte å veive med armene for å stoppe bilen. Venninnen min sa straks til mannen sin at de måtte hjelpe disse stakkars menneskene, – barnet så ordentlig syk ut.
“Er du gal”, svarte mannen hennes. “Det er livsfarlig. Vi aner jo ikke om de bare er ute etter å lure oss og stjele bilen vår eller rane oss.” Han kjørte forbi.
“Men tenk om barnet har høy feber og kan dø. Hva hvis det var vi som ikke hadde mulighet til å komme oss til sykehuset og vi måtte gjøre det samme som dem med sønnen vår?”
“Ok, men da får bare én av dem bli med i bilen. Jeg tar ikke sjansen på å bli ranet med to eller tre ukjente i bilen.”
Hun klarte altså å overtale mannen sin, så de snudde og kjørte tilbake til de fortvilte menneskene.
“Hva er det som er i veien med barnet”, spurte venninnen min.
“Hun har høy feber og svetter veldig. Vi må komme oss til sykehuset, men bilen vår er ødelagt.”
“Vi kan kjøre dere, men bare én av dere kan bli med barnet.”
Alle tre ble stille. De så på venninnen min og mannen hennes og snakket nervøst sammen. Hvordan skulle de våge å la én av dem sitte på i bilen til totalt fremmede? Det var en grunn til at de var tre personer som hadde gått ut i gaten sammen. Men de hadde ikke noe annet valg enn å stole på at dette var noen som ville dem vel, og som ikke ville kidnappe dem og rane dem. De bestemte seg for at mannen skulle bli med, mens de to damene ble værende igjen.
Hvilket tillits-paradoks!!! Alle er redd for alle…
Mannen med barnet ble kjørt til sykehuset, ingen parter ble ranet eller kidnappet, og heldigvis hadde DETTE valget av å vise gjensidig tillit en lykkelig utgang.
