Nå har jeg hatt noen dager der jeg har gjort “ingenting”. Det vil si, jeg har fulgt sjakken på TV og strikket sokker inspirert av “Strikkekjerring”, men bortsett fra det, er det heller lite jeg har gjort. Jeg har ikke engang fortsatt med Machu Picchu-puslespillet. Det ligger der med rammen sin og en alpakka som stirrer på meg med ett øye, men himmelen, fjellene og de grønnkledde “terrassene” i terrenget glimrer med sitt fravær. De ligger i ulike hauger og venter på at jeg skal få guts til å fortsette. Men det er så vanskelige partier at jeg lar dem ligge litt til.
Bloggen har jeg heller ikke klart å ha inspirasjon til å oppdatere. Bortsett fra et par innlegg som har ligget på vent, ferdig planlagt, så har jeg ikke lagt ut noe. Fingrene mine har ikke rørt tastaturet.
Det blir litt sånn som med skrivingen av boken min. Jeg har skrevet et par sider i løpet av julen, men nå har jeg hatt flere dagers pause. I går tenkte jeg at “i morgen tidlig skal jeg skrive videre”. Og nå sitter jeg her da, – men hva gjør jeg? Jeg skriver heller et innlegg i bloggen. Og tidligere i dag satte jeg meg i sofaen og strikket ferdig sokkene. “Ja, jeg må bare strikke ferdig sokkene så jeg kan ha dem på meg når jeg skal sitte ved skrivepulten med beina på det kalde gulvet og skrive.” Så NÅ må jeg vel komme i gang? Vel… Jeg kjenner på en liten hodepine. Jeg har tatt en tablett, men det slipper ikke taket likevel. Det spørs vel om jeg orker å ta fatt på noe så tungt som å skrive på boken når hodet ikke fungerer helt som det skal?
SLUTT MED ALLE UNNSKYLDNINGER, ÅPNE DOKUMENTET OG SKRIV!!!
PS! Sokkene jeg strikket først ble strikket med for tynne pinner, så da fikk jeg ikke føttene mine forbi mønsteret og inn i sokken, så da strikket jeg dem litt korte også. Da måtte jeg selvfølgelig strikke noen nye som kunne passe til meg. Samme antall masker, men med en del tjukkere pinner. Samtidig laget jeg dem litt vel lange, så de er blitt litt “pailabber”, som vi sier i Bergen, på beina mine. Men jeg liker å ha litt plass i dem, så det går helt fint 😉
Jeg er veldig glad i ordspill og gullkorn, og for mange år siden, faktisk da jeg gikk på lærerskolen på Eik i Tønsberg, lånte jeg en bok på biblioteket som var spekket med gullkorn. Jeg ble helt fra meg av begeistring og skrev ned alle gullkornene jeg likte og syntes var veldig talende. Jeg husker verken hva boken het eller hvem som hadde skrevet den, eller samlet gullkornene til den boken det var blitt.
Jeg har lyst til å dele noen av dem med dere, så her kommer de:
Det fryktelige er at når man søker sannheten, så finner man den.
GRAHAM WALLACES PROBLEM:
Hvordan kan jeg vite hva jeg tenker før jeg ser hva jeg sier? (Veldig likt mitt russekort: “Hvorfor skal jeg tenke før jeg snakker når jeg ikke aner hva jeg skal si før jeg har sagt det?”)
MRS PETERS LOV:
Hvis du ikke er forvirret, er det fordi du ikke tenker klart.
UTVIKLINGSLOVEN:
I et underutviklet land bør en ikke drikke vannet, i et utviklet land bør en ikke puste inn luften.
PREVENSJONSLOVEN:
Alle som er for barnebegrensning er blitt født. Alle som er for abort er også blitt født.
UTVIKLINGSLOVEN:
Vi føder alle som orginalen og dør som kopier. (Jeg jobber sterkt med å være en original.)
WOODY ALLENS DØDSPRINSIPP:
Jeg er ikke redd for å dø, – jeg ønsker bare ikke å være tilstede når det skjer.
SLANKELOVEN:
Jo flere kalorier, desto bedre smaker det.
OPTIMISMEPARADOKSET:
Det er umulig for en optimist å bli behagelig overrasket.
HITTEGODSLOVEN:
Ting forsvinner fordi folk leter etter dem der de ikke er, i stedet for der de er.
På andre trinn når man har lært å lese, så er det på tide å analysere og sortere bokstavene litt, og da er det første man lærer å dele inn bokstavene i vokaler og konsonanter.
I starten er det i grunnen litt vanskelig å få taket på hvilke bokstaver som er vokaler og hvilke som er konsonanter, og hva som gjør at de er akkurat det de er. Men med blant annet ti vers av “Tre små kinesere” fire ganger i uken i et par uker, så begynner elevene å få dreisen på det.
Det metaspråklige, altså selve ordene “vokaler” og “konsonanter” skal også læres, og det er ikke alltid like enkelt å huske disse vanskelige ordene. Men en gutt i klassen kom hjem første dagen vi hadde lært om vokaler og konsonanter og kunne stolt fortelle mor og far at “i dag har vi lært om advokater og konsonanter på skolen”.
Jeg er glad i å strikke, og jeg elsker farger, så da jeg så at “Strikkekjerring” hadde strikket sokker i Marius-mønster og i en frisk rødfarge, så måtte jeg bare strikke det selv også.
Jeg tenkte at de skulle være til meg selv, men jeg valgte veldig tynne pinner siden jeg trodde sokkene ville bli veldig vide med tjukkere pinner. Det var helt feil, for det endte med at jeg ikke fikk foten nedi sokken en gang. Dette får bli til en med litt mindre hæler og føtter generelt. Siden jeg oppdaget ganske tidlig at jeg ikke ville å foten nedi, så strikket jeg den også en del kortere enn til mine føtter i størrelse 41, så sokkene skal nok få bein å gå på.
Jeg skal lage ferdig sokk nummer to, og SÅ skal jeg finne frem tjukkere pinner så jeg kan få mine egne Marius-sokker.
Jeg har stor glede av komiske opplevelser med morsomme kommentarer, og som regel kommer disse kommentarene fra elever på skolen. Men dagens innslag er hentet fra en amerikansk venninne av meg som hadde bodd i Norge et par år og hadde lært seg norsk. Hun var ganske flink i norsk, men det kan jo gå i surr for noen og hver når det handler om tall og benevnelser og tungen går fortere enn tankene. Hun hadde også denne sjarmerende amerikanske aksenten der hun “rullet” på rrrr. Den er det få amerikanere som klarer å legge fra seg.
Hun hadde akkurat fått en sønn, og vi stod og pratet om løst og fast. Hun var så stolt over denne skjønne, lille gutten sin, som tydeligvis ikke var så veldig liten, skulle det vise seg 😀
Det var naturlig for meg å spørre både om navn på gutten og andre detaljer. Så da ble litt av samtalen slik:
– Ja, han varrr kjeeempelang. Han varrr 52 kilometerrr.
Lett å ta feil av centimeter og kilometer, kanskje særlig også når man er mer vant til inches og yards. Men en god latter fikk vi oss i hvert fall, og en god historie å fortelle 😉
Tenk at jeg skulle få besøk av skjønneste blogger Kari (MEning) og Bjørn her i Spania midt i romjulen. Dette er første gang jeg møter en av mine med-bloggere, og det var virkelig et hyggelig møte. Med lærerbakgrunn på oss alle, så har man alltid noe interessant å prate om, og i trivelig selskap har man det gøy.
De har leilighet bare en ti minutters kjøretur fra meg, så vi har allerede avtalt at jeg skal ta meg en tur innom dem i neste uke. Ikke minst ble det nå pinnekjøtt med kålrabistappe på dem, siden jeg hadde kjøpt i slike mengder. Det var nesten som at det var slik det skulle være, så vi skulle bli kjent 😉
Lykke til med deilig pinnekjøtt på nyttårsaften, og dagen etter, og dagen etter hehe 😉 Tror det skal være nok til flere dager…
Sitter her ved skrivebordet og dupper med hodet innimellom. Leser noen av dagens innlegg fra andre bloggere. Dupper med hodet igjen og igjen. Ikke fordi innleggene er kjedelige, men fordi jeg har stått altfor tidlig opp. Eller… Det var vel heller slik at jeg la meg altfor sent. Det er ikke første natten nå i julen at klokken ble over tre før jeg kom meg i seng.
Grunnen til gårsdagens utskeielser handler om Peru. Det første sør-amerikanske landet som krøp inn i hjertet mitt for over 20 år siden. Jeg hadde blitt kjent med et par jenter derfra som var i Norge en sommer, og den ene av dem inviterte meg på besøk. Et par år senere dro jeg med en norsk venninne og vi hadde vår livs opplevelse i dette eksotiske landet på den andre siden av jordkloden. I hvert fall hadde jeg det, og jeg bør vel bare snakke for meg selv.
I tillegg til å besøke den nye venninnen min, opplevde vi markedene med folkedans fra Andesfjellene og vi dro til jungelen i Amazonas. Vi fikk også et gløtt av Titicacasjøen idet vi var på vei til Bolivia via fjellbyen Puno. Det vil si… Det ble aldri noe Bolivia på oss. Idet vi ankom Puno etter ti timer i buss fra Ilo ved Stillehavet var jeg døden nær. Det kjentes i hvert fall slik ut. Jeg har alltid slitt med migrene sånn jevnlig, men den “migrenen” jeg opplevde her oppe på 3400 meters høyde var helt utålelig. Det var som ti migrener rundt hele hodet samtidig.
Vi ankom tidlig om kvelden, men det var bare å finne seg et hotell og komme seg til sengs. Det var iskaldt og vi betalte fem dollar ekstra for å få en varmeovn på rommet. Det hjalp ingenting. Jeg tullet meg inn i flere lag med klær, samt min egen sovepose i tillegg til sengetøyet hotellsengen hadde. Det hjalp heller ingenting. Jeg lå og hutret og frøs, mens hodet dunket verre enn om fire tømmerhoggere hogget på det samme treet.
Venninnen min var oppegående nok til å finne frem video-apparatet sitt for å forevige det hele, men selv om jeg vanligvis ser det komiske i det meste, så var dette en av de få gangene jeg overhode ikke klarte å se… eller VILLE se det komiske i det. Jeg hadde altfor vondt og var sikker på at jeg var døden nær. Jeg gikk i skytteltrafikk fra sengen til toalettet hele natten for å kaste opp. Det kom så ofte og så brått på meg at det nok hadde vært like greit å legge seg på badegulvet med soveposen. En gang rakk jeg nemlig ikke frem til toalettet, og dermed ble gulv, og sikkert veggen, “tapetsert” med mitt oppkast.
Da vi ankom hotellet hadde hotellpersonalet kommet med te til oss, coca-te. Hjeeelp!!! Narkotika!!! Det var min første tanke og jeg var “livredd”. Ikke planer om jeg skulle helle narkotika i kroppen. Så teen med coca-bladene ble stående på nattbordet i flere timer urørt. Etter timer med lidelser kom jeg på at jeg hadde en kollega som hadde vært i Peru, og hun fortalte meg at hun og mannen hadde tygget coca-blader og drukket coca-te for høydesyke. Når hun kunne tygge disse bladene, så kunne vel jeg? Enten var jeg kommet til fornuft, eller så var jeg så desperat at jeg ikke så noen annen utvei på dette elendet.
Morgenen etter var planen at vi skulle dra i båt på Titicacasjøen før vi dro til La Paz i Bolivia, og så dra tilbake til Peru for å besøke Machu Picchu. Alt dette på minst 3500 meters høyde over havet. Vi trengte ikke betenkningstid. Vi ble enige om å bestille første fly tilbake til Arequipa, for deretter å ta buss tilbake til venninnen vår og familien hennes i Ilo. Jeg har aldri vært så glad for å komme ned i lavlandet før. Det var en enorm befrielse å slippe den grusomme hodepinen.
Det ble altså ingen tur til Machu Picchu på oss. Den nydelige og imponerende byggede landsbyen høyt oppe i Andesfjellene ved byen Cusco var et uttalt mål for reisen vår. Selv om jeg på en måte gjerne skulle ha vært der, så var det ikke verdt det for meg når jeg tenker på all den fysiske lidelsen jeg var gjennom i høyden. Derfor var det et fint substitutt da en annen venninne av meg, som også opprinnelig er fra Peru, gav meg puslespill av Machu Picchu til jul. Dette er en mye mer behagelig måte å reise på, selv om det også er krevende å finne de riktige bitene. Er det ikke et uttrykk som heter: “Fotball er best på TV”? Jeg tar sikkert feil, men jeg kan i hvert fall si for min egen del at: “Reising i høyden er best på TV… eller i puslespill”.
Så det er altså grunnen til at jeg sitter her og dupper mens jeg skriver. Pusle Machu Picchu til klokken halv fire på natten har sine konsekvenser. Men heller litt trøtthet av puslespill enn “ti migrener” som følge av høydesyke.
Tenk at den nye romjuls-aktiviteten skulle bli VM i hurtig-sjakk og lyn-sjakk på NRK-TV. Det gir rett og slett julestemning å sitte i pysjen langt utpå ettermiddagen med pleddet over beina og med hekle-tøyet i hendene og høre på disse ivrige og koselige kommentatorene som leder oss gjennom Magnus Karlsens seire og remier. Foreløpig har det ikke blitt et eneste tap, og det ser lovende ut for nok et verdensmesterskap for Tønsbergs egen Magnus Karlsen, selv om han på TV blir omtalt som “lommedøling”.
Jeg kan reglene i sjakk og kan gjøre greit fra meg mot “nybegynnere”, men noen sjakk-mester er jeg langt ifra. Likevel blir jeg stadig overrasket over at Magnus flere ganger velger de trekkene jeg ville valgt. Da tenker jeg at, “hm, jeg er kanskje ikke helt dum. Kanskje jeg burde vært med i VM?” Hahahahaha… Neida, – jeg har da mye mer selvinnsikt enn som så. Jeg er ganske aggressiv i spillet, og tenker dessverre sjelden på forsvarsspillet, og klarer overhode ikke å tenke flere trekk fremover, i hvert fall ikke for motstanderen.
Nei, jeg tenker det holder at jeg sitter i godstolen eller sofaen og nyter denne flotte julestemningen som NRK lager for oss i glimrende samarbeid med Magnus Karlsen. Tenk, VM-gull i håndball i førjulstiden, og forhåpentligvis VM-gull i hurtig-sjakk og lyn-sjakk i romjulen. Da mangler bare EM-gull til håndball-guttene sånn litt uti januar som en “etterjuls-stemning”. Heia Norge, – ingen er så patriotiske som oss når det går bra 😉
Pinnekjøtt er bare det beste som finnes, og det blir ikke ordentlig jul uten pinnekjøtt på julaften. Men nå har jeg oppdaget at det er begrenset hvor mange dager på rad man kan spise det før man blir lei eller uvel…
Som noen av dere har fått med dere så kjøpte jeg altså fire kilo med pinnekjøtt, og til slutt ble vi bare to personer på julaften, så det var helt klart at det ble altfor mye. Halvparten puttet jeg i frysen, men to kilo ble kokt på julaften. Jeg visste at det ville bli litt til overs, men jeg er veldig lite bevandret på kjøkkenet, så jeg har ikke peiling hvor mye som går med til et måltid.
Det endte opp med at det var mer enn halvparten igjen etter julaften, så da ble det også pinnekjøtt på oss 1. juledag, oppvarmet i mikroen. Men fortsatt var det ganske mye kjøtt igjen, så jeg spiste det også til middag i går, 2. juledag, mens venninnen min stod over. Det fikk holde med to dager på rad. Det gjorde hun lurt i…
Jeg kjente meg helt stinn i mellomgulvet hele kvelden etter middagen, så jeg angret i grunnen på at jeg hadde valgt pinnekjøtt for tredje dag på rad. I dag var det også tomt for kålrabistappe, så da var det heller ikke like godt, selv om pinnekjøtt i seg selv alltid er godt oppi hodet mitt.
Men nå er det stopp for min del. Det ligger to-tre små biter igjen i en boks i kjøleskapet, så jeg kommer sikkert til å forbarme meg over dem i morgen, bare fordi jeg føler at jeg må. Jeg kan ikke la slik flott mat bli kastet, – særlig ikke når det var så kostbart som det var. Men jeg orker ikke å føle meg uvel slik jeg gjorde helt til rundt midnatt i går, så heldigvis er det bare tre små biter jeg må fordøye. Rundt midnatt i går kveld slapp smerten i mellomgulvet heldigvis taket, og jeg kunne fungere greit igjen.
Takk og lov og pris at Kari (MEning) skal komme og hente posen som ligger i frysen, for nå orker jeg ikke mer pinnekjøtt…
Jeg er veldig glad i ordspill og gullkorn, og for mange år siden, faktisk da jeg gikk på lærerskolen på Eik i Tønsberg, lånte jeg en bok på biblioteket som var spekket med gullkorn. Jeg ble helt fra meg av begeistring og skrev ned alle gullkornene jeg likte og syntes var veldig talende. Jeg husker verken hva boken het eller hvem som hadde skrevet den, eller samlet gullkornene til den boken det var blitt.
Jeg har lyst til å dele noen av dem med dere, så her kommer de:
NATALIE RAMSEYS LOV;
Ethvert skrivebord, uansett størrelse, fylles med papir til det er for lite.
