Da jeg leste denne artikkelen ble det så klart for meg hvor ille det faktisk står til med Venezuela. Jeg har ikke sett det like klart på denne måten før, selv om jeg har vært fullt klar over den tragiske situasjonen landet er i. Men å se utviklingen til landet i virkelig tilbakegang gir det hele et dystert perspektiv.
Venezuela fant på 1920-tallet olje og startet sin reise fra et utviklingsland (U-land) til å bli et industriland (I-land), og på 50-60-tallet kan man nok si at Venezuela kunne betegnes som et etablert industriland. Siden har verden gått inn i det teknologiske samfunnet og fått enda flere komponenter i utviklingen. Dette har også Venezuela vært med på. Men… Det er et stort men…
Vanligvis vil et samfunn og et land fortsette med å utvikle seg, dersom ikke store og grusomme kriger setter en stopper for dette. Venezuela har ikke vært rammet av noen krig, men har likevel stoppet opp i utviklingen. Ikke bare har de stagnert, og blitt et “S-land” (stagnasjonsland*). De har faktisk de siste 20 årene gått over til å bli et “T-land”, et tilbakegangsland*.
At det er mulig å få slik tilbakegang på tross av store rikdommer hva mineraler og andre ressurser angår er langt over en vanlig europeers fatteevne, men med slik inkompetent ledelse av landet, der korrupsjon og “meg-meg-meg” råder så til de grader, er det dette som har blitt resultatet, og “they couldn´t care less”.
De venezuelanerne jeg kjenner har gitt opp å tro på endring i ledelsen. De håper selvfølgelig på det, men tro på det finnes knapt. Nå må vi andre som kan gjøre det lille vi kan, ikke gi opp, men fortsette å påvirke der vi kan, slik at dette vakre og rike landet Venezuela igjen kan komme til sin rett med en ledelse som tenker lenger enn sin egen nesetipp og vennekrets.
Jeg liker å ha det fint til jul, med pynt i både rødt, grønt, sølv og gull, men når skal jeg endelig få meg til å finne frem julepynten? Det virker som om “alle” har pyntet til jul allerede. Hele desember er blitt tid for jul, og huset skal helst pyntes med masse stearinlys, julekuler og til og med juletreet skal opp og pyntes allerede helt i starten av desember.
Sånn var det ikke da jeg vokste opp. Da var det nærmest en skam å pynte så mye som en dorull-nisse eller engel før tidligst 21. desember. I hvert fall var det sånn hjemme hos oss. Lille julaften var det tid for stress og mas om å hjelpe til med å tørke støv for at alle de små pyntefigurene skulle slippe å få astmaanfall mens de stod standhaftig i bokhylla. Mens jeg og lillesøsteren min dro støvkluten halvhjertet over hyllene, dro mor ned på hjørnet ved butikken for å kjøpe inn årets juletre. Hundre kroner for et juletre. For en pris! Det var veldig dyrt den gangen.
Deretter bar det hjem til blokka og inn i helsen med dette digre juletreet. Det var knapt plass til mor og treet, så andre passasjerer måtte pent vente. Vel hjemme var det bare å sette i gang med å gjøre sitt beste med å feste treet i juletrefoten. Det gikk aldri bra. Bestandig ble treet litt skjevt. Men dersom vi satte hodet litt på skakke, så det ikke så verst ut. Pytt sann… På med juletrelysene, kulene og glitteret, – for ikke å snakke om stjernen i toppen. Ganske skjev den også… Nei, nå orker vi ikke mer. Vi lar den være sånn. Det blir jul likevel.
Endelig har det ordnet seg med å få pengene til motorsykkelen overført til Venezuela, så nå kan Deyvis komme seg lettere rundt for å dele ut mat til familiene vi hjelper.
I oktober opprettet jeg en Spleis for å få kjøpt en motorsykkel til prosjektet vårt “En dråpe i havet”, og vi fikk inn godt over de ti tusen kronene vi trengte for å kjøpe en god ny sykkel. I første omgang tenkte vi å kjøpe en brukt, men med tanke på alle problemene som kan dukke opp med å ha nok penger til å få tak i deler til den dersom den skulle bli ødelagt, fant vi ut at det var bedre å kjøpe en helt ny motorsykkel.
Det var en stor utfordring å få overført penger via PayPal og Zelle til forretningen. PayPal godtok ikke så store beløp og det tok oss omtrent en måned å få kjøpt motorsykkelen på grunn av disse utfordringene. Men til slutt, i forrige uke, fikk Deyvis endelig kommet seg i forretningen for å få kjøretøyet han har ventet så lenge på.
Hjertelig takk til alle som bidro i Spleisen. Dette kommer til å bli til stor glede for mange, ved at vi mye lettere kan få delt ut mat og andre varer som disse trengende familiene i Maracaibo, Venezuela, behøver.
I dag har jeg deltatt på tre timeslange webinarer med Forfatterskolen. Kristine Henningsen er rektor for skolen og administrerer det hele, og fokus har vært hvordan forfattere kan markedsføre boken sin på sosiale medier og andre arenaer. Fortsatt gjenstår det ett webinar nå i kveld for å fullføre dagen.
Jeg har fått mange nyttige tips om hva som er lurt og hva som ikke er lurt når man skal gi ut bøker på egenhånd, både av rektoren selv, men også av indie-forfatter med eget forlag, Fanaticus Forlag, Silje Regine Bråthen og Malin fra @readygoread som elsker å lese og samtale om bøker. Siste del i kveld er det Ingelin Røssland som står for. Hun er en ganske erfaren forfatter, og også hun skal gi sitt bidrag om hvordan markedsføre sitt eget forfatterskap.
Jeg er midt i bokskriving selv, så det er interessant og viktig å få med seg tips og idéer for hvordan nå ut til leserne. Ikke minst trenger jeg inspirasjon til å få fullført boken, og jeg ser frem mot en juletid med mye skriving. Jeg har fått det meste av historien snakket inn på lydfil, så det skal gå greit å få ned det meste av innholdet om Eilyns opplevelse av det månedslange sykehusoppholdet på fødeklinikken i Venezuela når jeg snart får lang juleferie fra skolen. Historien fra sykehuset er grusom, og med kun små gløtt av håp, men det er en viktig historie å fortelle. Hvordan et land kan gå fra å være Sør-Amerikas mest velstående land til å bli lagt helt i ruiner på under 20 år uten at det har vært krig inne i bildet, er helt ufattelig.
