Maria Parr – en helt unikt dyktig barnebokforfatter

Foto: Agnete Brun

Nå har jeg lest den mest perfekte barneboken i hele verden. Av alle bøker jeg har lest, så har jeg aldri opplevd å lese en så gjennomført perfekt skrevet bok med gode frampek, glimrende karakterbeskrivelser, unik miljøbeskrivelse (helt fra første setning i boka) og fengende sammenflettede historier, som “Tonje Glimmerdal” av Maria Parr.

Boken er helt aldeles vidunderlig. I tillegg får man en unik opplevelse dersom man hører den som lydbok på Storytel. Maria leser selv, og er glimrende som oppleser. Den breie sunnmørsdialekten passer ypperlig, og det gjør meg ingenting at det er på nynorsk, for jeg blir så fascinert av det fengende innholdet. Dessuten lever hun seg utrolig godt inn i rollene.

Så altså, hvis jeg skal anbefale bare én barnebok, så MÅ det bli “Tonje Glimmerdal”. Jeg har alltid hatt “Matilda” og “Prinsen og fattiggutten” som favoritter, og jeg elsker fortsatt disse historiene, men i Maria Parrs bok sitter bare ALT som det skal.

Maria har flere bøker, og mange har sikkert lest “Vaffelhjarte”. Den er også veldig flott, med sterke karakterer og glimrende innhold. Her om dagen hørte jeg på “Keeperen og havet”. Det er en oppfølger, – altså videre historien om Trille og Lena fra “Vaffelhjarte”, og jeg synes også denne er glimrende. Her har hovedpersonene blitt et par år eldre, de er nesten ungdommer, men likevel absolutt barn. Den tar blant annet opp temaet om jenter som “ikke er flinke til å spille fotball”, og frampekene er inspirerende og gir oss forventninger i hopetall.

Nå skal jeg i gang med boken “Oskar og eg”, og forventningene mine er høye, men jeg er ikke i tvil om at de blir innfridd, for det har de blitt hver eneste gang av bøkene til Maria Parr.

Vil du høre en bokanbefaling av “Vaffelhjarte”, så kan du se og høre det her. Merete Bratsberg Aae fra Averøy bibliotek anbefaler.

Typisk…

I går var det Halloween. Dagen da små og halv-store barn kler seg i svart. Med blod rennende fra øyne og sår i ansiktet og på kroppen, ringer de på døren og sier “Truco o trato?” her i Spania. I flere år har jeg sittet klar med godteri-skålen og ventet på disse skumle vampyrene og gjenferdene, men ingen har ringt på.

Derfor bestemte jeg meg for ikke å kjøpe inn godteri denne gangen, – eller… Jeg glemte det litt bort, og da jeg var innom butikken i går for å kjøpe epler og mais, sveipet øynene over hyllene, uten å finne noe Halloween-relatert godteri. Dermed bestemte jeg meg for å droppe hele godteri-kjøpet, det kommer jo uansett ingen på døren.

“Ding-dong”… Typisk!!! I år kom de altså. Jeg satt i stolen min i kjelleren og hørte barnestemmene gjennom det åpne kjøkkenvinduet. Av vane spratt jeg opp av stolen siden det ringte på, men jeg landet fort i stolen igjen. Jeg kunne da ikke åpne døren og avvise dem med to epler på deling!

Etter et par minutter forsvant barnestemmene og det ble helt stille. Hm… Neste år blir det Halloween-godteri…