Gullkorn og “lover” – 16

Jeg er veldig glad i ordspill og gullkorn, og for mange år siden, faktisk da jeg gikk på lærerskolen på Eik i Tønsberg, lånte jeg en bok på biblioteket som var spekket med gullkorn. Jeg ble helt fra meg av begeistring og skrev ned alle gullkornene jeg likte og syntes var veldig talende. Jeg husker verken hva boken het eller hvem som hadde skrevet den, eller samlet gullkornene til den boken det var blitt.

Jeg har lyst til å dele noen av dem med dere, så her kommer de:

J. Ø. N.:

Hvis du ikke kan le av deg selv, så påstå ikke at du har sans for humor hver gang du ler av andre.

DWIGHT D. EISENHOWER:

En intellektuell er en som bruker flere ord enn nødvendig på å fortelle mer enn det han vet.

MARK TWAIN:

En bankmann er en som låner deg paraplyen sin så lenge solen skinner, men tar den tilbake straks det begynner å regne.

IMAYAT KHAN GAYAN:

Et menneske uten karakter er som en blomst uten duft.

JEAN POUL:

Et menneske utleverer aldri sin karakter så grundig som når det beskriver en annens karakter.

PETER EGGE:

Den som handler av kjærlighet har rett, selv om han ikke får rett.

FRANK VANDERLIP:

En konservativ er en som ikke tror at noe skal gjøres for første gang.

JOHN LENNON:

Livet er det som skjer når du planlegger noe annet.

JOHN STUART MILLS:

Bare de er lykkelige som har tankene rettet mot noe annet enn sin egen lykke.

ROBERT MUELLER:

Jeg spurte en mann fra Burma, hvorfor kvinner etter å ha gått bak sine menn i århundrer, nå gikk foran. Han svarte at det var mange ueksploderte landminer igjen etter krigen. (Hutte-tu, – denne er grusom.)

Gullkorn og “lover” – 15

Jeg er veldig glad i ordspill og gullkorn, og for mange år siden, faktisk da jeg gikk på lærerskolen på Eik i Tønsberg, lånte jeg en bok på biblioteket som var spekket med gullkorn. Jeg ble helt fra meg av begeistring og skrev ned alle gullkornene jeg likte og syntes var veldig talende. Jeg husker verken hva boken het eller hvem som hadde skrevet den, eller samlet gullkornene til den boken det var blitt.

Jeg har lyst til å dele noen av dem med dere, så her kommer de:

ROSALIND RUSSELS LOV:

Livsglede er den beste kosmetikk.

LIVET:

To be or not to be. (Shakespeare)
To be is to do. (Sartre)
To be is to think. (Voltaire)
Do be do be do. (Sinatra)

MARK TWAIN:

Når dine venner begynner å smigre deg med hvor ungdommelig du ser ut, er det et sikkert tegn på at du begynner å bli gammel.

VINCENT T. FOSS:

En av dagens mest arbeidsbesparende oppfinnelser er i morgen.

OGDEN NASH:

Hvis du ikke vil arbeide må du arbeide for å tjene nok penger til at du ikke behøver å arbeide.

LAURENCE PETER:

Kanskje en ateist ikke kan finne Gud av samme grunn som en tyv ikke kan finne en politimann.

SAMUEL BUTLER:

Foreldre er de siste mennesker i verden som burde hatt barn.

ROGER LEVIN:

Altfor ofte gir vi barn svar som skal huskes i stedet for problemer som skal løses.

HARALD HULBERT:

Barn trenger kjærlighet, spesielt når de ikke fortjener den.

JOSH BILLINGS:

Stillhet er noe av det vanskeligste å motsi.

Utforsk “The Rock” i Gibraltar

Hvis du skal til Málaga-området, så er du ikke langt fra verken England eller Afrika. Ja, du hørte rett… Spania grenser til England, eller United Kingdom som det vel egentlig heter. Nå tenker du kanskje at det er umulig, at England ligger uti havet litt sørvest for Norge, og grenser ikke til andre land enn Irland og sine egne land i kongedømmet, Wales og Skottland. Ja, du har for så vidt rett i det, men lengst sør i Spania finner vi et område som tilhører England, nemlig Gibraltar.

For å komme inn i Gibraltar må du ha med pass. Har du glemt det, må du snu og reise “hjem” igjen. I Gibraltar snakker de stort sett både engelsk og spansk, men det er helt tydelig at du nå har kommet til “England” når du sitter i en taxi og skal geleides rundt i fjellet for å se på både aper og grotter. Bilene er registrert med “GBZ” på skiltet, Gibraltar British Zone. I byens kaféer eller puber kan du kjøpe “Fish n´ Chips”. Når du skal betale for taxi-turen tar sjåføren deg med til en minibank for å ta ut britiske pund. Folk flest snakker engelsk seg imellom, men det kommer også tusenvis av spanske arbeidere til Gibraltar hver dag. De bor i Spania, men jobber altså i Gibraltar.

Gibraltar ruver i terrenget som den kolossale steinen av et fjell det er. På gode dager kan jeg se Gibraltar fra skolen min i Benalmádena, til tross for at det ligger omtrent 120 km sørover. Gibraltar er nok mest kjent for å være det eneste stedet i Europa der det finnes ville apekatter. De lever i skogområdene oppe i fjellet. Til tross for at de er betegnet som ville, blir de matet hver dag på “toppen” av fjellet. Hit kan du komme enten ved å gå fra taubanen eller ta en turist-taxi som frakter deg opp og rundt.

Har du tenkt deg til Gibraltar for å ta en runde oppe i fjellsiden, har jeg en anbefaling til deg. For det første burde du parkere bilen i Spania og gå over grensen. Tar du med bilen inn kan du risikere å stå i kø i flere timer på vei ut. Etter å ha spasert over flyplass-stripen, (jada, du må gå over flystripen) så ville jeg satt meg i en av minibussene (9-setere) som frakter turister til “The Rock”. Disse taxiene får lov til å kjøre helt opp til der apekattene blir matet, – det får ikke vanlige biler. Samtidig tar de deg med til alle de viktige stedene; utkikkspost mot Afrika, St. Michael´s Cave, apekattenes “matsted”, og grottene som er utgravd for å brukes i krigs-øyemed. De kan sin historie og du får et godt innblikk i hvordan det kan ha seg at Gibraltar er britisk. Denne runden tar omtrent halvannen til to timer. Det er noen år siden jeg tok denne turen med maxi-taxi, men jeg betalte 28 euro, som var rundt 23 pund.

Det finnes andre alternativer hvis du vil besøke “The Rock”. Jeg er ikke sikker på om det lenger er lov for privatpersoner å kjøre runden. Jeg gjorde det i 2014, men det er mulig at det alternativet er borte. Det kostet 15-20 pund den gangen. Uansett får du ikke kjørt opp til apekattenes matsted med privatbil.

Er du av de som ønsker en lengre tur med en litt “større” naturopplevelse, så kan du ta taubanen opp et stykke og gå derfra videre oppover. Du bør nok beregne “hele dagen” om du velger dette alternativet. Du må utforske alt på egenhånd, og du bør være både fysisk sprek, vant til å gå i fjellet, tåle varmen godt, samt sette deg godt inn i hvor du finner disse stedene som er spesielle for “The Rock”. St. Michael´s Cave MÅ man bare få med seg. Det er et enormt naturlig grotte-system, og ble blant annet brukt som sykehus under andre verdenskrig. Turen opp med taubanen er litt billigere enn taxi-turen, men på langt nær nok til at det veier opp for all den omvisningen med historie-fortelling du får fra guiden i taxien.

Et siste tips om du tar turen til “The Rock”… Lukk vesken med glidelås, ikke spis i nærheten av apekattene og hold godt fast på kameraet ditt. Apekattene “stjeler som ravner” hehe…

“The Rock” (Gibraltar) med Spania i bakgrunnen.

 

Det er lett å se at man er på britisk jord når man er i Gibraltar. Den typiske røde telefonboksen.
Illuminated rock formations in ST Michaels Cave, Gibraltar. Dryppsteinsgrotte.

 

Kjøpte fire hurtigtester

Jeg var syk med Corona for akkurat et år siden. Da ble jeg testet på helsesenteret her i Fuengirola, Centro Salud, som det heter. Jeg ventet i ti minutter før saken var klar, – rett hjem til isolasjon og hjemmeundervisning. Siden har jeg følt meg pigg og rask, og ettersom jeg ikke har vært ute og reist, og heller ikke har vært nærkontakt med noen som har blitt smittet, så har jeg ikke tatt en eneste test siden. Til andres store forbauselse. Det virker som om “alle” kollegaene mine har tatt både tre og fjorten hurtigtester i løpet av disse to årene. Men sånn er det når jeg omtrent har holdt meg i karantene hjemme, og bare en sjelden gang vært sammen med en litt større gruppe mennesker. Det har ikke vært nødvendig.

Men i dag måtte jeg legge turen innom apoteket for å kjøpe noen hurtigtester på vei hjem fra jobb, siden jeg har hatt nærkontakt med en smittet elev OG jeg føler meg bittelitt snufsen. Jeg hadde ikke trengt å teste meg dersom jeg ikke var litt småforkjølet og små-hostete, siden jeg er fullvaksinert med sykdom pluss én dose vaksine. Booster-dosen må jeg vente med til mars, siden jeg tok vaksinen i september.

Jeg kjøpte like godt fire tester. De kostet under 30 kroner stykket, så det var like greit å ha noen ekstra til senere, nå som det er så ekstra smittsomt med Omicron. Jeg var rimelig spent på testen, og regnet nesten med at den var positiv. Men heldigvis viste den et negativt resultat, så da fortsetter jeg som før. Det var i grunnen greit å slippe isolasjon. Jeg håper også vi unngår hjemmeskole i tiden fremover. Det kan fort bli mye smitte, slik at hele klassen må være hjemme, men foreløpig ser det greit ut. Vi får krysse fingrene…

Gullkorn og “lover” – 14

Jeg er veldig glad i ordspill og gullkorn, og for mange år siden, faktisk da jeg gikk på lærerskolen på Eik i Tønsberg, lånte jeg en bok på biblioteket som var spekket med gullkorn. Jeg ble helt fra meg av begeistring og skrev ned alle gullkornene jeg likte og syntes var veldig talende. Jeg husker verken hva boken het eller hvem som hadde skrevet den, eller samlet gullkornene til den boken det var blitt.

Jeg har lyst til å dele noen av dem med dere, så her kommer de:

SANDY LUNDES FRAVÆRSLOV:

De som har mest fravær, har også tilgode de fleste fridager.

SVEIN OLE BORGENS LOV:

Jeg har mine prinsipper for å kunne bryte dem.

GROUCHO MARX LOV:

Jeg glemmer aldri et ansikt, men i ditt tilfelle kan jeg gjøre et unntak.

LISA KIRKS LOV:

En ryktesmed er en som snakker om andre. En pratmaker er en som snakker om seg selv. En brilliant samtalekunstner er en som snakker med deg om deg.

A. E. MATTHEWS LIVSLOV:

Jeg venter alltid på avisen om morgenen. Hvis jeg ikke står i dødsannonsene, går jeg på jobb.

SPORTLOVEN:

Når du mislykkes, lat som du ikke prøvde.

TORMOD LYNUMS NEGATIVISMELOV:

Det er aldri for sent å gi opp.

KARI THOMMASENS LIVSKUNSTLOV:

Poenget er å ha så mange problemer, at hvis du får et til, drukner det i de andre.

TJENESTEMANNSLOVEN:

Gjør du noen en tjeneste, blir det etter hvert din plikt.

BETTY TALMADGES LOV:

Livet er det som hender mens du legger andre planer.

 

En av “våre” venezuelanske mødre døde av leukemi

For noen måneder siden ble vår kontakt i online-butikken som vi kjøper mat hos i Venezuela, kontaktet på Instagram av en ung mor som lurte på om vi i prosjektet kunne hjelpe henne med medisiner. Den gang var det vanskelig for oss å få til, da det var umulig å få ut fysiske penger for å kjøpe medisiner. Vi ville likevel hjelpe familien med mat, slik at dette kunne avlaste litt av behovene deres.

Den unge moren hadde leukemi og var hardt rammet. Til tross for at vi ikke fikk kjøpt medisiner, fortsatte vi å sende mat til henne og sønnen hver måned på vegne av ulike bidragsytere fra Norge. Da vi sendte dem mat til jul, og fikk bilde av henne tilbake, var det tydelig at sykdommen var kommet langt. Håret var borte og hun var blitt oppblåst i ansiktet. Men hun var veldig takknemlig for at hun kunne gi sønnen sin en relativt fin julefeiring med god mat, til tross for at hun selv var innlagt på sykehuset.

I dag fikk vi den triste beskjeden om at hun døde av sykdommen. Kroppen tålte ikke mer. Tankene våre går til den omtrent ni år gamle gutten som har mistet mammaen sin. Han har heldigvis en bestemor som kan ta seg av han, men det kan aldri erstatte mamma. Vi kommer til å fortsette med å sende mat til gutten og bestemoren, og håper at de får en hverdag som de kan bære, tross den store sorgen de nå lever med.

Jeg velger ikke å publisere bildet av henne, av respekt for familien.

Om noen ønsker å bidra til prosjektet “En dråpe i havet er mer enn ingenting”, kan du sende meg en mail for mer informasjon på… [email protected]

 

Gullkorn og “lover” – 13

Jeg er veldig glad i ordspill og gullkorn, og for mange år siden, faktisk da jeg gikk på lærerskolen på Eik i Tønsberg, lånte jeg en bok på biblioteket som var spekket med gullkorn. Jeg ble helt fra meg av begeistring og skrev ned alle gullkornene jeg likte og syntes var veldig talende. Jeg husker verken hva boken het eller hvem som hadde skrevet den, eller samlet gullkornene til den boken det var blitt.

Jeg har lyst til å dele noen av dem med dere, så her kommer de:

KLØELOVEN:

Jo verre det klør, desto vanskeligere å nå.

DUKE ELLINGTONS LOV:

For å få noe ferdig, trenger du ikke tid, du trenger en frist.

ANNI LØNROTHS LOV:

Jo lengre frist, desto lengre dårlig samvittighet.

INNSATSLOVEN:

Lathanser har alltid lyst til å gjøre noe.

ARBEIDSLOVEN:

Arbeidstiden er den verste tiden å jobbe i/på.

JOHNS SANNHET:

Ingen har det så travelt at de ikke har tid til å si hvor travelt de har det.

LARS VAAGES ARBEIDSLOV:

Når flere og flere arbeider mindre og mindre, må færre og færre arbeide mer og mer.

ARBEIDSLEDIGHETSLOVEN:

Folk er så opptatt av å være arbeidsledige at de ikke har tid til noen ting.

ARVID RUUDS LEDERLOV:

Det verste ved å komme tilbake etter ferien er å oppdage at alt har fungert utmerket mens man var borte.

STIG NILSSONS KOMMUNEARBEIDERLOV:

Den som graver en grav for andre, er oftest ansatt i kommunen.

Tenk om…

Tenk om strømmen hadde blitt borte i to dager. Eller at vanntilførselen til huset ditt ble borte i tre uker, og da vannet endelig kom tilbake, var det fullt av støv og rusk fra skitne rør, og helt brunt.

Tenk om du ble livredd dersom politiet stoppet deg i bilen, selv om du visste at du ikke hadde gjort noe galt.

Tenk om politiet stjal bilen din, ribbet den for “verdifulle” gjenstander som bildekk og radio, etterlot den i utkanten av byen og ringte og fortalte at de hadde funnet den stjålne bilen din.

Tenk om du våknet i morgen og den melkekartongen som i dag koster 20 kroner plutselig koster 200 kroner, og dagen etter 500 kroner på grunn av hyperinflasjon.

Tenk om du plutselig hadde gått ned over 90 prosent i lønn.

Tenk om du tjente så lite at når du hadde tatt bussen til jobben i to dager, så hadde du brukt opp en hel månedslønn.

Tenk om du som elev måtte ta med deg ris og pasta til læreren din som betaling for jobben de gjør, for at de skulle ha noe å spise og dermed kunne fortsette i jobben sin.

Tenk om du ikke kunne gå på skolen, fordi du måtte jakte på iguaner, slik at familien din hadde noe å spise.

Tenk om du bare kunne gå på skole en gang i uka fordi så mange lærere hadde flyktet til andre land for å få bedre livsforhold.

Tenk om du måtte ta med deg din egen PC til sykehuset for at legene kunne lese av røntgenbildene du tok på en privatklinikk.

Tenk om du måtte føde på gata rett utenfor sykehuset fordi sykehuset ikke ville ta imot deg uten at du hadde hansker med til dem.

Tenk om du måtte ta med deg papiret som legene skulle skrive journalen din på, til sykehuset du var lagt inn på.

Tenk om du måtte legge deg i en blodig seng på sykehuset for å ta ultralyd.

Tenk om du lå på sykehuset og byens katter hoppet inn gjennom vinduet og la seg i sengen din.

Tenk om du måtte stå bilkø i flere dager for å kjøpe bensin, fordi tankene på bensinstasjonene var tomme og du måtte vente på neste tankbil, til tross for at landet ditt hadde verdens største oljeressurser.

Tenk om du hadde mistet jobben din dersom du nektet å stemme på det partiet som sitter ved makten.

Tenk om du var så fattig og sulten at du tigget smuler hos bakeren. Ja, de smulene som ble til overs når bakeren skjærte brødet i skiver for kunden.

 

Dette er noen av opplevelsene venner av meg fra Venezuela har opplevd selv, eller kjenner andre som har opplevd. Dette skjer i det som for bare et par tiår siden ble regnet som det rikeste og best utviklede landet i Sør-Amerika. Det var den gang. Til tross for enorme naturressurser i form av olje, gass, gull osv, så ligger landet i ruiner, og det uten at det har vært krig i landet.

Denne kvinnen ble nektet adgang, og fødte babyen sin på gata utenfor sykehuset.

Gullkorn og “lover” – 12

Jeg er veldig glad i ordspill og gullkorn, og for mange år siden, faktisk da jeg gikk på lærerskolen på Eik i Tønsberg, lånte jeg en bok på biblioteket som var spekket med gullkorn. Jeg ble helt fra meg av begeistring og skrev ned alle gullkornene jeg likte og syntes var veldig talende. Jeg husker verken hva boken het eller hvem som hadde skrevet den, eller samlet gullkornene til den boken det var blitt.

Jeg har lyst til å dele noen av dem med dere, så her kommer de:

OFFENTLIGHETSLOVEN:

Hvis noe er hemmelighetsstemplet, blir det etterglemt i kopimaskinen.

TABBELOVEN:

Dårlige medhjelpere ber om råd etter at jobben er gjort.

MYRSNIPEFILOSOFIEN:

Det er med idéer som med små barn, – man synes best om sine egne.

FROKOSTLOVEN:

Jo mykere loff, desto hardere smør.

SIRI HAAVIES BAKELOV

Smaker jeg ikke på kakedeigen, blir kakene vonde. Smaker jeg på den, blir det ikke mere deig igjen.

ANNELISE JØRGENSENS FRISØRLOV:

Det hjelper ikke om håret er nyvasket hvis du finner det i suppen.

REFORMLOVEN:

Alle vil forandre menneskeheten, ingen vil endre seg selv. (Tenk så bra det ville vært om alle tenkte på å endre seg selv til det bedre…)

AMBISJONSLOVEN:

En kvinne som ønsker å bli som en mann, er uten ambisjoner.

JOHN F. KENNEDYS LOV:

Suksess har mange fedre. Nederlag er et ensomt stebarn.

LYTTERLOVEN:

Om folk hørte mer på det de selv sier, ville de prate mindre.

 

Jeg har alltid hatt en forfatterspire i magen

Hva drømte jeg om å bli da jeg var liten?

Jeg bestemte meg allerede i andre klasse for å bli lærer. Både fordi jeg trivdes på skolen, men nok mest fordi det egentlig var det “eneste” yrket jeg kjente til. Hvordan i all verden kunne jeg bli sykepleier eller elektriker eller hva det skulle være? Jeg kunne jo ingenting om annet enn det å gå på skolen. Er det ikke litt typisk? Særlig jenter har den oppfattelsen at man må kunne ALT før man går inn i en jobbstilling. Klart jeg eventuelt skulle tatt en utdannelse først, men likevel, – det var skummelt å skulle velge noe jeg ikke kunne noe om.

Forresten, – ikke bare skummelt. Jeg var selvfølgelig heller ikke interessert i andre konvensjonelle yrker. Men ett annet yrke hadde jeg også i tankene at jeg ville bli. Det var bare det at jeg ikke så på det som et vanlig yrke. Enten var du forfatter eller så var du det ikke. Det var ikke noe man kunne bli. Trodde jeg.

Jeg elsket å skrive historier, eller stiler som det het, på skolen. Det å bruke fantasien og kreere egne tekster var magisk. Husker fortsatt den koselige historien fra tentamen i 7. klasse da vi skulle personliggjøre en ting eller et dyr. Jeg valgte å skrive: “Jeg, en skoleveske”. Det ble en varm, men samtidig noe melankolsk og trist historie, om livet til denne skolevesken som ble utsatt for litt av hvert.

Hjemme hadde jeg allerede begynt å skrive det som skulle bli en bok. “Felix og den blå sykkelen” ble hamret ned på skrivemaskinen pappa hadde lagt fra seg hjemme da foreldrene mine ble skilt. Han jobbet som journalist i en av Bergens aviser, og skrivegleden er mest sannsynlig arvet fra han. Men “Felix og den blå sykkelen” var langt fra noe mesterverk. Jeg var mer opptatt av å klare å skrive både seks og syv tettskrevne sider enn at innholdet skulle være spennende og fengende, og historien var rett og slett kjedelig. Den ble aldri skrevet ferdig. Heldigvis.

Men så var det dette med yrker da… Forfatter var noe du enten var eller ikke var. I mitt hode var det i hvert fall sånn. Så da ble det lærerutdanning på meg. Jeg angrer ikke på det, men jeg har hele tiden hatt denne drømmen om å skrive noe som kunne bli til en bok.

Som lærer på barneskolen har jeg fått nok av anledninger til å dikte historier muntlig og skriftlig, både i samarbeid med elevene og til elevene. Noen av historiene har jeg skrevet ned, og en av dem syntes jeg var så god at jeg ønsket å prøve å få gi den ut. “Kim og Kai på båttur i badekaret” ble avvist som for dårlig skrevet litterært sett. Et slag i trynet. I stedet for å bearbeide teksten, la jeg den i en skuff. Det er over tjue år siden.

I fjor tok jeg den frem igjen og leste. Den var virkelig dårlig litterært sett. Helt enkel og med fullstendig mangel på spenst i språket. Selve handlingen har jeg hele tiden sett på som veldig god, men jeg forstår veldig godt hvorfor den ikke ble antatt. Kan hende jeg skal bearbeide den og sette den i stand slik at den blir fengende å lese.

Men først må jeg ferdigstille “Lysets barn” som er den sanne historien om Eilyns grusomme opplevelse på sykehuset i Venezuela. Jeg har skrevet ferdig skjelettet, altså historien “fra a til å” helt enkelt. Men det må utdypes flere steder, samt at jeg må gjøre research på faguttrykk fra sykehuset. Det er ikke helt enkelt å høre historien på spansk og automatisk vite om det snakkes om legevakten, overvåkningen eller akutten, bare for å illustrere noe av usikkerheten jeg har.

Uansett tror jeg virkelig at jeg valgte riktig yrke da jeg bestemte meg for å bli lærer. Jeg storkoser meg med å undervise elever i barneskolen. Jeg elsker å lære nye ting selv og jeg gleder meg å få lov til å videreformidle “alt jeg kan” til nysgjerrige og lærevillige skolebarn. Det å få lov til å veilede små mennesker til å bli gode lesere, til å kunne skrive tekster som henger sammen og til å kunne regne ut hvor mye de skal ha igjen når de har handlet på butikken, er en stor glede. Jeg fryder meg når det går opp et lys hos en liten jente når hun utbryter: “Nå forstår jeg klokka. Nå kan jeg klokka. Nå kommer mamma til å bli kjempeglad.” Få ting kan måle seg med gleden over å se utvikling skje hos barn.

Men heldigvis trenger ikke læreryrket være en brems for å prøve lykken som forfatter. Jeg kan fint skrive ved siden av. Læreryrket gir meg både inspirasjon og kreativitet, så det er ikke mangel på historier for barn. Det er nok det som ligger hjertet mitt nærmest, selv om “Lysets barn” absolutt ikke er en barnebok.

I dette innlegget hadde jeg tenkt å svare på fem spørsmål om meg selv. Men jeg endte opp med en lang avhandling om det første spørsmålet. Jeg tror kanskje ikke sånne “5 kjappe spørsmål” er noe for meg hihihi… Jeg er jo bergenser og de er det umulig å stoppe munnen på, – eller fingrene i denne forbindelsen 😉