Hva drømte jeg om å bli da jeg var liten?

Jeg bestemte meg allerede i andre klasse for å bli lærer. Både fordi jeg trivdes på skolen, men nok mest fordi det egentlig var det “eneste” yrket jeg kjente til. Hvordan i all verden kunne jeg bli sykepleier eller elektriker eller hva det skulle være? Jeg kunne jo ingenting om annet enn det å gå på skolen. Er det ikke litt typisk? Særlig jenter har den oppfattelsen at man må kunne ALT før man går inn i en jobbstilling. Klart jeg eventuelt skulle tatt en utdannelse først, men likevel, – det var skummelt å skulle velge noe jeg ikke kunne noe om.

Forresten, – ikke bare skummelt. Jeg var selvfølgelig heller ikke interessert i andre konvensjonelle yrker. Men ett annet yrke hadde jeg også i tankene at jeg ville bli. Det var bare det at jeg ikke så på det som et vanlig yrke. Enten var du forfatter eller så var du det ikke. Det var ikke noe man kunne bli. Trodde jeg.

Jeg elsket å skrive historier, eller stiler som det het, på skolen. Det å bruke fantasien og kreere egne tekster var magisk. Husker fortsatt den koselige historien fra tentamen i 7. klasse da vi skulle personliggjøre en ting eller et dyr. Jeg valgte å skrive: “Jeg, en skoleveske”. Det ble en varm, men samtidig noe melankolsk og trist historie, om livet til denne skolevesken som ble utsatt for litt av hvert.

Hjemme hadde jeg allerede begynt å skrive det som skulle bli en bok. “Felix og den blå sykkelen” ble hamret ned på skrivemaskinen pappa hadde lagt fra seg hjemme da foreldrene mine ble skilt. Han jobbet som journalist i en av Bergens aviser, og skrivegleden er mest sannsynlig arvet fra han. Men “Felix og den blå sykkelen” var langt fra noe mesterverk. Jeg var mer opptatt av å klare å skrive både seks og syv tettskrevne sider enn at innholdet skulle være spennende og fengende, og historien var rett og slett kjedelig. Den ble aldri skrevet ferdig. Heldigvis.

Men så var det dette med yrker da… Forfatter var noe du enten var eller ikke var. I mitt hode var det i hvert fall sånn. Så da ble det lærerutdanning på meg. Jeg angrer ikke på det, men jeg har hele tiden hatt denne drømmen om å skrive noe som kunne bli til en bok.

Som lærer på barneskolen har jeg fått nok av anledninger til å dikte historier muntlig og skriftlig, både i samarbeid med elevene og til elevene. Noen av historiene har jeg skrevet ned, og en av dem syntes jeg var så god at jeg ønsket å prøve å få gi den ut. “Kim og Kai på båttur i badekaret” ble avvist som for dårlig skrevet litterært sett. Et slag i trynet. I stedet for å bearbeide teksten, la jeg den i en skuff. Det er over tjue år siden.

I fjor tok jeg den frem igjen og leste. Den var virkelig dårlig litterært sett. Helt enkel og med fullstendig mangel på spenst i språket. Selve handlingen har jeg hele tiden sett på som veldig god, men jeg forstår veldig godt hvorfor den ikke ble antatt. Kan hende jeg skal bearbeide den og sette den i stand slik at den blir fengende å lese.

Men først må jeg ferdigstille “Lysets barn” som er den sanne historien om Eilyns grusomme opplevelse på sykehuset i Venezuela. Jeg har skrevet ferdig skjelettet, altså historien “fra a til å” helt enkelt. Men det må utdypes flere steder, samt at jeg må gjøre research på faguttrykk fra sykehuset. Det er ikke helt enkelt å høre historien på spansk og automatisk vite om det snakkes om legevakten, overvåkningen eller akutten, bare for å illustrere noe av usikkerheten jeg har.

Uansett tror jeg virkelig at jeg valgte riktig yrke da jeg bestemte meg for å bli lærer. Jeg storkoser meg med å undervise elever i barneskolen. Jeg elsker å lære nye ting selv og jeg gleder meg å få lov til å videreformidle “alt jeg kan” til nysgjerrige og lærevillige skolebarn. Det å få lov til å veilede små mennesker til å bli gode lesere, til å kunne skrive tekster som henger sammen og til å kunne regne ut hvor mye de skal ha igjen når de har handlet på butikken, er en stor glede. Jeg fryder meg når det går opp et lys hos en liten jente når hun utbryter: “Nå forstår jeg klokka. Nå kan jeg klokka. Nå kommer mamma til å bli kjempeglad.” Få ting kan måle seg med gleden over å se utvikling skje hos barn.

Men heldigvis trenger ikke læreryrket være en brems for å prøve lykken som forfatter. Jeg kan fint skrive ved siden av. Læreryrket gir meg både inspirasjon og kreativitet, så det er ikke mangel på historier for barn. Det er nok det som ligger hjertet mitt nærmest, selv om “Lysets barn” absolutt ikke er en barnebok.

I dette innlegget hadde jeg tenkt å svare på fem spørsmål om meg selv. Men jeg endte opp med en lang avhandling om det første spørsmålet. Jeg tror kanskje ikke sånne “5 kjappe spørsmål” er noe for meg hihihi… Jeg er jo bergenser og de er det umulig å stoppe munnen på, – eller fingrene i denne forbindelsen 😉