Som en kollega påpekte i en kommentar til meg, så er det ikke før i dag, mandag, at min første offisielle feriedag er. Og hermed kan jeg da erklære sommeren for åpnet, og jeg kan meddele at starten har vært upåklagelig. Ups, – nå kan fallhøyden bli stor.

Jeg som har uttrykt med klare ord at jeg skal bruke sommeren til både å trene og skrive bok, – nå må jeg virkelig levere. Men jeg tror det skal gå. Uansett er det bedre å få litt press på seg ved å fortelle “hele verden” om mine forsetter. Da blir det ikke like lett å slappe av og skulke en trening eller flere, og jeg vil forhåpentligvis holde fingrene på tastaturet store deler av dagen, ikke bare for å skrolle på VG eller lese mail, men ikke minst for å holde i gang boken jeg skriver. Selv om… Dersom jeg ikke makter å holde forsettene mine, så er fallhøyden stor og den dårlige samvittigheten vil få seg en knekk. Men jeg velger uansett å uttrykke dette skriftlig, for da er nok mulighetene størst til å lykkes.

Og nå har jeg altså min første offisielle feriedag, og den har startet meget godt. Planen var å stå opp rundt sjutiden, men det var ikke så ille å ligge halvannen time lenger og komme seg på treningssenteret rundt klokka ni. Etter en ti minutters gange på mølla ble det de vante apparatene for armer og bein, før jeg innstilte meg på 4×4 minutter med løping på mølla. En kollega har rådet meg til å følge dette slavisk, – altså løpe 4 ganger 4 minutter på mølla, og jeg prøvde det i forrige uke. Tidligere har jeg holdt meg til 4+3+2+1 minutt på økende hastighet, men var villig til å gi dette et forsøk. Men jeg startet på lav i hastighet, 7,5, av frykt for å ligge som slakt mellom runde tre og fire. Det fungerte ypperlig, og i dag prøvde jeg meg på 8 i hastighet. Også det gikk veldig greit. Pulsen kom opp i over 160, men jeg ble ikke totalt utslitt, så jeg bør kunne prøve meg på 8,5 om ikke så mange dager.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vel hjemme satte jeg meg i godstolen på terrassen og spiste en saftis med jordbærsmak mens jeg hørte på podcast. Deretter heklet jeg litt før jeg fikk satte meg ved bordet for å skrive videre på den nye starten av boken. Det blir en sakprosabok, og jeg føler at dette er riktig vei å gå for meg i dette bokprosjektet. Så gjenstår det å se om redaktøren fra Forfatterskolen er enig med meg i valget mitt, men av det jeg har lært i løpet av det siste halvannet året, så er kanskje det viktigste at det “ikke finnes” noen regler. “Alt” er lov. Vel, man bør ikke gå inn i flere hoder i samme scene, men at manuset mitt får et mer personlig preg og at jeg som forfatterstemme kommer klart frem, tror jeg kommer til å gjøre opplevelsen av historien nærere og mer autentisk, enn slik jeg har skrevet den i førsteutkastet. Jeg tror det blir greit å flette inn det jeg allerede har skrevet, sammen med den nye starten, og det handler mest om å flytte på kapitler og slette enkelte passasjer, heller enn å skrive hele historien på nytt. Det blir spennende å se hvordan det blir når jeg har kommet litt lenger i prosessen.

Jeg har altså fått skrevet et par, tre sider allerede i dag, i tillegg til to på lørdag, og enda er dagen lang. Nå har jeg tatt meg en pause fra boken for å skrive dette innlegget, og så skal jeg sette meg i godstolen for å hvile ryggen og hekle litt, mens jeg hører videre på podcast. Livet er herlig og sommeren likeså, og sånn skal jeg fortsette i mange dager…

Søndag ettermiddag tok jeg turen opp til Mijas Pueblo sammen med gode venner fra Norge. Etter å ha nytt et bedre måltid på favorittrestauranten min, Aroma Cafe Secret Garden, og gått en runde i den vakre hvite landsbyen, var vi på vei ned trappene til plazaen for å avslutte turistrunden vår. Her ble vi møtt av et avsperret område med politivakter, samt ambulanse og en brannbil som rigget seg til inntil glassheisen som frakter menneskene opp og ned fra plazaen. Folk samlet seg både på plazaen og ovenfor for å følge dramaet som utspant seg.

En gruppe turister satt fast i heisen 3-4 meter over bakken og brannmannskapet måtte trå til og knuse det ytterste glasset i glassheisen for å komme til selve døren. De heltemodige brannfolkene i full habitt i over tretti varmegrader tok fatt på jobben med å knuse glasset med slegge. Etter en liten halvtimes hamring på glasset, var hele fronten tom for glass. De børstet ned restene og kunne deretter, ved hjelp av en langkost, nå en eller annen mekanisk lås som gjorde at de kunne dra opp døren. Da hadde turistene sittet fast i heisen i over tre timer.

Den ene turisten etter den andre ble hjulpet ut, og det viste seg å være en gruppe asiatere, mest sannsynlig japanere, som hadde stått tett i tett inne i heisen i flere timer. Og hvor mange var de? Jo, hele tretten japanere ble geleidet bort fra området av politifolk og tatt hånd om av helsepersonell som sjekket hvordan det stod til med dem etter den krevende påkjenningen. Det spørs om det ikke ble en aldri så liten overbelastning i heisen. Jeg vet ikke hvor mange personer heisen er bygget for, men 13 høres ut som det er i meste laget, til tross for at de ikke var så store av vekst.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Uansett, – det ble en actionfylt ettermiddag og heldigvis gikk det godt med alle sammen.
Senere på kvelden fikk jeg melding fra en venninne som hadde sett meg på nyhetene. Det var litt motstridende meninger om det var 11 eller 13 turister fanget i heisen, men vi telte altså 13 japanere som kom seg helskinnet ut av det som må ha vært en forferdelig opplevelse. Over tre timer stuet tett sammen i en glassheis i over tretti varmegrader, puh… – stakkars…

Første dag i sommerferien ble omtrent som jeg hadde tenkt. Jeg fikk ikke trent, men jeg har i hvert fall fått startet på skrivingen, – det vil si jeg fikk tatt opp igjen skrivingen, av boken om venninnen min fra Venezuela. Jeg har en stor jobb å gjøre med å omgjøre den, innlede den på en annen måte, og jeg har faktisk tenkt å gjøre den om til en sakprosabok. Det synes jeg blir mer “true to the story”. Det blir spennende  å se hvordan det blir å sammenligne Norge og Venezuela og altså gi boken en annen vinkling.

Planen er å trene sånn annenhver dag. Her om dagen kjørte jeg hjem fra jobben og skulle rett til treningssenteret for å trene. Dessverre fant jeg ikke parkeringsplass i området, så jeg valgte å kjøre ned til stranden i stedet, og gikk noen kilometer på strandpromenaden i stedet for å trene på senteret. Men nå som ferien har begynt, har jeg bedre tid, så om jeg ikke finner parkering neste gang, så SKAL jeg parkere lenger unna og gå dit. Jeg kan også vurdere å gå til senteret hjemmefra, men det er i overkant av tre kilometer, så da må jeg nok eventuelt ta bussen hjem igjen, for da er det nok tomt for energi til å bevege seg oppover og oppover mot der jeg bor.

Jeg har fått ryddet i bomullsgarnet mitt i dag, og det begynner å bli litt orden her. Jeg har hatt folk boende hos meg omtrent sammenhengende i tre år, og da måtte jeg fjerne innholdet i diverse hyller for å gjøre plass til deres eiendeler. Nå har jeg endelig fått tømt plastkassene som jeg hadde lagret på terrassen, og det meste er plassert tilbake i hyller igjen. Nå har da lagringsplassen min på terrassen blitt en fin skrivekrok for meg. Her sitter jeg i le for solen, så jeg slipper å renne vekk. Det er tross alt over 30 grader for tiden, så skygge er fint.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nå skal jeg kose meg fremover, sitte på terrassen og skrive, med et glass Cola Zero ved siden av meg. Jeg skal prøve å nyte dagene som best jeg kan, og ønsker også alle andre en riktig god sommerferie 🙂

I flere måneder har jeg vært plaget av maur. Maur på terrassen, maur på bordet på soverommet, maur på kjøkkenet og til og med maur på badet. Jeg har fått et middel av en venninne i Norge tidligere, et pulver som strøs over maurene så de tar det med seg tilbake til tua og så dør de der. Men denne boksen er nå tom, og jeg måtte rasjonere sparsommelig mot slutten.

Bloggvenninne Kari Engesvik hadde også et godt tips da hun var her nede i Málaga. Hun hadde kjøpt ulike produkter på en av matbutikkene her. Det tok litt tid før jeg fant noe som lignet det hun anbefalte, men til slutt plasserte jeg en liten beholder med et seigt maur-tiltrekkende middel på bordet på soverommet, og etter først å få en stor sverm med maur, så avtok det, og det kunne virke som om det hjalp. Men på kjøkkenet var det helt Texas. De bittesmås maurene gikk i følge oppover veggene, over benken, samlet seg rundt den én kvadratcentimeter lille matresten i sinken og de myldret i søppelposer under vasken.

Nå var det nok. Da jeg uttrykte min avsky for kollegaene mine på jobben, så fikk jeg enda et par tips, så da ble det et middel i en kontakt inn i et støpsel, samt en sprayflaske som dreper dem med en gang. Det var befriende å kunne spraye ned i søppelposen, slik at de kravlende bitte små maurene stoppet å kravle. Endelig kan jeg la en kniv ligge igjen på kjøkkenbenken uten at den har tiltrukket seg tusen maur til jeg kommer på kjøkkenet neste gang.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har endelig fullført en stor, fargerik heklet jakke, og jeg er veldig fornøyd med resultatet. Helt perfekt er den kanskje ikke, men da hadde den vel heller ikke vært håndlaget 😉

Jeg har ikke bestemt meg for om jeg skal beholde den selv eller selge den. Den er liksom ganske typisk meg, og jeg elsker blåfargen. Vi får se. Om det er noe interesse for jakken, så vil jeg nok selge den til inntekt for Venezuela. Jakken er vel i størrelse XXL, for jeg er ganske stor. Jeg tenker at minsteprisen må være på 800 kroner, og så får vi altså “se hva som skjer”… eller ikke skjer 😉

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Tre år på rad har klassen min og jeg samlet inn penger for å hjelpe trengende familier i Maracaibo i Venezuela. Vi har laget 17. maisløyfer som vi har solgt til de norske familiene her i Málaga. Slike sløyfer er ikke å oppdrive her i Spania, så det er et marked for det. Dessuten er sløyfene, eller blomstene som vi kaller dem, veldig fine og for-seg-gjort.

Vi har satt en lav pris, bare to euro per sløyfe, men oppfordrer de som ønsker det til å betale mer. Dette har resultert i at vi hvert av de tre årene har fått inn omtrent dobbelt så mye som vi egentlig har solgt for, i overkant av 600 euro hvert år.

I forfjor kjøpte vi mat til rundt 20 enkeltstående familier, mens vi i fjor hjalp alle lærerne på en skole, i underkant av 15 lærere. Hver lærer fikk en stor pakke med mat som familien deres fikk nytte av. På grunn av hyperinflasjonen i Venezuela har alt blitt dyrere. I perioder omtrent dag for dag, og noen ganger til og med fra time til time. Dette gjør også at for å opprettholde innholdet i hver pakke med mat, så er det færre familier som blir tildelt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I år gikk pakkene med mat til syv familier i et veldig fattigslig område, mens nesten halvparten av pengene skal gå til kjøleskap til et samlingssted der gatebarn skal kunne komme og få et måltid om dagen. Dette prosjektet er under utarbeidelse. Det tar tid å samle inn nok penger til kjøkkenutstyr som komfyr, bord, stoler, bestikk og tallerkener.

Prosjektet “Una Gota en el Océano” (“En Dråpe i Havet”) ble startet av Eilyn Torres og undertegnede for to år siden. Eilin kom til Spania fra Venezuela for fem år siden som humanitær flyktning på grunn av den ekstremt vanskelige humanitære situasjonen i landet. Dette kan du lese mer om i tidligere innlegg:

https://lindasakseide.blogg.no/video-om-prosjektet-venezuela.html
https://lindasakseide.blogg.no/lesing-av-manus-hvem-er-egentlig-venninnen-min.html
https://lindasakseide.blogg.no/nytt-liv-i-spania.html

VIDEO: Jeg har satt sammen noen av videoene vi fikk fra de familiene klassen min hjalp i år, og den har jeg lagt på YouTube, så her kan du se den:

https://youtu.be/MXaL1XRkeB4

Her er innlegg fra resultatet av innsamlingen for to år siden:

https://lindasakseide.blogg.no/elevene-mine-tjente-611-euro-paa-salg-av-17-mai-sloeyfer.html

Nå har virkelig sommeren kommet. I morges før klokken ni var jeg ute av døra for å gå en tur. Det var deilig i skyggen, men varmen fra solen slo meg nesten i bakken, og jeg nærmest slepte med meg beina oppover bakkene. Jeg skulle nok gått med en gang jeg våknet sånn rundt klokken syv. Da ville jeg heller ikke vært fullt så svett som jeg var da jeg kom inn døra litt over halv ti. Det var ingen power-walk jeg hadde lagt ut på, så hjertepumpe hadde fått hvile ganske greit på turen, men varmen gjorde sitt til at det piplet svette fra både hodet, armer og bein. I morgen og andre dager får jeg starte tidligere, slik at det blir litt mer behagelig.

Jeg så ingen villsvin i dag. Det var kanskje for sent på morgenen det også? Vanligvis er det en 8-12 villsvin som døser eller spaserer i kanten av en av veiene jeg pleier å gå i. Første gang jeg så dem ble jeg litt redd, og torde knapt å gå forbi dem. Jeg tok så lang halvsirkel bort fra dyrene som var mulig, og det gikk bra. Siden har jeg ikke brydd meg noe særlig. De viser ikke noe frykt eller aggressivitet mot meg, så hvorfor skal jeg da gjøre det mot dem?

Uansett var det fint å kunne gå en tur samtidig som jeg lyttet til “To søstre” av Åsne Seierstad og tok inn det jeg observerte av nye bygninger som har poppet opp siden sist jeg la turen innom enkelte av gatene, og naturen med planter og fargerike blomster noen steder.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det som slår meg hver gang jeg er på vei hjemover, er hvor flott borettslaget mitt ruver i skråningen. Det minner meg om Kardemomme by med alle de hvite husene. Det er hele 133 leiligheter i komplekset, og det er mange ulike størrelser og utforminger på leilighetene. Dette gjør at det virkelig er som en labyrint å prøve å finne frem, og man oppdager stadig noe nytt, – en ny fontene, en liten “plaza” og noen trapper jeg ikke visste fantes.

De siste månedene har jeg slått meg på hekling av bestemorruter. Jeg har det med å masseprodusere når det først er noe jeg lærer meg som jeg synes er enkelt og gøy å holde på med. Men jeg har også gått litt videre og laget et par vesker med “blomster-ruter”.

Jeg er veldig godt fornøyd med det meste av det jeg har laget, og jeg tenkte at jeg ville prøve å selge det til inntekt for “Una Gota en el Océano” (“En Dråpe i Havet”) som er organisasjonen venninnen min, Eilyn, og jeg startet for rundt to år siden. Den ble ikke en offisiell “Fundación” her i Spania før i høst (2022), men siden april 2021 har vi ved hjelp av støtte fra en del bidragsytere i Norge og noen få her i Málaga, hjulpet familier i Maracaibo, Venezuela, som på grunn av hyperinflasjonen i landet ikke har penger til å kjøpe selv de mest nødvendige matvarene de trenger.

Se her for flere innlegg som beskriver situasjonen i Venezuela og som viser litt av den hjelpen vi har gitt:

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

https://lindasakseide.blogg.no/vakre-venezuela-vrir-seg-i-veer-og-verden-vet-ikke-hva-som-skjer.html
https://lindasakseide.blogg.no/de-tror-vi-lyver-eller-overdriver.html
https://lindasakseide.blogg.no/det-var-stas.html
https://lindasakseide.blogg.no/naa-som-vi-faar-mat-av-prosjektet-kunne-jeg-endelig-kjoepe-meg-en-ny-underbukse.html
https://lindasakseide.blogg.no/lesing-av-manus-hvem-er-egentlig-venninnen-min.html
https://lindasakseide.blogg.no/kan-man-dele-en-drape-i-to.html

Om noen har lyst til å kjøpe noe av det jeg har laget, så må dere bare gi et ord. Jeg tenker at veskene har en minstepris på 250 kroner, og så kan man betale mer dersom man ønsker det. Da skal jeg sørge for å få fraktet vesken til deg, enten “personlig” i sommer eller i posten. Jakken og teppet ønsker jeg selvfølgelig mer for. Inntekten går til en god sak.

Alt er laget i bomull bortsett fra teppet, som er i ull.

Hvis du ikke vil kommentere for kjøp i kommentarfeltet, så kan du sende meg en mail til [email protected]

De siste ukene har vært preget av et vær som absolutt er “mot normalt,” som Leif Juster sa det så godt i sin tid. Regn og atter regn i flere uker. Ikke hver dag, men ikke så langt unna heller. Ikke hele dagen, men likevel flere byger om dagen. Ikke alltid pøsregn, men en lett blanding av yr og en skikkelig skur har vi hatt nå de siste ukene. Ja, det nærmer seg kanskje bort i en måned med dette været, og vi skriver JUNI.

Dette regnværet er slik det egentlig pleier å være om vinteren, men i år ble det en veldig tørr vinter med uvanlig lite regn. Er det kanskje naturens måte å spille oss et puss på?

Uansett… Selv om vi har måttet avlyse noen turer med skolen, så er det helt klart at det er bra for landet (Spania) at det nå har kommet litt nedbør. Etter en ekstrem tørr vinter og vår, så er vannmagasinene svært begrenset, og som man har kunnet se på nyhetene, så er satellittbildet av Spania mye brunere og tørrere enn det pleier å være på denne tiden, så det er ingen tvil om at vi trenger hver eneste dråpe vi kan få.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi skulle vel tro at vannmagasinene nå fylles opp, men dessverre er det ikke så vel. Til tross for regnet den siste tiden, så synker vannstanden i magasinene litt. Men man kan bare forestille seg hvor mye det hadde sunket dersom det IKKE hadde regnet.

Derfor bør vi egentlig glede oss over alt det regnet vi kan få, selv om det er helt absurd for en som har bodd i landet i nærmere 10 år, at det regner så mye nå om sommeren.