Når jeg leser tittelen jeg har satt på dette innlegget, så må jeg innrømme at jeg både trekker på smilebåndet og slipper latteren litt løs… Det høres så banalt og uvirkelig ut, til tross for at det er helt sant.
Vi “vanlige mennesker” i Europa kjøper oss det vi trenger når vi trenger det. Kan hende vi må spare litt i noen måneder for å få råd til det vi trenger hvis det er av litt størrelse, men det mest prekære klarer vi alltids å skaffe oss på et eller annet vis.
En av familiene vi har kjøpt mat til den siste tiden har ikke kunnet prioritere å kjøpe noe personlig til seg selv på lange tider. Alt har gått til mat. Nå som de har fått mat fast et par ganger i måneden, har de endelig kunnet bruke lønnen på noe til seg selv. “Noe så egoistisk”, kan man kanskje tenke. Bruke penger på seg selv, når de har det så smått…
Kona i familien trengte en krem til huden sin og kjøpte den billigste hun fant. Den kostet 15 millioner bolivarer. Mannen trengte en ny underbukse, så han brukte også 15 millioner bolivarer på de billigste han fant. Dermed forsvant hele lønnen hennes, på nesten 6 dollar, til disse to tingene. Fortsatt har de hans lønn igjen, også det omtrent 6 dollar.
Mon tro om de skal bruke det på noe annet “luksus”, sånn som et såpestykke, eller kanskje tannkrem???
PS! Kona i familien jobber i den bedriften som betegnes som den beste bedriften i hele Venezuela, en oljebedrift. Det hjelper ingenting i disse dager.