Jeg har opprettet en “Spleis” til inntekt for å kjøpe en enkel motorsykkel til en av de som hjelper oss med å få ut mat til de familiene som trenger det mest og som bor i et ekstra utsatt område i Maracaibo. Butikken vi handler med tør ikke å kjøre til dette område av frykt for å bli ranet, så vi har vår gode hjelper, Deyvis som bor i området, som hjelper oss med å få ut mat til familier her. Men uten tilgang på transportmiddel er oppgaven hans ganske tungvint, så vi har beste
mt oss for å kjøpe en enkel motorsykkel til han som han kan bruke i arbeidet. Da kan han også enklere komme seg til den butikken vi pleier å handle med, som ligger et godt stykke unna.
Jeg ville satt stor pris på om du ville gått inn og sett på “Spleisen” på Facebook, og enten bidra selv eller i hvert fall dele det videre til noen du kan tenke deg synes dette er et godt tiltak. Alle pengene går til Venezuela, – så om det kommer inn mer penger enn det motorsykkelen koster, så kjøper vi mat til flere familier i området for dem.
Hva er det som gjør at det noen dager er super-lett å skrive, mens andre dager klarer man ikke å trykke på en eneste tast? Jeg har følt meg som i en “blogge-tåke” i ukevis nå. Har følt på at jeg ikke har noe nytt å komme med fra Venezuela, så da får det heller bare bli med… ingenting…
Men i går tok jeg meg i nakken og skrev en liten sak fra en takknemlig enslig mor, og da kom det i grunnen mye av seg selv, og plutselig hadde jeg skrevet tre innlegg. Jaha… Det var da merkelig… Men det er vel kanskje sånn som med trening. Det er dørstokk-mila som er den hardeste.
Man trenger bare en liten inspirasjon og så er man i gang. I hvert fall ble det slik for meg i går. Jeg endte opp med en refleksjon om meg selv som “Pippi” som jeg i grunnen ble veldig fornøyd med, selv om jeg sikkert kunne brukt enda lenger tid på den for å utdype poengene enda mer, men så er det også noe som heter “less is more”, så da er jeg i grunnen fornøyd likevel.
En av årsakene til skrivepausen er at jeg har brukt mye tid på å strikke og hekle. Nå er jeg nesten ferdig med et aldeles nydelig babyteppe. Jeg har bare kanten rundt igjen. Jeg er skikkelig fornøyd med det. Har også fullført en lilla topp til meg selv og holder på å fullføre et baby-sett bestående av bukse med seler og jakke, i tillegg til at jeg er i gang med en svart topp til meg selv. Når den svarte er ferdig, så vil jeg ha den samme bomulls-toppen i hvit, lilla og svart. Har aldri laget så mye til meg selv noen gang. Har faktisk bare laget en vest til meg selv på 80-tallet. Jeg brukte den ALDRI… Men det har vært veldig moro denne gangen, – virkelig å lage noe til seg selv. Og jeg bruker dem til og med!
Når jeg da har hatt pause fra skrivingen, så har jeg selvfølgelig heller ikke fått tid til å lese andres blogg, så der har jeg nok litt å lese meg opp på nå, kan du si…
Men la oss i hvert fall håpe at jeg nå er “back on the horse” hva gjelder blogging. Og så går prosjektet “En dråpe i havet er mer enn ingenting” sin vante gang med sine faste givere og noen sporadiske bidragsytere. Vi skulle selvfølgelig ønske det var enda flere som ville bidra, for nøden er stor, men det får enhver kjenner etter i sitt eget hjerte hva som er riktig for seg. Ingen tvang, men frivillig av et glad hjerte 🙂
HJELP MED MAT TIL TRENGENDE FAMILIER I VENEZUELA:
Ta kontakt med oss her: [email protected] dersom du ønsker å bidra til prosjektet vårt “En dråpe i havet er mer enn ingenting”.
Strikket Pippi-parykk til skuespill med elevene på 1.-2. trinn. Finnes ikke i Spania, så får lage´rem “sjæl”.
Jeg har alltid vært veldig fascinert av Pippi. Helt fra jeg var liten. Denne livlige, fornøyde, selvstendige og sterke lille jenten som hadde skipssekken full av penger, en hest på verandaen og sov med beina på puten, MED skoene på. Men selv om jeg nok har ønsket at jeg kunne være som Pippi, så har jeg innerst inne alltid visst at jeg aldri kunne bli som henne.
“Det har jeg aldri prøvd før, så det får jeg sikkert til!” De fleste av oss kjenner til dette famøse uttrykket fra Astrid Lindgrens forfatterhånd om Pippi. Selv hadde jeg aldri kunnet plassere meg i den båsen. Prøve noe jeg aldri har prøvd før som er vanskelig eller farlig? Nei, glem det. Ikke vil jeg hoppe i fallskjerm eller strikk, ikke vil jeg spise snegler eller eksotisk sjømat, ei heller vil jeg søke en jobb jeg ikke er 100% kvalifisert for. Nei, – det gjør man bare ikke.
Pyse, – du er en pyse! Ja, det kan du gjerne kalle meg. Det er jeg ikke redd for. Å bli kalt en pyse. Jeg vet jeg er en pyse og jeg er stolt av det. Når det kommer til fysiske utskeielser og adrenalinkick, så var det gjeveste jeg våget meg på da jeg vokste opp å ta heisen opp i trettende etasjen i blokken vår og se ned på bilveien og alle menneskene som så ut som prikker. Det var adrenalinkick det! Det svimlet for meg og jeg var nesten litt redd for at jeg skulle kaste meg selv ut over kanten.
Så jeg ligner nok ikke så mye på Pippi. Er nok mer lik Annika, venninnen til Pippi. “Alt” er farlig og andre er “gærne” som gjør det ene og det andre. Holde meg på beina. På landjorda. Ikke leke med ilden og farer.
Men det er noe dypere i Pippi. Det handler ikke bare om å tørre å prøve farlige og vanskelige ting. Det handler også om mot til å være seg selv og til å stå opp for sine egne meninger. Til å tørre å stå i upopulære avgjørelser. Til å være kreativ og ikke bry seg om hva andre mener, så lenge man er snill og grei selv. Denne Pippi ligner jeg i grunnen ganske mye på. Så da er det kanskje ikke så farlig om jeg ikke går på fjelltopp-turer eller spiser sushi. Så lenge jeg er opptatt av at andre har det bra, hjelper der jeg kan, er litt “sprø” uten at det blir farlig, og står for det jeg mener, så synes jeg i grunnen at jeg er en utmerket Pippi, – om jeg er aldri så svak i armene mine…
HJELP MED MAT TIL TRENGENDE FAMILIER I VENEZUELA:
Ta kontakt med oss her: [email protected] dersom du ønsker å bidra til prosjektet vårt “En dråpe i havet er mer enn ingenting”.
Eilyn er fullt innstilt på å hjelpe så mange som mulig av de som er igjen i Venezuela.
I forrige innlegg nevnte jeg “billig-mat-salget” som myndighetene i Venezuela egentlig har et system for. Men selv om dette har vært et system som har fungert tidligere, så er det viktig å ha med seg i bakhodet at det ikke er et tilbud for alle.
Har du ikke tenkt å stemme for Maduros parti, så får du ikke lov til å handle denne maten som myndighetene tilbyr. Dette fikk mannen til Eilyn oppleve da han fikk nabolagets forlengede arm til myndighetene, bedre kalt “sladrekjerring” og “angiver”, på døren. Hun spurte om han hadde tenkt å stemme ved valget, hvorpå han svarte at nei, det skulle han ikke. Når han da noen dager senere møtte opp for å handle ved myndighetenes utsalg i nabolaget, så fikk han klar beskjed om at han ikke var på listen over de som fikk lov til å kjøpe mat hos dem.
Om ikke dette er sosial kontroll og en ekstrem metode for å sørge for at valget ender med stor favør til Maduro og Revolusjonen, så vet ikke jeg…
Heldigvis har Eilyn og mannen hennes, Joel, startet et nytt kapittel i Málaga i Spania sammen med sønnen deres og hennes foreldre. Nå gjør Eilyn alt hun kan for å hjelpe så mange som mulig av trengende familier i hjembyen Maracaibo i Venezuela. Behovet for mat er stort, da pengene de eventuelt tjener på en måned ofte ikke strekker til mer enn til mat i et par dager.
Ta kontakt med oss her: [email protected] dersom du ønsker å bidra til prosjektet vårt “En dråpe i havet er mer enn ingenting”.
Geisel er en av flere unge enslige mødre i Venezuela som har nytt godt av bidrag fra prosjektet vårt “En dråpe i havet er mer enn ingenting” via en norsk giverfamilie. Hun er ekstremt takknemlig for den hjelpen dette er for henne og barna hennes til å få i seg riktig og nok næring i det daglige.
“Situasjonen med arbeid har vært ekstremt vanskelig lenge. Dersom du “så heldig” å ha en jobb, så tjener du så lite i måneden at du ikke har nok til å kjøpe mer enn et par kilo ris eller så”, forteller hun på video til oss og rister oppgitt på hodet. I Venezuela har de et system der det er meningen at myndighetene kjører ut mat som fattige kan kjøpe mye billigere enn i butikken, – kanskje til 20% av vanlig pris, men dette systemet har fungert dårlig i lang tid. “Det går “100 år” mellom hver gang myndighetene kommer med de billige matvarene, så jeg er så takknemlig for at jeg får hjelp av denne familien med mat til meg og barna mine.”
Ta kontakt med oss på: [email protected] dersom du ønsker å bidra til prosjektet 🙂
Det er ikke grenser for hva det kan tjenes penger på, og når nøden blir stor, så er det mange som mister alt de har av både skrupler og samvittighet.
Som jeg har skrevet i mange innlegg har Venezuela i løpet av de siste 20 årene gradvis blitt et land først i krise, og så fra tiden rundt den tidligere presidenten, Hugo Chavez´ død i 2013, et land på vei utfor stupet i en total kollaps.
På denne tiden var det at en ny type kriminalitet vokste frem i Venezuela. De fleste venezuelanske jenter/kvinner har langt og tykt hår, og en ny industri vokste frem i frisør-bransjen, “extensions”. I Colombia betalte man gode penger for langt og tykt hår, og dermed så en del venezuelanere dette som en mulighet til å tjene penger på andres hår.
Det gikk ikke lang tid før kvinner i Venezuela sluttet å gå med løst hår. Utallige tilfeller av ran på åpen gate der raneren kom bakfra, grep tak i hårmanken og klippet resolutt av alt det håret de klarte å få med seg var resultatet. Noen brukte sågar hekksaks for å få gjort jobbet mest mulig raskt og effektivt.
Venninnen min var en av de som sørget for å ha håret tullet opp i en hårknute, og hun selv unngikk å bli offer for denne kriminaliteten, men hun kjenner personlig flere jenter som har blitt utsatt for ran av hårmanken sin, og de har blir etterlatt nærmest skamklipte.
