Men i går tok jeg meg i nakken og skrev en liten sak fra en takknemlig enslig mor, og da kom det i grunnen mye av seg selv, og plutselig hadde jeg skrevet tre innlegg. Jaha… Det var da merkelig… Men det er vel kanskje sånn som med trening. Det er dørstokk-mila som er den hardeste.
Man trenger bare en liten inspirasjon og så er man i gang. I hvert fall ble det slik for meg i går. Jeg endte opp med en refleksjon om meg selv som “Pippi” som jeg i grunnen ble veldig fornøyd med, selv om jeg sikkert kunne brukt enda lenger tid på den for å utdype poengene enda mer, men så er det også noe som heter “less is more”, så da er jeg i grunnen fornøyd likevel.
Når jeg da har hatt pause fra skrivingen, så har jeg selvfølgelig heller ikke fått tid til å lese andres blogg, så der har jeg nok litt å lese meg opp på nå, kan du si…
Men la oss i hvert fall håpe at jeg nå er “back on the horse” hva gjelder blogging. Og så går prosjektet “En dråpe i havet er mer enn ingenting” sin vante gang med sine faste givere og noen sporadiske bidragsytere. Vi skulle selvfølgelig ønske det var enda flere som ville bidra, for nøden er stor, men det får enhver kjenner etter i sitt eget hjerte hva som er riktig for seg. Ingen tvang, men frivillig av et glad hjerte 🙂
HJELP MED MAT TIL TRENGENDE FAMILIER I VENEZUELA:
Ta kontakt med oss her: [email protected]
dersom du ønsker å bidra til prosjektet vårt “En dråpe i havet er mer enn ingenting”.