Jeg må si jeg er imponert over kvaliteten på tilbakemeldingen jeg fikk fra redaktøren via Forfatterskolen. Aner ikke hvem hun er, bortsett fra fornavnet. Hadde jeg visst hvem hun var, så hadde hun blitt nedsnødd av oppfølgingsspørsmål fra meg, og sikkert alle de andre som har henne som redaktør. Men jeg får lese nøye gjennom på nytt alt hun har skrevet og følge skritt for skritt det hun har kommentert…

Mye av det hun har nevnt var jeg klar over, som at det er høyt tempo og går fra “scene til scene” uten så mye dypdykk og ro underveis. Det er jo foreløpig bare et skjelett, og jeg har mye å jobbe med.

Jeg har mye å lære, for jeg har aldri gjort dette før. Skrevet bok. Jeg fablet om at tilbakemeldingen skulle være utelukkende positiv, slik at boken kunne sendes rett i trykken. Fable er et nøkkelord her. For det er “fabling” på høyt plan. Litt sånn følelse som du har når du har kjøpt et flaxlodd og sitter og drømmer og venter med å skrape det, for bare å nyte følelsen av å bli mer og mer sikker på at du har kjøpt million-loddet. Du vet at det ikke stemmer, men ventetiden lurer deg til å tro at det kan jo være mulig…

Hehe… Jeg er så enig med det redaktøren skriver og jeg lærer så mye av det, og er veldig glad for at tilbakemeldingen er så konkret og konstruktiv. Og det faktum at det bare tok knappe tre uker for redaktøren å lese og kommentere mine 130-140 sider synes jeg er mildt sagt imponerende. Jeg vet at hun også har hatt flere andre manus enn mitt…

Et par av kommentarene forstår jeg ikke helt, – det vil si… – jeg vet ikke hvordan jeg skal gripe det fatt. Jeg har ikke under huden og forstår ikke hvordan løse disse utfordringene. Men jeg er sikker på at i løpet av årsstudiet der jeg lærer om litterære virkemidler, synsvinkel og alt dette her, så demrer det forhåpentligvis mer og mer for meg hvordan jeg skal løse alt sammen.

Nå skal jeg i hvert fall bruke helgen til å lese gjennom manuset mitt fra start til slutt med nye øyne, etter råd på redaktøren. Deretter skal jeg gå nøye gjennom alle kommentarene i margen, før jeg starter på den konkrete bearbeidingen av teksten. Jeg gleder meg til sommerferien nå, for det blir begrenset med skrivetid innimellom lærerjobben, og særlig med sånt nitidig arbeid som krever god konsentrasjon og godt overblikk, så om åtte uker blir det skriving “på fulltid” i noen uker. Utgangspunktet er bra, men bearbeidingen krever mye, og her gjelder det å stå i det til “the bitter end”. Men enden skal bli alt annet enn bitter

For et par uker siden leverte jeg fra meg førsteutkastet til boken jeg skriver til en redaktør. Det er ikke i et forlag, men i forbindelse med årsstudiet til Forfatterskolen som jeg startet på for et par måneder siden. Nå venter jeg i spenning på tilbakemelding. Jeg har lest gjennom starten av manuset mitt, og jeg ser at det har sine mangler. Det blir mye fortellende og kanskje ikke så mye “show”. Men det er jo slik det er å skrive, – man blir aldri ferdig. Det er stadig ting man kan endre på og skrive på andre måter. Ja, man er nok også helt nødt til å “kille noen darlingser” Det blir spennende å se hva redaktøren sier. Det står i oversikten at jeg skal få tilbakemelding allerede på fredag. Det er ikke verst. Under tre uker etter at jeg leverte manuset, og det er tross alt rundt 130-140 sider foreløpig.

I mellomtiden prøver jeg å få med meg noen av kurs-modulene og samlingene online. Det blir dessverre ikke tid til å delta på alt. Jeg får satse på sommerferien og gjøre et dypdykk på de modulene og videoene jeg ikke har hatt tid til å se på. Bare ni uker igjen til sommerferien, ble jeg fortalt i morges. Det blir deilig. Ni uker høres lenge ut, men av erfaring vet jeg at de går altfor fort. Plutselig er juni her og det er ikke mer enn noen få dager igjen av skoleåret. Da skal alt ordnes og fikses, og vi rekker ikke halvparten av det vi hadde planlagt. Men uansett… Sommerferien kommer, og den gleder jeg meg til.

På Palmesøndag opplevde jeg å møte en kolonne biler som kjørte med det ukrainske flagget ut av vinduene sørover på A7 her i Fuengirola-området. Jeg hadde vært på besøk hele dagen og øynet et lite håp om at Putin hadde falt og krigen var over. Straks jeg var innenfor døra slo jeg opp på vg.no for å sjekke, men dessverre var det fortsatt galskap fra den russiske tyrannen jeg leste om.

Da jeg kom hjem fra en liten ukes tur i Norge nå i påsken møtte jeg også denne søndagen flere kolonner med det ukrainske flagget vaiende i vinden fra bilvinduene, og jeg kunne nå lese flere av plakatene som stod i vinduene: “Putin stop killing” og “No more war” var blant innslagene. En fredelig, men synlig markering her i Spania til støtte for krigsofrene i Ukraina. Jeg håper vi snart kan se slutten av grusomhetene. Det er ikke til å fatte at det har blitt så ille som det har.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Jeg ble borte.
Lenge.
Ni dager i stillhet.
Ikke en lyd.
Ingen innlegg.
Ingen kommentarer.
Ingen innlegg lest.
Eller jo… Det ble vel et par.
Kjente på dårlig samvittighet.
Må jo holde bloggen ved like.
Må sørge for å holde den i gang.
Være med i gamet.
Være på listen.
Listen over de 100.
Listen…

Er det så viktig?
Hva med livet?
Hva med den invitasjonen til middag, – skal du droppe den fordi du må skrive?
Hva er viktig?
Livet er viktig.
Det som skjer her og nå.
Legg bort den dårlige samvittigheten.
Skriv når du har lyst og overskudd.
Når du har noe å komme med.
Trenger ikke å lete etter temaer å skrive om.
Ikke oppkonstruere situasjoner for å ha noe å komme med.
La det komme naturlig.
Vær deg selv.
Dette er gode råd til meg.
Jeg skal prøve å følge dem.

Mye har skjedd.
Jeg har skrevet.
Mest tenkt på innhold, men også skrevet.
På boken min.
Boken om venninnen min fra Venezuela.
Men jeg har også lest.
Lest flere bøker.
Både for barn og for voksne.
Og jeg har strikket.
Og hatt besøk.
Og jeg har vært på besøk.
Jeg har spist på restaurant.
Og møtt igjen en klassevenninne fra “gamle dager”.
Jeg har jobbet på skolen med de flotte elevene mine.
Jeg har rett og slett deltatt i selve livet.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager