Jeg er livredd “blåtur”

Et par uker før vi skulle starte det nye skoleårets planleggingsdager, ramlet det inn en mail med oversikt over innholdet i de fem dagene. Raskt falt øynene mine på et skummelt ord, nemlig “Blåtur”. Tredje planleggingsdag skulle avsluttes med en “blåtur” fredag kl. 14.00, og det var ikke satt opp noe sluttidspunkt. Hjelp!!! Man er jo opplært til at det er viktig for elevene at skoledagen deres er forutsigbar, og her fikk jeg virkelig kjenne på kroppen hva det vil si ikke å vite hva jeg går til.

Skulle vi på fjelltur? Vandre i juv og “vasse” i elver? Skulle vi i krigen med paintball? Tankene fløy gjennom hodet og skapte en skrekkens bolig full av angst og frustrasjon over ikke å vite noen ting. Ikke var det satt noe sluttidspunkt heller. Kanskje vi skulle overnatte et sted? Mest redd var jeg for at det skulle være paintball. Det å vite at når som helst kan du bli beskutt er en forferdelig opplevelse. Det oppdaget jeg for noen år siden da vi faktisk var på en paintball-bane. Jeg dro dit med friskt mot, men ble straks et “nervevrak” der jeg lå og ventet på at malingskulene skulle ramme meg.

Uansett, det er hevet over enhver tvil at jeg ikke hadde lyst til å dra av sted på sånne ukjente stier som det en blåtur innebærer. Jeg kunne jo kanskje unnskylde meg med at jeg ikke kunne bli med fordi jeg hadde besøk… Men besøket hadde allerede vært her i to uker, så én kveld måtte jeg da kunne tilbringe borte fra dem, så det var en dårlig unnskyldning. Den ene venninnen min som var på besøk hadde hatt flere avtaler hos tannlegen disse to ukene, og jeg hadde vært med for å tolke, og plutselig fikk jeg den perfekte grunnen til ikke å bli med på blåtur. Hun skulle ha de to siste avtalene hos tannlegen fredag kl. 10.30 og kl. 14.30. Timen om formiddagen trengte jeg ikke å være med, men tannlegen ønsket sterkt at jeg ble med på den siste timen. “Yes!” Nå hadde jeg den perfekte unnskyldningen for ikke å bli med på turen, og informerte ledelsen om det.

I løpet av de første to planleggingsdagene fikk vi mail om at vi måtte ha med badetøy, badehette, pølseklype og sugerør. Jeg fablet for meg selv at dette måtte bety at vi skulle til et av de kommunale bassengene, for i noen av dem er det påkrevd å bruke badehette. Pølseklype? Kan det ha noe med grilling å gjøre? Sugerørene skal kanskje brukes til å plukke opp erter med munnen fra bunnen av bassenget? De rareste tankene formet seg i hodet, men det var ikke enkelt å trekke noen konklusjoner. Men det ble sagt at det ikke var noe farlig, men veldig “low-key” innhold på blåturen, så ingen skulle behøve å bekymre seg. Man kunne bade om man ønsket, men det var frivillig.

Disse opplysningene beroliget meg litt, men jeg hadde uansett en annen avtale, så jeg slapp å ta ordentlig stilling til alt dette. Helt til venninnen min ringte før kl. 12.00 på fredag og fortalte at tannlegen var ferdig og alt var ordnet. Hva???!!! Ingen tannlegeavtale kl. 14.30 som jeg måtte være med på? What? Nå måtte jeg på blåtur, – åh nei!!!

Jeg måtte pent si fra til lederen min at jeg likevel kunne bli med på blåturen. Jeg var litt “bekymret” for at jeg verken hadde med meg pølseklype eller sugerør, men fikk beskjed om at det gikk bra. Badetøy blåste jeg i, da jeg uansett ikke ønsket å bade.

Bussen kjørte oss til havna i Benalmádena, og der skulle vi rett og slett ombord i en passe stor katamaran. Et par timers båttur på Middelhavet var det som ventet oss. Det var en nydelig tur i varmt og fint vær, med god stemning og 80-tallsklassikere rungende fra båtens høyttalere. Jeg og en kollega gaulet i vei på både 80-tallsslagerne og diverse “båt- og sjø-sanger” vi kom på underveis. Midt utpå havet stoppet båten og det ble anledning til å bade for de tøffeste. Dessverre var visst opplevelsen litt varierende i første etasje på båten. Der satt de sjøsyke og kastet opp i pose etter pose, stakkars. Men bortsette fra det, så ble det en nydelig tur på havet, og dagen ble avsluttet med middag inkludert quiz på “Almarina Beach” ved stranda i Benalmádena. Quizen passet meg mitt i blinken, og det endte med seier til laget mitt, – dreamteam 🙂

Pølseklype, badehette og sugerør var selvfølgelig bare avsporinger for å forvirre oss. De fleste skjønte visst det, men jeg gikk “fem på”.

 

Wow, det hadde jeg aldri trodd

Wow, nå er jeg ganske positivt overrasket over hva statuen i rundkjøringen her i Mijas skal symbolisere. Jeg hadde jo en liten “gjettekonkurranse” for noen dager siden, og jeg må si at jeg tok grundig feil, og det er jeg glad for.

Jeg har kjørt fordi den innpakkede statuen i over to måneder og bare ventet på at den skulle bli avduket. Jeg hadde faktisk nærmest gitt opp, og tenkte at den kanskje bare skulle være sånn innpakket i plast. Men i går kveld, da jeg kjørte hjem fra Fuengirola like over kl. 21.00, så skuet jeg statuen langt i det fjerne, men det var noe rart. Den var ikke lenger hvit, men svart.

Da jeg kom nærmere oppdaget jeg at det var halvveis som jeg trodde, en dame, men det var ikke en kjole som “vaiet” i vinden, men heller en type frakk. Den stramme damen strakk seg mot himmelen og hadde knyttede never vendt nedover. Jeg svingte raskt inn til siden for å ta bilder. Da fikk jeg øye på en folkemengde på andre siden av veien. Statuen var faktisk akkurat avduket og nå var det en mann som talte.

Det viste seg å være selveste kunstneren, Jose María Córdoba. Han fortalte om symbolikken han ønsket å få frem, og hva dette kunstverket representerte. Jeg har i disse månedene sett på den “grelle” oransje-røde grunnen med de merkelige svarte “kanonkulene” i selve rundkjøringen og tenkt at dette er noe “stygge” greier. Men nå etter at kunstneren har fortalt betydningen, så faller alle brikkene på plass, og det er rett og slett rørende og fullt forståelig.

Med store lysende bokstaver på begge sider av rundkjøringen står det “A LAS SANITARIAS”. Det betyr “til helsearbeiderne”. Den kvinnelige statuen, som er laget i bronse, er rett og slett et symbol på alle helsearbeiderne som har ofret seg og gjort mer enn “alt” i forbindelse med pandemien som vi har gått gjennom de siste par årene. Hun står med knyttede never, klar til å kjempe mot viruset, og hun gir seg ikke. Selve grunnen i rundkjøringen er selvfølgelig Covid-19 viruset, og da er det selvfølgelig helt greit at det ikke er vakkert.

Det var flere som talte i tillegg til kunstneren, blant annet ordføreren. Men det mest rørende var da en representant fra sykepleierne, Yolanda Cano, kom frem for å si noe. Hun ble mottatt med jubel og varm applaus. Det var tydelig at det var noe spesielt med henne. Hun fortalte at like før jul i 2021 hadde hun selv blitt hardt rammet av viruset som hun hadde jobbet hardt for å bekjempe sammen med sine med-helsearbeidere. Hun lå 16 dager i koma. Heldigvis våknet hun til live igjen, men hun var kraftig redusert og måtte lære “alt” på nytt. Hun måtte lære å snakke, pusse tenner og gå igjen. Hun måtte ha hjelp til å komme seg opp til talerstolen, men det var en meget reflektert og positiv dame som rørte en forsamling på et par hundre mennesker. Pressen med lokal-TV var også til stede, så det ble godt dekket i dagens nyhetskanaler. https://mijascomunicacion.com/actualidad/25043/mijas-inaugura-un-espacio-publico-en-homenaje-a-los-sanitarios/

Så da er altså mysteriet løst. Statuen er en kvinnelig helsearbeider som kjemper mot Corona-viruset, og jeg er glad for at jeg slipper å lure lenger…

Yolanda Cano, representant for sykepleierne og pasient sterkt rammet av Covid-19.
Kunstneren José María Córdoba har laget statuen i bronse og fortalte om hva den symboliserte.

Glad for bassenget i denne hetebølgen

Med 38 grader Celsius er det godt å ha et stort og nydelig basseng å kjøle seg ned i. Midt på dagen får jeg ha bassenget stort sett for meg selv. Det er helt nydelig å ligge og flyte i vannet på en netting-luftmadrass. Jeg ligger og dupper halvveis nedi vannet, og når det blir for varmt på kroppen, så er det bare å skvette litt vann og så er man avkjølt.

Dessverre nærmer ferien seg slutten, så det er ikke så mange dagene igjen med slike “siestaer” midt på dagen i vannet, men det skal nok bli noen dukkerter på ettermiddagstid etter at skolen har begynt igjen også.

 

Unngikk streiken med et nødskrik

Da jeg satt bakerst i Ryanair-flyet og tittet ut på vingen, visste jeg at jeg var på vei hjem.

Denne sommeren har vært preget av utallige streiken når det gjelder fly. Det har vært bakkepersonalet, flygeledere, piloter, spanske Ryanair-ansatte og jeg vet ikke hva…

Jeg kom meg greit til Bergen med Norwegian og videre med Widerøe til Sandefjord uten problemer, men den siste delen av turen, hjemreisen, var et lite usikkerhetsmoment ettersom Ryanair varslet at de skulle streike noen dager her og der i løpet av sommeren. Jeg sjekket på internett og fant ut at de skulle streike fra 18.-21. juli og fra 25.-28. juli. Da kan du tro jeg var glad jeg hadde bestilt retur den 24. juli, – puh… Selv om jeg ikke følte meg trygg før jeg satt på flyet. Tenk om de hadde booket om reisende fra de andre dagene, slik at de skulle få reise med vårt fly i stedet for meg? Helt irrasjonell tankegang selvfølgelig, men helt sikker følte jeg meg ikke.

Dog kom jeg trygt hjem med den planlagte flyvningen, og glad er jeg for det.

 

Hva kan det være?

Sett fra den ene siden.

I flere måneder har de holdt på med å utsmykke en av rundkjøringene på vei fra Fuengirola og opp her jeg bor. Samtidig har de laget to nye rundkjøringer sånn at man endelig skal slippe å kjøre en kilometer for å snu fordi man ikke kan krysse den heltrukne linjen. Det har til og med kommet minst to, om ikke tre eller fire, nye fotgjengerfelt også. Frem til for en måneds tid siden var det ikke et eneste fotgjengerfelt å oppdrive før nærmere halvannen kilometer nedover mot Funkaen. På oppsiden av meg derimot er det fortsatt like tragisk. Hvis du ønsker å krysse veien via et fotgjengerfelt, så må du helt opp til Mijas Pueblo, altså omtrent 5 km unna. Men nok om det, – det var den første rundkjøringen jeg skulle skrive om. Den som holder på å bli utsmykket på nytt.

De har altså holdt på i flere måneder, og det har blitt lagt et oransje dekke i selve rundkjøringen, det er lys der og det er nå prydet med fine hvite bokstaver som forteller litt om stedet. Men prikken over i´en, eller “the cherry on the ice-lream” om du vil, er den statuen som ruver høyt til værs midt i rundkjøringen. Den er godt pakket inn i plast, og det har den vært leeenge, til stor frustrasjon for noen og til felles glede for de forventningsfulle “gamblerne”.

Er det en gruvearbeider fra gamle dager som har en trillebår i hendene? Eller er det en Buddha-statue som sitter i Lotus-stilling? Eller er det en ung dame med vinden i håret og skjørtene som blåser rundt bak henne? Forslagene er mange. Kanskje noen av dere har lyst til å ta stilling til hva som kan skjule seg under denne godt innpakkede statuen, – da må dere gjerne skrive forslaget deres i kommentarfeltet, og så skal jeg avsløre det når kommunen OMSIDER får somlet seg til å avduke statuen.

Sett fra den andre siden.

Skrekkelig start på ferien

I går fikk jeg besøk av to venninner, og den ene av dem hadde jeg skaffet tannlegetime til for å få ordnet med en krone. Dama har tannlegeskrekk, men har ventet lenge nok, så det var greit å få ordnet det her i Spania som det er billigere enn i Norge.

Gårsdagen deres var preget av venting og venting på flyplassen, da flyet deres hadde en teknisk feil. De måtte vente i nesten seks timer mer enn vanlig for at fly-teknikeren skulle komme seg fra London til Torp for å fikse flyet deres, så da de endelig kom frem i ni-tiden på kvelden, så var det ikke mer enn litt mat og så rett til køys.

Jeg fortalte at tannlegetimen i dag var klokka 10.00, og det syntes venninna mi var i tidligste laget. Jeg tenkte det var greit å sjekke avtalekortet jeg hadde fått, og der stod det at timen var klokka 09.00, så det ble litt av en start på ferien, – tidlig opp første dagen og rett på pinebenken. Og ikke nok med det, – den sprøyten med bedøvelse som tannlegen satte var sikkert fire meter lang, ifølge henne. Lang var den ja, men det som er fint her er at først sprayer de på en lokal bedøvelse før de setter sprøyten, så til tross for at sprøyten var “fire meter lang”, så kjente hun ingenting. Nå er hun bare lykkelig over endelig å kunne tygge på den siden igjen. Hun må selvfølgelig tilbake og fullføre behandlingen med avstøpning og det hele, men alt i alt så ble det nok en god opplevelse til tross for en skrekkelig start på ferien.

 

Kaos på flyplassen

Her om dagen skulle jeg hente noen på flyplassen. Jeg ankom akkurat slik at jeg ikke trengte å betale for parkering, – det er jo 10 minutter gratis. Men her hadde mest sannsynlig noen gjort en feil ved ikke å betale da de hadde brukt mer enn de 10 minuttene. I hvert fall ble bilene stående fast i kø på vei ut av Málaga flyplass. Jeg hadde 3-4 minutter til gode, så jeg burde fint ha kommet meg gjennom bommen, men med biler i kø som stod bom fast på to doble og én enkel utgang, så gikk minuttene veldig fort. Bilene begynte å tute noe voldsomt. En skulle tro Spania hadde vunnet fotball-EM eller noe lignende.

Mine gratis-minutter tok slutt og jeg sendte søster til parkeringsautomaten for å betale, men pengene rant bare rett gjennom og billetten var slukt, så der stod vi da. Hvordan skulle vi nå kunne komme oss ut i det hele tatt når det ble vår tur? Parkeringskontoret var stengt og vi så ikke annet enn noen arbeidere fra “Málaga Cars” som dessverre ikke hadde noe med dette å gjøre, så vi var altså “lost”.

Etter det som virket som en halvtimes tid kom det endelig noen til og fikk åpnet bommene så bilene fikk kjøre gjennom. Heldigvis ble det ikke noe sjekking av billetten. Her var det bare å få gjennom horden med biler som ventet på å komme seg ut og hjem.

Tur på strandpromenaden med nye sandaler – au, au…

Her om dagen møtte jeg en kollega og hennes lille sønn til frokost på en av Torremolinos´ mange Chiringuitos. En Chiringuito er en restaurant/bar som ligger ved stranden. Jeg parkerte et stykke før restauranten, for å være sikker på å få parkeringsplass, og spaserte de siste tja… 500 meterne.

Det var veldig koselig å møtes og slå av en prat. Det var lenge siden sist, ettersom hun har vært i mammapermisjon en god stund. Gutten er vidunderlig skjønn, men det var vanskelig for han å holde seg i ro så lenge. Ikke ville han sove heller, så vi bestemte oss for å spasere langs strandpromenaden for å få han til å sove. Idet vi satte beina på flisene, sklei jeg og holdt på å ramle. Det var nyvasket med såpe, slik de pleier her, så det var like før jeg hadde satt den andre skulderen ut av spill også. (Les gårsdagens innlegg om den første skulderen her.)

Det gikk heldigvis bra. Jeg holdt meg på beina, men da jeg begynte å gå merket jeg at den ene sandalen (flip-flop) var løs. Og ganske riktig, – festet mellom tærne hadde løsnet og det var bare å finne nærmeste “strand-butikk” for å kjøpe nye. Jeg fant noen solide og gode sandaler og vi fortsatt spaserturen i samme retning som bilen lå. Dog ville ikke lille-gutt roe seg. Det var antakelig for varmt for han, så vi snudde og gikk i motsatt retning, for da fikk vi en nydelig bris rett mot oss. Det gikk ikke lenge før det ble rolig i vognen. Vi spaserte, pratet og koste oss i brisen. Vi passerte restauranten og fortsatte i motsatt retning av der bilen min var. Etter hvert merket jeg at de nye sandalene begynte å gnage på tærne, så jeg sa at nå måtte jeg snu for jeg ville ikke kunne gå særlig lenger med disse sandalene, og jeg tenkte at det var greit å gå til bilen og kjøre hjem. Ikke lenge etter på vei tilbake måtte jeg rett og slett ta av meg sandalene og fortsette barfot. Heldigvis var det ikke så langt på dag ennå, så varmen hadde ikke tatt skikkelig tak i underlaget ennå. Etter å ha gått lenger enn langt kjente jeg meg plutselig ikke igjen. Jeg ble veldig usikker på om vi hadde passert bilen eller om den lå enda lenger unna. Ettersom bilen var parkert på andre siden av gata fra der vi gikk, så kunne jeg ikke enkelt ha lagt merke til om vi hadde passert bilen. Vi strenet over på andre siden og tok en sjanse på at vi allerede hadde gått forbi den, så vi snudde altså og gikk tilbake. Heldigvis var det et godt valg, så etter noen hundre meter fant jeg endelig bilen.

Vi hadde nok til sammen gått rundt en halv mil, så det var greit å avslutte spaserturen da. Har jo ikke bevegd meg mer enn dette på flere måneder, tror jeg. Jeg merket i hvert fall på kroppen da jeg gikk i trapper senere den dagen og de kommende dagene.

Jeg tror dette må være det minst interessante innlegget jeg noen gang har skrevet. Om å gå frem og tilbake på strandpromenaden??? How boring is that? Men, men… La gå…

Koselig bloggbesøk

Noen av dere har kanskje lest om det skrekkelige besøket hos medblogger Kari (les her). Til tross for både skremming, “selvskremming” og en ekkel kakerlakk, så vil jeg heller kalle besøket for skrekkelig morsomt og koselig. Så her er min “versjon” av besøket…

Mens Bjørn kokkelerte på kjøkkenet, slappet Kari og jeg av i de mest behagelige Baden-baden-stolene jeg har prøvd, og pratet og “catchet up”. I nydelig kveldstemperatur med solen på vei ned var det en deilig kveld på Karis terrasse.

Bjørn dekket til buffet med “patatas bravas”, krydrete tomater, grønnsaker med helt perfekt tyggemotstand og kalkunfilet som han selv kalte for skosåler. Kari er visst over gjennomsnittet glad i skosåler, men jeg må si at smaken på disse skosålene var langt over gjennomsnittet i smakskvalitet enn min egne skosåler. Det at noe er godt stekt behøver ikke å bety at det ikke er godt 😉

Til dessert serverte han sorbet-is og belgisk sjokolade. Jeg fikk streng beskjed av Kari at jeg måtte spise flesteparten av sjokoladene, for ellers ville hun bli nødt til å spise resten selv etterpå hehe 😉 Nydelig nougat-sjokolade ummm…

Praten går lett i godt selskap, og både læreryrkets mange fine og morsomme sider ble omtalt, i tillegg til bloggingen vår og bokskriving. Det var virkelig fint å få pratet med Kari om bok-skrivingen min. Jeg føler at jeg er inne i en litt dårlig periode med tanke på å vite hvor jeg skal ta veien videre, – og hun hadde flere gode innspill som jeg kan teste ut. Veldig greit med litt tips.

Det ble godt over midnatt før vi tok kvelden, og det eneste som manglet var i grunnen at Bjørn fant fram gitaren og vi hadde trallet litt for nabolaget. Det får bli en annen gang 😉

Endelig hjemme i Spania

Det begynner allerede å bli et par uker siden jeg kom hjem fra Norge, men skrivingen har blitt liggende til fordel for strikking, slik den har blitt gjort i hele sommer egentlig. Jeg har strikket minst seks topper og to små baby-tepper, mens jeg kun har skrevet én setning på boken min den siste måneden.

Jeg kan vel egentlig ikke si at spenningen var stor med tanke på om huset mitt stod på plass og ikke var brent ned. Så dramatisk var det ikke, selv om det var ille nok for dem som måtte evakuere på andre siden av fjellet her. Vi slapp i grunnen billig unna med tanke på bebyggelsen i Mijas, heldigvis. Selv om det på bildet nok kan se ut som om hekken inn til bassengområdet har fått seg en trøkk av ilden, så kan jeg berolige dere alle med at dette dessverre er resultatet av jobben de to “gartnerne” i borettslaget gjorde for noen måneder siden da de fikk beskjed om å trimme hekken :-O

Nå er det bare halvannen uke igjen av ferien og jeg er nødt til å ta tak i skrivingen både på bok og blogg. Jeg har vært altfor god til å finne unnskyldninger. Som da jeg kom hjem fra Norge. Jeg hadde ramlet og skadet skulderen et par dager før jeg reiste hjem, så da jeg satte meg ved maskinen og skulle skrive, så kjente jeg det verket i armen og skulderen. Det var umulig å konsentrere seg om å skrive, så jeg satte meg heller til å strikke. Det gjorde like vondt, men jeg trengte i hvert fall ikke å konsentrere meg, så det fikk gå. Nå går det bedre med skulderen, så jeg klarer i hvert fall å skrive uten særlig smerter, så nå får det være nok unnskyldninger.

Jeg strikket på flyet hjem til Spania, selv om det verket i armen.