Her om dagen møtte jeg en kollega og hennes lille sønn til frokost på en av Torremolinos´ mange Chiringuitos. En Chiringuito er en restaurant/bar som ligger ved stranden. Jeg parkerte et stykke før restauranten, for å være sikker på å få parkeringsplass, og spaserte de siste tja… 500 meterne.

Det var veldig koselig å møtes og slå av en prat. Det var lenge siden sist, ettersom hun har vært i mammapermisjon en god stund. Gutten er vidunderlig skjønn, men det var vanskelig for han å holde seg i ro så lenge. Ikke ville han sove heller, så vi bestemte oss for å spasere langs strandpromenaden for å få han til å sove. Idet vi satte beina på flisene, sklei jeg og holdt på å ramle. Det var nyvasket med såpe, slik de pleier her, så det var like før jeg hadde satt den andre skulderen ut av spill også. (Les gårsdagens innlegg om den første skulderen her.)

Det gikk heldigvis bra. Jeg holdt meg på beina, men da jeg begynte å gå merket jeg at den ene sandalen (flip-flop) var løs. Og ganske riktig, – festet mellom tærne hadde løsnet og det var bare å finne nærmeste “strand-butikk” for å kjøpe nye. Jeg fant noen solide og gode sandaler og vi fortsatt spaserturen i samme retning som bilen lå. Dog ville ikke lille-gutt roe seg. Det var antakelig for varmt for han, så vi snudde og gikk i motsatt retning, for da fikk vi en nydelig bris rett mot oss. Det gikk ikke lenge før det ble rolig i vognen. Vi spaserte, pratet og koste oss i brisen. Vi passerte restauranten og fortsatte i motsatt retning av der bilen min var. Etter hvert merket jeg at de nye sandalene begynte å gnage på tærne, så jeg sa at nå måtte jeg snu for jeg ville ikke kunne gå særlig lenger med disse sandalene, og jeg tenkte at det var greit å gå til bilen og kjøre hjem. Ikke lenge etter på vei tilbake måtte jeg rett og slett ta av meg sandalene og fortsette barfot. Heldigvis var det ikke så langt på dag ennå, så varmen hadde ikke tatt skikkelig tak i underlaget ennå. Etter å ha gått lenger enn langt kjente jeg meg plutselig ikke igjen. Jeg ble veldig usikker på om vi hadde passert bilen eller om den lå enda lenger unna. Ettersom bilen var parkert på andre siden av gata fra der vi gikk, så kunne jeg ikke enkelt ha lagt merke til om vi hadde passert bilen. Vi strenet over på andre siden og tok en sjanse på at vi allerede hadde gått forbi den, så vi snudde altså og gikk tilbake. Heldigvis var det et godt valg, så etter noen hundre meter fant jeg endelig bilen.

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Vi hadde nok til sammen gått rundt en halv mil, så det var greit å avslutte spaserturen da. Har jo ikke bevegd meg mer enn dette på flere måneder, tror jeg. Jeg merket i hvert fall på kroppen da jeg gikk i trapper senere den dagen og de kommende dagene.

Jeg tror dette må være det minst interessante innlegget jeg noen gang har skrevet. Om å gå frem og tilbake på strandpromenaden??? How boring is that? Men, men… La gå…