Det er ikke bare Norge som er vakkert. Bergen er også helt nydelig, og ikke minst er det mange kulturminner å ta vare på. Ja, du stusser kanskje på at jeg nå sidestiller Norge og Bergen? Ok, Bergen er en by i Norge, men “alle” vet jo at “jenter fra Bergen e nokke for seg”, – altså… Vi bergensere er noe for oss selv. Vi er så uhyre stolt av byen vår, og “alle andre” i Norge er nok enige at vi er både sære, brautende og stolte!!!
Jeg har venner som spøker med at man trenger pass for å dra til eller fra Bergen, – at Bergen er som et eget sært lite land. Og “vi bergensere” tar oss overhode ikke nær av det og nekter, – nei, vi tvert imot omfavner stolt det at vi blir anerkjent som sære og stolte. Reklamen på TV som viser at Bergen rives løs fra fastlandet og driver ut i havet er bare nok et tegn på anerkjennelsen på at vi er “nokke for oss sjøl”.
Eg med breiflabben
“Ve te Bergen, ve te Bergen med det samme. Der har eg det som fisken i vannet. Vått og kaldt og breiflabb overalt.”
Ja ja, – jeg vet… Bor ikke hun derre Linda i Spania??? Hvordan kan hun rose Bergen opp i skyene når hun ikke bor der selv engang??? Til det vil jeg bare si: En gang bergenser, alltid bergenser! Mitt hjerte står i Brann og Bergen, selv om Brann absolutt ikke er noe å skryte av i disse dager. Men i hvert fall… Bergen er og forblir i mitt hjerte, og det er Norges vakreste by I SOLSKINN, – men solskinn er dessverre ikke dagligdags, så takke meg til Spania og Costa del Sol fremfor paraply og sydvest i Bergen.
Uansett, – her er noen bilder fra byen mellom de syv fjell fra da jeg besøkte Bergen i fjor sommer:
Trollhaugen, – hjemmet til Edvard Grieg.Komponisthytten til Edvard Grieg
Utsikt fra Fløyen
På konsert i TrollsalenEldgammelt hus fra Bryggen i BergenBåde den gamle og den nye delen av Bryggen
Vi har hjulpet ganske mange familier med mat siden april i år. Her er et knippe bilder av familier som har fått mat fra oss de siste par ukene, ved hjelp av gavmilde mennesker fra Norge og Spania.
En del av familiene har sine faste “faddere” som sender mat et par ganger i måneden, mens en del av familiene får hjelp av forskjellige fra gang til gang, enten et par ganger i måneden eller med større intervall dessverre.
Refviksanden ligner strendene på hvilken som helst øy i Karibien.
Nå er det et helt år siden jeg var i Norge. Faktisk mer enn et år. Omtrent 14 måneder. Men for en opplevelse det var å kjøre “Vestlandet rundt” på en ukes tid sammen med en venninne. Vi dro først over fjellet til Bergen så jeg fikk besøkt familien min. Deretter bar det nordover til Måløy til venner, og der ble det turer til både Kannesteinen, Kråkenes fyr og Refviksanden. På hjemturen til Sandefjord kjørte vi fortsatt enda litt mer nord først, innom Geiranger og Trollstigen før vi snudde og kjørte sørover langs E6.
Her er noen nydelige bilder jeg tok på Nord-Vestlandet fra denne flotte Norgesferie-turen. Det er som malerier, spør du meg.
“The greatness of a man is not in how much wealth he acquires, but in his integrity and his ability to affect those around him positively.” (Bob Marley)
Jeg synes det er mye visdom i dette sitatet fra Bob Marley. Livet bør ikke handle om meg, meg og atter meg, men om hvordan bevege og hjelpe de som er rundt meg. Også dette sitatet fra Marie Curie er det mye sant i:
“You cannot hope to build a better world without improving the individuals. To that end, each of us must work for our own improvement.” (Marie Curie)
Endelig kan jeg skrive historien om faren til venninnen min fra Venezuela. Han har omsider kommet seg ut av landet og til Spania hvor han har blitt gjenforent med kona, datteren, svigersønnen og barnebarnet. Men prosessen han måtte gjennom for i det hele tatt kunne gjennomføre denne reisen har vært både lang og krevende.
Allerede da kona hans kom til Spania i desember 2019 var ønsket at han også skulle forlate Venezuela, men det var lettere sagt enn gjort for hans del. Ettersom han har vist sin motstand mot landets regime ved å undertegne ulike underskriftskampanjer har myndighetene satt kjepper i hjulene for livet hans. Ingen av de andre i familien hans har våget å skrive under på slike kampanjer, og ingen av de har dermed hatt noe problem med myndighetene når det gjelder reising. Det samme kan altså ikke sies om faren til venninnen min.
Passet til Edgar, som han heter, måtte fornyes, men dette ble helt umulig da det viste seg at han ikke lenger fantes registrert som en fysisk person i registrene i Venezuela. Han fantes rett og slett ikke. Om dette skyldtes at noen hadde stjålet identiteten hans eller om de bare hadde slettet han på grunn av hans åpne motstand mot myndighetene har vi fortsatt ikke klarhet i, men det ble altså umulig å få han ut av Venezuela og inn i Spania når han altså ikke eksisterte.
Etter nærmere halvannet års jobbing med å løse saken fikk venninnen min endelig kontakt med noen som kunne hjelpe til med å opprette han som person på nytt og dermed få mulighet til å få seg et nytt pass. Det kostet selvfølgelig noen tusen kroner å kjøpe disse tjenestene av byråkrater som ser sitt snitt til å tjene litt ekstra på slike korrupte handlinger “under bordet”. Men dette var den eneste muligheten de hadde om de skulle ha håp om at Edgar skulle kunne gjenforenes med sin kone og de andre her i Málaga.
Nå er han her endelig, og vi kan alle puste lettet ut, og som sagt, – endelig kan jeg skrive om saken hans…
Er det én ting jeg prøver å unngå eller i hvert fall gjør så lite som mulig av, så er det å male med de minste elevene på skolen. Det er noe skikkelig griseri og det blir bare noen klatter på et ark, så hva i all verden er vitsen? Ja, det er greit at de skal lære seg ulike teknikker og ulike måter å uttrykke seg på, og deriblant er maling én teknikk og ett uttrykk skolen skal tilby.
Jeg pleier å gå lange omveier rundt malingsflaskene når jeg ser dem i hylla. Jeg prøver å overse dem, for kanskje de da vil slutte å skrike så høyt: “Hei du, læreren på 1.-2. trinn! Nå er det på tide at elevene dine bruker oss!” Jeg har jo bittelitt dårlig hørsel, men ikke så dårlig at jeg kan skylde på det, for jeg hører flaskene klart og tydelig der rødflasken smyger seg inntil hvitflasken og spør om de kan blande seg til en nydelig rosa farge som disse små barna kan bruke når de skal male.
Jeg hører dem godt… Så altfor godt… Greit… Jeg får heller ta tyren ved hornene og bite i det sure gresset, – eller eplet da, og se hvor det bærer hen…
“Angsten” min for maling med elever er, som du ser over, tydelig til stede. Men det skal ikke mer enn en skikkelig motivasjonsfilm med “Chinese grandma panting” fra Facebook til for å se at selv små barn kan klare å lage flotte malerier som ikke bare er klatter på et hvitt ark. Så får det heller være at vi voksne må skrubbe pulter for maling i etterkant.
Nå har jeg startet skoleåret med et brak på malingsfronten, og jeg er så imponert over både entusiasmen og evnene til disse små 5-7 åringene. En av elevene mente vi kunne selge maleriene for flere millioner euro, og det er jeg “helt enig” i 😉
~ As I walked out the door toward the gate that would lead to my freedom, I knew if I didn’t leave my bitterness and hatred behind, I’d still be in prison. (Nelson Mandela)
Dette sitatet fra Nelson Mandela er virkelig noe å tenke over. Mandela hadde sittet i fengsel i nesten tretti år for sabotasje mot myndighetene i et forsøk på å få like rettigheter blant alle mennesker i Sør-Afrika. Han var et offer for et apartheidregime som ikke hadde like rettigheter for alle mennesker. Svarte mennesker var ikke like mye verdt som hvite, og særlig siden de hvite i Sør-Afrika var i mindretall, så var det viktig å holde de fleste menneskerettighetsforkjemperne nede og rolig ved å utsette de ivrigste av dem fengsling.
Nelson Mandela satt 27 år i fengsel, men etter press fra verdenssamfunnet på ulike måter, så ikke myndighetene i landet noe annet valg enn å frigi han i 1990. Ikke lenge etter ble han valgt som Sør-Afrikas president og de fleste hvite fryktet at nå ville rollene bli ombyttet og det var det hvites tur til å bli forfulgt og nedverdiget.
Staben til Sør-Afrikas tidligere president var i gang med å pakke sekkene sine, for nå ville nok Mandela ha med seg sin egen svarte “armé”. Men Nelson Mandela var en fredens mann og en uhyre klok og vis mann. En forening av en stab bestående av både hvite og svarte medarbeidere viste at Mandela mente alvor med fredstankene han hadde for landet sitt. Han hadde hatt nok av tid på Robben Island til å tenke og utarbeide sine idealer for hvordan fremtidens Sør-Afrika skulle se ut om han fikk bestemme.
Nelson Mandela er et av de største menneskene som har levd med tanke på det å forene mennesker og arbeide for fred og fellesskap mellom ulike folkegrupper. Hvis det var noen som hadde hatt “grunn til” å hevne hat og bitterhet etter 27 år i fengsel så var det han. Men han valgte å forlate…, ikke bare fengselet på Robben Island, men også det fengselet han ville hatt inni seg dersom han hadde latt bitterheten og hatet få herske i hans indre.
For et eksempel han er for hele menneskeheten til å tilgi andre og se fremover. Hvorfor skal jeg la andres handlinger få bestemme hvordan jeg skal ha det i mitt indre? Den eneste jeg kan kontrollere og bestemme over er meg selv…
Hekling er nå blitt min “nye hobby”. Ikke det at jeg tror at jeg kommer til å bytte ut strikkingen med hekling, men akkurat det jeg holder på med nå er jeg så super-fornøyd med at jeg sikkert kommer til å lage et til i andre farger når jeg blir ferdig med det første.
En venninne av meg holdt på å hekle et baby-teppe som skal være til pynt oppå dynen i vognen. Et flott lappeteppe med hjerte-dekorasjonen. Jeg ble helt betatt av det lyse- og mørkegrønne, samt hvite teppet med det søte hjertene som er heklete klumper som står ut. Dessverre hadde de ikke disse fargene i butikken jeg fant garn i, men jeg fant noen farger som var fine sammen, – mer jord-farger. Veldig fine de også, men ikke så nydelige som de grønne. Derfor må jeg bare hekle et til etter hvert når jeg har fått bestilt disse fargene.
Selv om det er gøy å se så nydelig det blir, så merker jeg at det er litt kjedelig at det tar såpass lang tid å hekle fremfor å strikke, – så jeg tviler på at dette blir en hobby på linje med strikkingen, men et par sånne prosjekt er veldig greit og helt overkommelig, selv om jeg tvilte sterkt da jeg holdt på med den første lappen. Jeg har nemlig ikke heklet siden jeg gikk på ungdomsskolen, så jeg har ikke mye trening i det.
Foreløpig har jeg tre slike remser som på bildet ferdige. Jeg regner med at jeg trenger to remser til. Deretter blir det å hekle dem sammen i sidene. Jeg gleder meg veldig til å se det helt ferdige resultatet, og jeg tror jeg kommer til å bli virkelig fornøyd. Jeg skal vise dere når det er helt ferdig 😉
Happy sleeping cartoon girl with pillow and blanket. Vector isolated illustration.
Jeg skulle aller helst bare ligget en liten stund til. Bare ti minutter til… Eller i hvert fall fem… Alarmen ringer for tredje gang. Nå er det på tide, ikke bare å våkne, men å stå opp. Tenk om jeg bare kunne sovet bittelite grann lenger. Slik jeg kunne i sommer. Da var det ingen som ventet på meg, ingen som var avhengige av min innsats, – jeg hadde kun meg selv å tenke på. De fem ekstra minuttene ble ofte til flere timer. So what?!
Selv om det er aldri så deilig å bli liggende til både ti og elleve om morgenen, og noen ganger så lenge som til klokken ett eller kanskje to, så er det en ting som er sikkert. Man blir sløv av for mye fritid. Man får ikke gjort det man har tenkt uansett. Jeg hadde store planer om å skrive ferdig førsteutkastet av boken min. Det ble med noen få sider, så dermed er jeg fortsatt bare litt over halvveis. Bloggen skulle jeg også oppdatere hver dag, og det startet i grunnen veldig godt, men så kom tåkehavet inn og la seg som et skittent dekke mellom Mac og meg. Det var umulig å finne frem til tastaturet i denne tjukke tåken, og jeg klarte ikke å holde meg på de “gamle” høydene når det gjaldt bloggingen.
Et hav av tid… En hel sommerferie uten noen spesifikke planer… Fem sider skrevet på boken. Det er alt. Men nå… Nå er jeg tilbake i jobb… Har mindre tid… Men man blir så mye mer effektiv når man har mye å gjøre. Nå er i hvert fall bloggingen på vei inn i vanlige spor igjen. Skal bare se at når det har gått et par måneder så har jeg skrevet ferdig førsteutkastet samtidig som jeg har jobbet fullt på skolen. Dette er bare så typisk. Det er ikke for ingenting det heter at “ledighet er roten til alt ondt”.
Nei, skal man ha hjelp til noe raskt, så spør en som har mye å gjøre, for da blir det gjort i en fei. De som har god tid utsetter det til siste liten, og så glemmer de det!
I fjor slo jeg et slag for Thorbjørn Egner og hans fantastisk kreative litterære verk for barn. Vi leste “alle” bøkene hans, og spilte skuespill om deler av “Hakkebakkeskogen” og “Kardemomme by”. Det er utrolig hva slike små barn klarer å øve inn av replikker samt å leve seg inn i roller som både mus, harer, rever og papegøyer. For ikke å snakke om late røvere og en skummel tante Sofie.
I år drar vi til nabolandet, Sverige, og griper fatt i de geniale bøkene til Astrid Lindgren. Fortellingene om Pippi, Emil, Marikken, Ronja Røverdatter, Brødrene Løvehjerte og “alle de andre barna i Bakkebygrenda” er fantastiske skatter som det virkelig er verdt å bruke tid på. Pippi som vil begynne på skolen fordi hun vil ha juleferie som alle de andre barna er bare én av de mange glimrende og kreative idéene forfatteren strør om seg med i bøkene sine. Humoren sitter løst og barna fryder seg over alt det rare og morsomme de finner på alle sammen.
Jeg gleder meg til å ta fatt på dette, og kan nesten ikke vente. Det blir nok noe skuespill ut av dette også, kjenner jeg meg selv rett. I fjor filmet vi skuespillene siden vi ikke kunne vise frem live til de foresatte på grunn av Covid-19. Det ble noen flotte resultater som man kan finne på YouTube-kanalen til DNS Málaga. Det blir nok filmet i år også, – så gøy som det var!
Hjemme hos Kasper, Jesper og Jonatan er det plutselig tante Sofie som bestemmer.
