I morgen er det skolestart og jeg skal møte elevene mine. I år som i fjor skal jeg være kontaktlærer for 1.-2. trinn og jeg gleder meg. Alle de helt minste er selvfølgelig nye, men også på 2. trinn er det nye elever, så det blir spennende å møte mange nye små mennesker som er fulle av entusiasme og glede. Kanskje litt nervøsitet og sjenerthet også, men innerst inne så tror jeg de aller fleste er nysgjerrige, vitebegjærlige, lekne, omsorgsfulle og glade.

Tenk at jeg er så heldig å få lov til å låne alle disse barna hver dag. Jeg ser inn i kunnskapshungrige ansikter, de ler sin herligste latter av små morsomme fortellinger eller sanger om tordivelen som feiret bryllupet sitt på en hestelort. Går det an å være mer heldig enn dette? Når jeg spør forsamlingen om hva en papegøye er, og “Siri” rekker ivrig opp hånden, så jeg gleder meg til hennes stolte svar om papegøyen, og hun sier… “Jeg har en løs tann”.

Dette er hverdagen til disse skolens minste. De er selv jordens navle, og det har de all grunn til å være. Mors og fars diamanter som forlater hjemmets fire trygge vegger for å “flytte inn” i en mellomstor fabrikk som skal produsere dugende mennesker i løpet av et tiår. Hver enkelt må behandles med omtanke og forskjellighet for å oppnå rettferdig behandling. Ulike situasjonen og ulike elever krever ulike håndteringsmåter, og jeg skal sette utfor slalåmbakken med begge stavene fast i hendene og treffe hver eneste port. Da er jeg sikker på at menneskene som kommer ut på andre siden blir personer med verktøy til å løse mange utfordringer i livet, og som er til stor glede for andre.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Dette må ikke misforståes med at man må sy puter under armene på barna og redde dem fra enhver liten krangel med “Lille-Per”. Neida, – det er viktig å læres opp til å håndtere sine egne små og store konflikter, men vi skal hjelpe dem på veien og være støttespillere når de støter på utfordringer de ikke klarer å mestre. Da skal vi gi dem flere verktøy til å øve seg på å løse sine egne vanskeligheter, slik at de både kan kjenne på at det krever noe av dem selv når de skal vokse på alle områder, samt å kjenne på gleden over å ha lyktes med oppgaven.

Velkommen til skolen, kjære uslepne diamanter, og la meg få lov til å være med på å slipe deg 🙂

I begynnelsen av juli skrev jeg om en familie vi nærmest “overfalt” på gata i Maracaibo da vi hadde en pakke med matvarer å dele ut. Vi fikk ikke tak i familien som egentlig skulle ha pakken, så vi ba “Tu Choza Online” (butikken) å finne en tilfeldig familie med barn på gaten.

Mariangel i butikken fant en høygravid mor med to sønner som hadde gått langt og lenger enn langt for en kontrolltime i forbindelse med graviditeten, og de trodde ikke sine egne øyne da de ble stoppet av en moped med to personer. Det er en venezuelanere største skrekk å bli stoppet av en moped, – det er synonymt med å bli ranet, så de ble helt klart skremt. Men denne gangen delte moped-folket ut mat i stedet for å stjele fra dem. En fantastisk, og rett og slett en positivt absurd hendelse.

I dag fikk vi tilsendt bilde av den nyfødte babyen til denne moren. Vi har heldigvis fått lov til å hjelpe henne og familien en gang til siden begynnelsen av juli. Vi håper alt står bra til med babyen og at familien har det bra, forholdene tatt i betraktning.

Her kan du lese artikkelen fra 4. juli 2021: https://lindasakseide.blogg.no/overfalt-av-motorsykkel.html

Nå er sommerferien slutt. På mandag er det klart for jobb igjen. Foreløpig bare planleggingsdager før elevene kommer om halvannen uke, men det blir uansett uvant å stå opp tidlig. Etter å ha snudd døgnet og holdt ut til klokken 3 og 4 om natten med strikking og film før jeg har funnet sengen, blir det nok noen morgener med søvn i øynene og mye gjesping 😉

Det skal likevel bli fint å møte alle igjen. Først kollegaene, der nesten halvparten er nye. Det blir spennende å bli kjent med mange nye. Det samme gjelder når elevene kommer. Jeg skal være kontaktlærer på 1.-2. trinn i år som i fjor, så alle 1. klassingene er selvfølgelig nye, men jeg har hilst på et par av dem allerede. På 2. trinn blir det omtrent halvparten nye, så også her er det mange å bli kjent med.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Nå har jeg endelig klart å lære meg å strikke mønster med bare én farge. Jeg har aldri prøvd det før, men er veldig glad for at jeg har mestret dette, og nå er jeg i gang med min tredje topp i denne stilen. En hvit til meg selv i størrelse “hest” og en beige i størrelse S eller M er allerede ferdig, og nå er jeg i gang med en lilla til meg selv i akkurat det samme mønsteret. Jeg vil også strikke en svart etter hvert. Jeg er litt sånn at når jeg først har lært meg noe som jeg liker, så fortsetter jeg med det samme over lengre tid, så at det blir en 4-7 slike topper i løpet av høsten, vil ikke være overraskende 😉

Selv om jeg strikker mønster, så er jeg ikke like “fan” av å følge mønster på størrelser, så jeg tror nok forhold mellom ermer og bol kan bedres til neste topp jeg strikker i normal størrelse.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For noen dager siden fylte denne unge damen 22 år. Hun har opplevd store traumer i sitt korte liv i Maracaibo, Venezuela. Blant annet da hun som 18-åring mistet babyen sin i løpet av det første døgnet etter keisersnittet hun tok. Den offisielle dødsårsaken var hjertestans, men “alle vet” at dersom sykehuset hadde hatt tilgang på nok kuvøser med respirator, så hadde babyen hennes overlevd.

Hun er en av de venninnen min ble kjent med på fødeklinikken da hun oppholdt seg der i en måned, og de har holdt kontakten siden. De siste månedene har vi innlemmet henne i prosjektet vårt “En dråpe i havet er bedre enn ingenting”, slik at hun, mannen hennes og den nye sønnen deres får mat til livets opphold. Sist gang fikk hun pakken med mat levert på selveste 22-årsdagen sin, og hun gledet seg veldig over det.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Etter hvert som flere og flere venezuelanere har dratt fra landet, så har kriminaliteten/korrupsjonen økt veldig, også når det gjelder de venezuelanske grensevaktene. De vet at mange av de som drar fra Venezuela har med seg penger, for om de har planer om å ta seg videre for eksempel fra nabolandet Colombia til Europa, så må de vise til at de har penger så de kan klare seg for en periode.

For noen uker siden dro et inngiftet familiemedlem av venninnen min fra Venezuela med planer om å dra til USA. På grensen til Colombia ble han stoppet av de venezuelanske grensevaktene. De tok han med på et eget rom for å “sjekke han”. De skjønte at han hadde penger, så de fant frem noen pakker med narkotika og la i bagen hans før de tok bilde av han med bagen.

“Hva vil du si nå”, spurte de han. Han måtte pent fiske frem seddelbunken han hadde gjemt unna og gi den til vaktene for at de skulle la han få dra videre.

Dette er en helt vanlig hendelse som venezuelanerne må regne med at skjer med dem. De som reiser har stor sjanse for å bli stoppet og plyndret av de som skulle passet på lov og orden. Både de som reiser ut av landet på denne måten, men også de som reiser fra by til by innad i Venezuela løper en stor risiko for å bli stanset av landeveisrøvere. Tar du buss fra en by til en annen, er det helt vanlig at denne blir stoppet av landeveisrøvere som plyndrer passasjerene før bussen får kjøre videre. Andre stopper biler med å kaste skarpe ting i veibanen så bilene må stoppe med ødelagte dekk. Deretter plyndrer de bilen og de som sitter i den.

I 2014 ble en såpeopera-skuespillerinne i USA, og tidligere miss Venezuela, drept mens hun var på ferie i hjemlandet. Dekkene på bilen til Monica Spear og mannen hennes punkterte og de ble tvunget til å stanse. De var livredde og låste dørene på bilen så ikke røverne skulle komme seg inn, men det hjalp ikke stort. Landeveisrøverne skjøt i stykker vinduene og tok seg inn. Monica og mannen hennes kastet seg over datteren deres for å beskytte henne. De to ble drept, mens datteren overlevde. Siden har de skyldige blitt funnet og dømt til 24 og 26 år i fengsel.

Denne hendelsen skjedde på et tidspunkt da situasjonen i landet ikke ennå var på sitt verste, selv om det var begynt å bli vanskelig, så man kan bare tenke seg forholdene i dag når det gjelder denne utryggheten på veiene i Venezuela.

Bildet er hentet fra en artikkel her: https://www.bbc.com/mundo/noticias/2015/01/150107_venezuela_monica_spear_ano_dp
og er fra AFP.

Her er en artikkel om hendelsen og dommen på engelsk:

https://www.abc.net.au/news/2014-09-24/three-jailed-over-murder-of-venezuelan-beauty-queen/5766844

Jeg er forfatter… Der sa jeg det. Puh… Men nå kommer tankene: “Du kan da ikke kalle deg forfatter, – du har jo aldri utgitt noe! Hvem tror du at du er?”… Men jeg er forfatter. Jeg behøver ikke å ha gitt ut noe for å kalle meg forfatter. Jeg har skrevet mange fortellinger og dikt, en del reportasjer i et lokalt magasin, for ikke å snakke om alle blogginnleggene her. Dikter, journalist, blogger, skribent… Hm… Kjært barn har mange navn, men jeg vil forbeholde meg retten til å kalle meg forfatter.

Jeg var veldig glad i å skrive fortellinger både hjemme og på skolen, såkalte “stiler”. Fantasien fikk boltre seg, særlig på barne- og ungdomsskolen. Verre var det da vi på videregående skulle analysere dikt og skrive resonnerende stiler. Jeg forstod ikke helt greia. Jeg var nok i det store og hele ganske ignorant og umoden på slike områder, for jeg skjønte heller ikke vitsen med å lære historie, – vi skulle da se og leve fremover, ikke bakover!!!

Dette med kreativ skriving har jeg alltid likt, og jeg prøvde ved ett tilfelle å sende inn én av tekstene mine til et forlag. Det var en barnebok om to små tvillinger. Jeg syntes selv historien var veldig god, så jeg forstod i grunnen ikke hvorfor den ble refusert, bortsett fra at de fleste manus blir forkastet sånn på generell basis. Men da jeg leste gjennom manuset her i fjor, omtrent 20 år etter at jeg hadde sendt det inn, så var det tydelig at selv om historien i seg selv har en god idé, så hadde jeg mye å gå på i utførelsen når det gjelder både språk og skrivemåte.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

De siste 20 årene har det ikke blitt så mye skriving på meg. Det er vel noe med det å bli avvist. “Dette mestrer du ikke! Hold deg til det du kan! Vær lærer!” Man er sin egen største kritiker. Derfor ble det ikke noe mer skriving på meg. Bortsett fra sammen med elevene mine på skolen da. Det har vært fantastisk å kunne dikte historier sammen med 7-8-åringer, og lage små bøker av dem. Men utover dette har jeg altså ikke skrevet noe. Helt til nå…

Nå har jeg et prosjekt på gang med en bok som ikke er fiction, så dette er et nytt felt for meg. Det å skulle skrive en slags biografisk bok om opplevelsene til en annen person krever så mye mer enn min egen fantasi. Research, intervjuer, telefonsamtaler, oppfølgingsspørsmål osv… Men historien er så viktig å få fortalt at jeg har lagt det på mine skuldre å få gjennomført dette bokprosjektet.

De første 40-50 sidene gikk rimelig greit å få ned på papiret, men nå er jeg “stuck in the middle”. Her kjennes det som om jeg går i kvikksand. Jeg kommer ikke av flekken, og det er vanskelig å få skrevet noe særlig. Det er et skikkelig maratonløp, som forfatterne kaller denne fasen av skrivingen. Men jeg skal nok komme meg gjennom.

Helst skulle jeg nok også oppsøkt stedet boken handler om, for virkelig å kjenne på lukter, samt se og oppleve elendigheten på sykehus i Venezuela med egne øyne, men det lar seg ikke gjøre. Jeg får nøye meg med den muntlige overleveringen til venninnen min som denne boken handler om. Hun tilbrakte en måned på en fødeklinikk og opplevde så utrolig mye som man ikke kan tro er mulig å oppleve på et sykehus.

Det er så viktig å få denne historien ut til folket. Venezuela som tidligere var et velstående land, med både utdanning og helsevesen av høy klasse, er redusert til en humanitær katastrofe der befolkningen som fortsatt er igjen i landet bruker all sin tid og alle sine ressurser til å prøve å skaffe seg sitt neste måltid.

Når jeg ser på håndballkampen til de norske jentene mot Japan i OL, tenker jeg tilbake til den gang jeg spilte håndball i i Bergen i min ungdom. Norge hadde akkurat tatt bronse i VM og interessen for håndball hadde aldri vært større i Norge. Året var 1986. Jeg husker at vi fantaserte om at kanskje vi en gang ville komme på landslaget. Selv hadde jeg en selvinnsikt som tilsvarte at jeg visste at det aldri ville skje, selv om jeg gjorde det ganske bra på venstrekanten på laget mitt. Fart og styrke hadde jeg ikke, og har manglet det hele livet, så selv om spilleforståelsen og innspill til strek satt godt, så fikk jeg holde meg til mitt lokale lag, Vadmyra. Flere på laget mitt ble kalt inn på kretslaget, som det het den gangen, men jeg hadde ikke noe der å gjøre.

Siden gikk jeg et år på folkehøyskole (Revyskolen) på Skarnes, og jeg kunne ikke legge ballen på hylla. Jeg meldte meg inn i Galterud og spilte der et år sammen med damer som var bortimot og over dobbelt så gamle som jeg. Da oppdaget jeg at dette var en idrett man kunne holde på med i mange år, og at det å ha det gøy med håndballen er det viktigste for meg.

Likevel tok jeg meg en pause på hele tolv år før jeg igjen snøret på meg joggeskoene og tuslet bort i hallen, – denne gang på Nøtterøy. Det ble noen fine og gøye år med håndball som hobby ved siden av lærerjobben. Jeg var over 30 år og gjorde comeback 😉

Da jeg fikk et vondt kne etter en del år fant jeg ut at det var greit å gi seg igjen, selv om det ikke var en skade, men en del år senere, etter at jeg hadde flyttet til Spania, så ble lysten til å trene håndball igjen tent på nytt. Heldigvis var det en klubb her i Fuengirola med et damelag, så jeg fikk innpass til å trene med dem i en alder av rundt 45 år. De spilte på andre nivå i Spania, så de var helt klart bedre enn meg alle sammen, men jeg trivdes med å være i miljøet igjen, jeg fikk trent og løpt, og kost meg med håndballen igjen. Jeg var der selvfølgelig ikke for å spille kamper.

Etter et par år bestemte klubben seg for å opprette et nytt damelag, da de hadde så mange damespillere og for å gi alle et tilbud. Selv om de var mange, så var det knapt til to lag, så da fikk jeg faktisk et år som spiller i den spanske serien i Andalucía. Det var også en spesiell og gøy opplevelse.

Damelag 2 trente sammen med jenter-17, og jenter-17 hadde noen jenter fra jenter-15 med på treningene sine, så der var jeg, en 47-åring som trente sammen med 15-åringer. Jeg var selvfølgelig desidert eldst. På førstelaget var det vel et par spillere som hadde bikket 30, men stort sett var det spillere fra 18-25 år, – og så gamla da. Men jeg trivdes godt og synes i grunnen det var stor stas, selv om de løp fra meg, fintet meg trill rundt og holdt meg så fast som jeg aldri har opplevd før.

Frem til siste seriekamp kunne jeg skryte på meg at jeg hadde 100% uttelling på skuddene mine!!! Jeg hadde tatt én 7-meter og scoret på den. I siste kamp falt prosenten til 50 da jeg bommet på min andre 7-meter for sesongen. Det ble altså ikke et eneste skudd i spillsituasjon på meg i hele sesongen, men et par kule innspill til strek lever jeg lenge på 😉

Virkelig gode minner med håndballen gjennom nesten 40 år.

Jeg må innrømme at det har blitt litt TV-titting i disse OL-tider. Det startet allerede med den første håndballkampen til guttene kl. 02.00 om natten. Ikke snakk om at jeg skulle legge meg før jeg hadde sett den, så da er det godt jeg har ferie.

Det er spennende og gøy å følge håndballen til både jentene og guttene, og nå er heldigvis begge lag videre til kvartfinalene, selv om guttene fikk slite litt for det. Ellers er det spennende med guttene våre i beach-volleyball som er de beste i verden. Nå i dag slo de nederlenderne i åttendedelsfinalen, og er klare for kvarten. Karsten Warholm er klar for finalen på 400 meter hekk, og det som til nå må være det største for Norge, Kristian Blummenfelt vant triatlon med sine lagkamerater, alle tre fra Bergen, på 8. og 11. plass.

Men det som kanskje rørte meg mest var det jeg fikk se på friidrettsbanen i dag. En italiener og en fyr fra Qatar delte seieren i høydehopp. Italieneren var så glad som jeg aldri har sett noen før. Hans iver og entusiasme må ha smittet over på hans landsmann som like etter skulle løpe 100-meter finalen, for jammen klarte denne å håve inn gull nummer to til Italia på under ti minutter. Italia er ikke et land som er lesset ned med medaljer, og “alle” ventet at det var en amerikaner som skulle ta hjem gullet på 100-meteren. Jeg må innrømme at det presset seg på en liten tåre i øyenkroken når jeg så den idrettsgleden disse to italienerne viste, i tillegg til da Yulimar Rojas fra Venezuela tok gull i tresteg med en fantastisk ny verdensrekord. Også hun jublet stort, og sammen med den spanske og den portugisiske sølv- og bronsevinneren løp de rundt banen, og de omfavnet italienerne, og det var rett og slett virkelig ekte glede over Lekene, de Olympiske Leker. Alt dette skjedde i løpet av en liten halvtime, og det gav meg virkelig en skikkelig dose “feelgood”.

Gleder meg til mer “Leking” de neste dagene…

Som jeg har skrevet i tidligere innlegg, så tar ikke sykehusene imot høygravide (fødende) kvinner som ikke har med seg utstyret legene trenger for å gjennomføre fødselen, slik som hansker blant annet. https://lindasakseide.blogg.no/ingen-hansker-ingen-foedsel.html

For et par dager siden fikk jeg tilsendt en video med et “følgebrev” som forklarte situasjonen i videoen og hvordan tilstanden er i Venezuela. En ung fødende kvinne ble nektet adgang på fødeklinikken Maternidad Dr. Armando Castillo Plaza i Maracaibo, og måtte føde babyen sin på gaten utenfor sykehuset. Videoen viser henne med babyen på magen etter fødselen, og de sveiper en runde så vi ser at de er rett utenfor sykehuset, mens de forklarer situasjonen.

I “følgebrevet” som er en artikkel fra “diariolaverdad” står det:

Kvinne føder på gaten foran fødeklinikken Maternidad Castillo Plaza.

Torsdag morgen fødte en kvinne en baby foran fødeklinikken Maternidad Dr. Armando Castillo Plaza i byen Maracaibo. Navnet på den unge nybakte moren og barnet hennes er ikke kjent i skrivende stund. De opplevde en kritisk situasjon like foran helsesenteret. 

Jhorman Cruz, som jobber med sosiale medier, fortalte via sin Twitterkonto at familien til den unge kvinnen ikke hadde hatt med seg det nødvendige utstyret som legene trengte for å få hjelp til fødselen inne på helsesenteret. De fortalte videre at Castillo Plaza (fødeklinikken) ikke selv hadde utstyr og medisiner på sykehuset til å gjennomføre fødselen. 

Journalisten fortalte at det fantes personell tilgjengelig, men ikke utstyr for å ta imot den nyfødte guttebabyen. 

www.laverdad.com

Video: Gerard Torres