I morgen er det skolestart og jeg skal møte elevene mine. I år som i fjor skal jeg være kontaktlærer for 1.-2. trinn og jeg gleder meg. Alle de helt minste er selvfølgelig nye, men også på 2. trinn er det nye elever, så det blir spennende å møte mange nye små mennesker som er fulle av entusiasme og glede. Kanskje litt nervøsitet og sjenerthet også, men innerst inne så tror jeg de aller fleste er nysgjerrige, vitebegjærlige, lekne, omsorgsfulle og glade.

Tenk at jeg er så heldig å få lov til å låne alle disse barna hver dag. Jeg ser inn i kunnskapshungrige ansikter, de ler sin herligste latter av små morsomme fortellinger eller sanger om tordivelen som feiret bryllupet sitt på en hestelort. Går det an å være mer heldig enn dette? Når jeg spør forsamlingen om hva en papegøye er, og “Siri” rekker ivrig opp hånden, så jeg gleder meg til hennes stolte svar om papegøyen, og hun sier… “Jeg har en løs tann”.

Dette er hverdagen til disse skolens minste. De er selv jordens navle, og det har de all grunn til å være. Mors og fars diamanter som forlater hjemmets fire trygge vegger for å “flytte inn” i en mellomstor fabrikk som skal produsere dugende mennesker i løpet av et tiår. Hver enkelt må behandles med omtanke og forskjellighet for å oppnå rettferdig behandling. Ulike situasjonen og ulike elever krever ulike håndteringsmåter, og jeg skal sette utfor slalåmbakken med begge stavene fast i hendene og treffe hver eneste port. Da er jeg sikker på at menneskene som kommer ut på andre siden blir personer med verktøy til å løse mange utfordringer i livet, og som er til stor glede for andre.

Dette må ikke misforståes med at man må sy puter under armene på barna og redde dem fra enhver liten krangel med “Lille-Per”. Neida, – det er viktig å læres opp til å håndtere sine egne små og store konflikter, men vi skal hjelpe dem på veien og være støttespillere når de støter på utfordringer de ikke klarer å mestre. Da skal vi gi dem flere verktøy til å øve seg på å løse sine egne vanskeligheter, slik at de både kan kjenne på at det krever noe av dem selv når de skal vokse på alle områder, samt å kjenne på gleden over å ha lyktes med oppgaven.

Velkommen til skolen, kjære uslepne diamanter, og la meg få lov til å være med på å slipe deg 🙂