Den historien jeg skal fortelle nå er virkelig sterk og rørende. For en 5-6 år siden, mens venninnen min og familien hennes fortsatt bodde i Maracaibo, Venezuela, opplevde hun noe som har satt spor i henne siden. Hun har ikke klart å glemme disse menneskene hun møtte som gjorde så sterkt inntrykk på henne, og helt siden starten av dette prosjektet “En dråpe i havet er mer enn ingenting” har hun snakket til meg om dem med lengsel.

En dag satt Eilyn og Joel og skrapte sammen det lille de hadde av penger for å gå og kjøpe noe mat til middagen, for de hadde ingenting i hus. Jobben som Eilyn hadde gikk ikke så bra. Hun hadde solgt varer på kreditt til flere kunder og ettersom inflasjonen og nedgangstidene virkelig hadde begynt å sette inn, gikk det langt mellom de som betalte inn av det de skyldte henne. I tillegg var begge bilene ødelagte. Den ene hadde ødelagt motor, mens den andre bilen hadde blitt plyndret for batteriet.

Det var midt på dagen og de bakeriene og små butikkene som var i nærheten var ikke åpne, så de måtte gå langt for å komme til en åpen butikk. Like ved der de bodde så de to barn sitte utenfor et stengt bakeri. De gjorde ikke noe ut av det, men fortsatte videre i håp om å finne noe som var åpent. De måtte gå nærmere en time for å finne en butikk der de kunne kjøpe noen hamburgere, brød og salat.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

På veien hjem så de at de samme barna fortsatt satt utenfor bakeriet. Eilyn spurte dem hva de gjorde der, og de kunne fortelle at de ventet på at bakeriet kunne åpne så de kunne spørre om de kunne få skorpene på brødene som de skar av i bakeriet.

“Så det blir middagen deres i dag”, spurte Eilyn dem.

“Nei, det blir frokosten vår”, svarte de små barna.

Eilyn fikk så vondt av dem at hun inviterte dem med seg hjem, til en viss frustrasjon for mannen hennes. “Vi har jo ikke nok mat til oss selv engang!”

“Jo, jeg og svigermor trenger bare én hamburger hver, og så får du og Gabriel to hver. Da blir det to til overs. Det går bra.” Eilyn var fast bestemt på å hjelpe disse stakkars barna som hun tenkte ikke kunne være mer enn 8-10 år gamle.

Vel hjemme inviterte de dem til å sette seg ved bordet på verandaen i inngangspartiet til huset. Etter en stund kom Eilyn tilbake med to tallerkener med hver sin hamburger til dem. Deretter gikk hun inn for å hente mat til resten av familien. Da hun kom tilbake kort etter var begge hamburgerne borte. Hadde de slukt dem så fort? De måtte være veldig sultne, tenkte Eilyn, og spurte dem om det. Men da kunne de fortelle at de hadde delt den ene av hamburgerne seg i mellom, men at de skulle ta med den andre hjem til søsknene sine, så de også fikk noe å spise i dag.

Det viste seg at de bodde i en av de såkalte “barrioene” sammen med tre andre søsken, mor og bestemor. De to guttene var 11 og 12 år gamle, så de var eldre enn det Eilyn trodde først. Eilyn lurte på hvordan hun skulle få hjulpet dem med å få seg litt mat. Dette var et vanskelig tidspunkt for dem, for de hadde så lite selv nå. Det eneste hun kunne tenke på var at i menigheten hennes pleide de å dele ut et måltid mat til barn hver søndag. “Har dere lyst til å bli med oss til kirken på søndag”, spurte hun dem. “Der kan dere i hvert fall få et måltid mat.”

Det ville de gjerne, og de avtalte å møtes samme søndag. Men allerede neste dag troppet moren til de to guttene opp på døren hos Eilyn sammen med alle de fem barna sine.

Fortsettelse følger i morgen…

Det er ganske ille å bli diskriminert for hvor du kommer fra. Selv om min opplevelse er at spanjoler generelt er hyggelig mot alle uansett nasjonalitet og rase, så er dette et tema også her i Spania på noen områder. Jeg som nordmann har sjelden problemer med å få god behandling av ulike bedrifter og kontorer, som for eksempel eiendomsbyråer. De “elsker” deg, og vil gjerne ha deg til å velge en av leilighetene deres. Nordmenn er sikre betalere, er inntrykket deres. Mens er du fra Sør-Amerika blir du møtt med mye større skepsis og helst en kald skulder. Sør-amerikanere har ikke penger!

Det å slå alle over en kam og kategorisk ikke ville gjøre business med deg fordi du ikke er nord-europeer, er en uting, spør du meg. Det er klart du må kunne betale for deg, men å anta at fordi du kommer fra et av de landene som Spania i sin tid koloniserte, at du da ikke har penger, gjør situasjonen svært vanskelig for de som er på boligjakt.

Når venninnen min ringer på en leilighet og de hører aksenten hennes, så er det ganske tydelig at de prøver å bli ferdig med samtalen så raskt som mulig i andre enden, mens om jeg ringer, så er de velvilligheten selv, og har både én, to og tre leiligheter å vise meg. Jeg føler selv at jeg overdriver kanskje litt nå, men det er slik det oppleves for venninnen min og familien hennes nå når de er på jakt etter leilighet.

Da er premien på vei til Sverige. Jeg følte meg litt malplassert der jeg spaserte rundt i gatene og inn i kjøpesenteret på vei til postkontoret i 34 varmegrader med en ullgenser under armen. Jammen kommenterte hun som ekspederte meg det også.

Jeg måtte ikke fylle ut skriftlig på pakken selv denne gangen. Jeg regner med at det er nye rutiner i forbindelse med pandemien. Dermed ble det å stave for en spanjol vanskelige ord både i navn og adresser, men jeg dobbelsjekket og det så riktig ut.

Så da får vi bare se om islenderen kommer frem til Sverige i løpet av et par uker.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Endelig har VG publisert en av de mange historiene om mennesker som har flyktet fra den humanitære nøden i Venezuela. Det er langt mellom disse reportasjene. De hadde en notis fra E24 i mars om at nå trykket Venezuela opp pengesedler med 1 million bolivarer, tilsvarende litt mer enn 4 kroner. Ellers har de ikke publisert noe siden en god stund før pandemien.

I artikkelen forteller de blant annet om en 27 år gammel dame som er utdannet ingeniør, og hun foretrekker å vaske toaletter i USA enn å jobbe som ingeniør i Venezuela. En ting er at de ikke betaler en lønn som man er i nærheten av å kunne leve av i hjemlandet, men det verste er at du får ikke jobb om du ikke erklærer lojalitet overfor det sosialistiske regimet, som det står i reportasjen som er hentet fra NTB.

Selv har jeg en venninne her i Spania som kom hit for halvannet år siden. Hun har mange års erfaring som kirurg, med rygger som spesialfelt. Hun kom hit da det ikke lenger var mulig å oppdrive insulin i landet til moren hennes som har diabetes. Da var det bare å komme seg av gårde for å bedre helsen til moren. Det viste seg også at det insulinet de hadde fått tak i tidligere i Venezuela ikke var riktig type for henne, så heldigvis har hun kommet seg til Spania og fått riktig behandling.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Men tilbake til datteren som er ryggkirurg. Til tross for at det snakkes spansk i både Venezuela og Spania, så er det ikke bare å sende en søknad om jobb som helsearbeider, langt mindre kirurg. Du må ta videre studier for å få omgjort og godkjent papirene dine, og dette er en møysommelig prosess. Derfor har hun måttet ta til takke med private vaskejobber og stell av en eldre dame i hjemmet sitt. Hun er glad og takknemlig for at hun har jobb og kan forsørge seg selv og moren med dette, selv om det selvfølgelig er knapt.

Slik er det for alle som kommer hit. Utdanningen din teller ikke her, og om du ønsker å prøve å få en jobb i det offentlige, så må du gjennom hele prosessen med videre utdanning for å få godkjent yrket ditt.

Jeg kan ikke huske sist jeg tok meg en morgentur på strandpromenaden for å spise frokost. Jeg tror faktisk at jeg aldri har gjort det, men det må jeg si fristet til gjentakelse. Her har jeg bodd i Spania i nesten åtte år, og så har jeg ikke benyttet meg av muligheten før??? Det er egentlig en stor skam…

Det blir litt sånn at når man endelig har tilgang på noe så nydelig som strender og varmt vær, så benytter man seg ikke av det. Men jeg skal jammen ta et par til sånne turer i sommer. Spise frokost på en av de mange kaféene og nyte utsikten over vannet. Men neste gang skal jeg ta med meg håndkle og badetøy også, for da jeg gikk ned til vannkanten fristet det i grunnen å bli værende på stranden noen timer.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg føler meg nesten litt kriminell her jeg spaserer langs strandpromenaden i Fuengirola uten munnbind. Fra og med i går var det frivillig å bruke munnbind dersom man kan holde 1,5 meters avstand til andre som du ikke bor med. Likevel kjenner jeg på følelsen av at det mangler noe når jeg går ut av bilen uten å ta på meg munnbindet.

De få gangene jeg har glemt å ta det på meg når jeg har reist meg fra arbeidsplassen på jobben og skulle gå til time eller inspeksjon, har jeg fått meg en støkk når jeg har oppdaget at jeg ikke har på meg munnbindet. Det har blitt en så naturlig del av “dresskoden” at å slippe det helt kommer til å ta en stund å bli vant til.

Dog, – slippe det helt kan vi ikke. Vi må fortsatt bruke det inne på offentlige steder og når vi ikke kan holde halvannen meter avstand, men det er ikke noe problem. I godt over et år nå har vi gått rundt og smilt med øynene så godt vi har kunnet. Elevene på de yngste trinnene har vært utrolig flink til å huske å bruke det hele tiden. Husker et par ganger i høst en av guttene glemte å ta det på seg da han skulle ut og leke. Han kom gående ned fra lekeplassen mot meg, og holdt armen godt over ansiktet, både munn og nese. Jeg så for meg at han hadde falt og slått seg slik at han blødde neseblod, og ble litt nervøs og stresset for hvordan det gikk med ham, men da jeg spurte han, så var det bare at han hadde glemt å ta på seg masken, så da måtte han beskytte seg med armen. De små er virkelig pliktoppfyllende.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Men her jeg spaserer langs strandpromenaden, så ser jeg at det er sånn fifty-fifty blant folk om de bruker maske eller ei. Noen vet kanskje ikke at det kom nye regler i går, mens andre bare bruker det av gammel vane. Men det er nok også de som fortsatt bruker det for å beskytte seg selv og andre. All respekt for dem her jeg går i 32 varmegrader klokken halv åtte på kvelden.

Personlig er jeg i hvert fall glad for at vi nå kan slippe, slik at det går an å ta seg en gåtur uten å pruste og pese inn i et gloheit munnbind. Men om jeg kommer til å gi helt slipp på det selv om vi ikke må bruke det, – det får tiden vise…

For noen få innlegg siden fortalte jeg om venninnen min, Eilyn, og familien hennes. Om at de til slutt tok valget om å forlate Venezuela og dra til Spania. Mannen hennes, Joel, har en bror som bor i Málaga, så han hjalp dem med billetter og de fikk bo hos han det første året. Joel fikk kontorjobb hos broren sin, slik at han hadde noe inntekt, men det meste gikk til å betale husleie og til å betale tilbake for billettene, så det ble å vri og vende på hver cent, og noe sparing var umulig å få til.

Man tenker kanskje at om man bare kommer seg ut av landet, så vil alt ordne seg med jobb, bolig og ellers det som måtte trenges. Så enkelt er det ikke, og det har de fått erfare. Likevel er alternativet så mye, mye verre. Her i Spania har de i det minste penger til mat, og om det skulle knipe litt noen måneder, så finnes det hjelpeorganisasjoner man kan kontakte hvor man kan få ris, melk og andre viktige matvarer gratis.

Etter et år hos broren til Joel, fikk de leid seg en leilighet på egenhånd, og straks etter fikk de uventet hjelp av en menighet i Italia!!! (jada, Italia) som hadde samlet inn penger til billetten til moren til Eilyn, så like før jul i 2019 ankom hun Málaga til stor glede for familien. Med en skrantende helse og behov for mye medikamenter var det et lykketreff at hun kom seg til Spania. Hvem vet hvor lenge hun kunne klart seg i Venezuela med den store mangelen på medikamenter, samt hyperinflasjonen som gjør det umulig å skaffe nok penger til å betale for dem.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Så kom Covid-19 og lock-down. Joel mistet jobben og Eilyn ble også uten jobb. Hun hadde hatt en vaskejobb, men med lock-down ble begge stående uten inntekt i mange måneder. Heldigvis gikk huseieren med på at de kun skulle betale halv husleie, men etter tre måneder ble det umulig for dem å betale noe som helst lenger. Da bestemte vi oss for at de skulle flytte inn hos meg. Så siden juli 2020 har de bodd her hos meg, og vi har hatt det utrolig koselig og morsomt sammen.

Det har virkelig vært helt fantastisk. Folk generelt forstår det ikke, og mange uttrykte sin skepsis. Det kan da aldri gå bra, sa de og satte hodet på skakke med et medlidende ansiktsuttrykk. Eilyn selv var faktisk også redd for at det skulle ødelegge vennskapet vårt, så hun vegret seg lenge, men til slutt tok hun til fornuft og aksepterte tilbudet 😉 DET har vi ikke angret på noen av oss. Så mange gode samtaler, ekstremt mye latter, gjensidig hjelp til både det ene og det andre, – det har rett og slett vært helt nydelig. I tillegg har det vært ekstra bra for arbeidet med prosjektet vårt at vi har vært i samme hus og enkelt har kunnet få tak i hverandre. For ikke snakke om boken jeg skriver om henne. Det å ha nærhet til kilden over tid er gull verdt.

Men til tross for at dette bare er positivt, så synes jeg det er litt pinlig også, for dette året har jeg knapt rørt oppvaskkosten og moppen. Mor til Eilyn er kjapp i “klypene” til tross for at hun er treg til beins. Når jeg legger fra meg gaffelen på tallerkenen, før jeg rekker å legge hendene mine i fanget, har hun grepet tak i tallerkenen for å samle den sammen med de andre. Og hvis jeg ønsker å beholde glasset mitt når jeg er ferdig med å spise, så må jeg tviholde på det, ellers forsvinner det også. Jeg tror hun hadde vært en gave som ryddehjelp til enhver travel kafé. Det hadde vært tomme og rene bord på et blunk.

Det som i utgangspunktet skulle være omtrent tre måneder, nærmer seg nå et år om noen dager. Nå som landegrensene åpner seg mer og man begynner å reise utenlands igjen, så er de på jakt etter et sted å bo. Fremover kommer jeg til å få besøk blant annet fra Norge, så da er det tid for dem til å finne en ny bolig. Aller helst skulle vi gjerne fortsatt med å bo vegg i vegg, men det er vel for mye forlangt.

Joel har heldigvis nå jobbet ganske fast siden før jul, så de har en inntekt, selv om den ikke er særlig høy. Eilyn har vasket en del leiligheter, men på grunn av en stor operasjon for et par uker siden, så har hun måttet si fra seg dette for noen måneder, så det blir knapt for dem å skulle klare seg, men det kommer til å ordne seg, slik det har gjort på alle måter inntil nå.

I sommergave fra klassen min fikk jeg blant annet et krus med headingen til bloggen min. Det satte jeg stor pris på, – jeg ble skikkelig glad. Det at folk rundt meg ser og verdsetter det viktige arbeidet som gjøres for andre, gleder hjertet mitt veldig. Det er tydelig at man forstår at dette er et viktig prosjekt, selv om det er i sin spede begynnelse.

Vi nærmer oss nok 200 forsendelser til rundt 30-40 ulike familier. Som sagt, – det er foreløpig et lite prosjekt, men det vokser stadig, så vi setter pris på hver eneste som bidrar.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Ønsker du informasjon om hvordan du kan bidra, så kan du sende meg en mail hit: [email protected]

I går la jeg ut video med trekningen av vinneren av quizen om Venezuela, og her kommer resultatet i skriftlig form.

Det var ikke så stor interesse for quizen, virker det som. Det var i hvert fall bare fem personer som sendte inn svar. Alle hadde forøvrig alt riktig, så alle de fem ble heldigvis med i trekningen. Jeg hadde sett for meg at jeg skulle først trekke ut tre kandidater som man så skulle trekke videre fra, men det ble litt “overkill” når det altså kun var fem deltakere totalt.

Vel, den heldige vinneren ble Kristin Bekkevold Larsson, så gratulerer så masse til deg 🙂 Jeg skal få sendt genseren i posten en av de nærmeste dagene, slik at du vil få den opp til det “høga nord” i god tid før vinteren setter inn. Tråder er festet, den er nå dampet og brettet, så det gjelder bare å komme seg på postkontoret.

Jeg synes i utgangspunktet at det var en litt gøy og koselig idé med quiz, men med så laber respons, så tror jeg det blir en stund til jeg kjører en ny, – om ikke jeg plutselig får mange tilbakemeldinger på at dere angrer dypt på at dere ikke sendte inn svar i tide hehe 😉

Første dag i sommerferien og jeg starter ferien med en tidlig frokost på terrassen. Endelig etter mer enn to måneders pause skal jeg fortsette på boken om venninnen min, men først skal jeg lese gjennom manuset så langt. Det er deilig temperatur. Ikke for varmt, men akkurat passe sånn tidlig på morgenen. Solen treffer ikke terrassen før rundt klokka tolv, så jeg har noen fine timer der jeg kan konsentrere meg om lesingen uten å svette oppover i varmen.

Så hvem er hun venninnen min som jeg skriver om, og hvordan har det seg at jeg nå sitter her og skal skrive hennes historie? Jeg har fått tilbakemelding fra noen lesere av bloggen som er nysgjerrige på hvilken bakgrunn hun har. Jeg har bevisst holdt litt igjen. Både fordi historien fortelles i boken, men også av en grunn som jeg ikke kan nevne nå. Men litt kan jeg “avsløre” om Eilyn nå.

Hun vokste opp i et middelklassehjem med to eldre brødre og en lillesøster. Foreldrene jobbet og de hadde det helt greit økonomisk. De hadde en egen “nanny” som passet på dem når foreldrene jobbet, og som fulgte dem til skolen. Via broren, ble Eilyn kjent med mannen sin i ungdommen. Joel var profesjonell baseballspiller vekselvis i Venezuela og i USA. En skade i skulderen sendte han ut av idretten, og de siste årene før de kom til Spania, jobbet de begge med salg av eiendommer i det internasjonale eiendomsmeglerfirmaet Remax.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Eilyn hadde så absolutt ikke lyst til å dra fra Venezuela. Hun er veldig knyttet til foreldrene sine, og særlig siden moren hadde hatt to hjerneslag, var det utenkelig for henne å forlate henne. Joel derimot, så på situasjonen helt annerledes. Det var ingen fremtid i Venezuela. Ingen tegn til bedring på noe område. Han var fast bestemt på at de måtte dra, og med en bror som allerede hadde bodd mange år i Málaga, Spania, var det relativt greit for dem å kunne komme seg dit. Til slutt ble Eilyn også overbevist om at det var det beste, selv om det kostet henne mye å skulle innrømme det.

Vel fremme i Spania gikk det ikke en dag uten at hun gråt og lengtet tilbake til Venezuela og foreldrene sine. Hun var klar til å reise tilbake hvilken dag som helst, men hun fikk klar beskjed av både mann og barn om at da måtte hun reise alene. Det tok mange måneder før hun klarte å slå seg til ro med at hun hadde tatt et riktig valg, men nå har hun altså innsett at det virkelig har vært en riktig avgjørelse.

Særlig har hun kjent på en utilstrekkelighet med at hun ikke har kunnet være der for de hun kjenner som trenger hjelp. Eilyn er alltid innstilt på å hjelpe andre, men saken er den at etter hvert ble det umulig for henne å hjelpe andre i Venezuela. Pengene tok slutt da inflasjonen sørget for at alt mistet sin verdi. Likevel har hun følt på at hun sviktet sine kjære, både familie og venner, med å reise fra landet. Men nå ser hun at hun har kunnet gjøre mye mer nytte for seg til deres hjelp herfra i Spania enn hun noen gang kunne klart i Venezuela.

Det at vi har kunnet starte dette prosjektet vårt “En dråpe i havet er mer enn ingenting”, eller “En dråpe av solidaritet”, viser at hun ikke kunne ha tatt en bedre avgjørelse. Det nettverket hun har av både hjelpere i Venezuela som er til å stole på og familier som trenger vår hjelp med mat, er avgjørende for det arbeidet vi utfører i samarbeid med alle de gavmilde giverne vi har.

Endelig har Eilyn kommet til det stadiet der hun forstår at hun er på rett plass, og sammen jobber vi med både den fysiske hjelpen med mat til trengende familier i Venezuela og boken om hennes historie fra det månedslange oppholdet på fødeklinikken i Maracaibo, Venezuela. Jeg har nå et par måneders intens skriving foran meg, så nå skal jeg lese manuset for å “catch up” hvor jeg er…