Den historien jeg skal fortelle nå er virkelig sterk og rørende. For en 5-6 år siden, mens venninnen min og familien hennes fortsatt bodde i Maracaibo, Venezuela, opplevde hun noe som har satt spor i henne siden. Hun har ikke klart å glemme disse menneskene hun møtte som gjorde så sterkt inntrykk på henne, og helt siden starten av dette prosjektet “En dråpe i havet er mer enn ingenting” har hun snakket til meg om dem med lengsel.

En dag satt Eilyn og Joel og skrapte sammen det lille de hadde av penger for å gå og kjøpe noe mat til middagen, for de hadde ingenting i hus. Jobben som Eilyn hadde gikk ikke så bra. Hun hadde solgt varer på kreditt til flere kunder og ettersom inflasjonen og nedgangstidene virkelig hadde begynt å sette inn, gikk det langt mellom de som betalte inn av det de skyldte henne. I tillegg var begge bilene ødelagte. Den ene hadde ødelagt motor, mens den andre bilen hadde blitt plyndret for batteriet.

Det var midt på dagen og de bakeriene og små butikkene som var i nærheten var ikke åpne, så de måtte gå langt for å komme til en åpen butikk. Like ved der de bodde så de to barn sitte utenfor et stengt bakeri. De gjorde ikke noe ut av det, men fortsatte videre i håp om å finne noe som var åpent. De måtte gå nærmere en time for å finne en butikk der de kunne kjøpe noen hamburgere, brød og salat.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

På veien hjem så de at de samme barna fortsatt satt utenfor bakeriet. Eilyn spurte dem hva de gjorde der, og de kunne fortelle at de ventet på at bakeriet kunne åpne så de kunne spørre om de kunne få skorpene på brødene som de skar av i bakeriet.

“Så det blir middagen deres i dag”, spurte Eilyn dem.

“Nei, det blir frokosten vår”, svarte de små barna.

Eilyn fikk så vondt av dem at hun inviterte dem med seg hjem, til en viss frustrasjon for mannen hennes. “Vi har jo ikke nok mat til oss selv engang!”

“Jo, jeg og svigermor trenger bare én hamburger hver, og så får du og Gabriel to hver. Da blir det to til overs. Det går bra.” Eilyn var fast bestemt på å hjelpe disse stakkars barna som hun tenkte ikke kunne være mer enn 8-10 år gamle.

Vel hjemme inviterte de dem til å sette seg ved bordet på verandaen i inngangspartiet til huset. Etter en stund kom Eilyn tilbake med to tallerkener med hver sin hamburger til dem. Deretter gikk hun inn for å hente mat til resten av familien. Da hun kom tilbake kort etter var begge hamburgerne borte. Hadde de slukt dem så fort? De måtte være veldig sultne, tenkte Eilyn, og spurte dem om det. Men da kunne de fortelle at de hadde delt den ene av hamburgerne seg i mellom, men at de skulle ta med den andre hjem til søsknene sine, så de også fikk noe å spise i dag.

Det viste seg at de bodde i en av de såkalte “barrioene” sammen med tre andre søsken, mor og bestemor. De to guttene var 11 og 12 år gamle, så de var eldre enn det Eilyn trodde først. Eilyn lurte på hvordan hun skulle få hjulpet dem med å få seg litt mat. Dette var et vanskelig tidspunkt for dem, for de hadde så lite selv nå. Det eneste hun kunne tenke på var at i menigheten hennes pleide de å dele ut et måltid mat til barn hver søndag. “Har dere lyst til å bli med oss til kirken på søndag”, spurte hun dem. “Der kan dere i hvert fall få et måltid mat.”

Det ville de gjerne, og de avtalte å møtes samme søndag. Men allerede neste dag troppet moren til de to guttene opp på døren hos Eilyn sammen med alle de fem barna sine.

Fortsettelse følger i morgen…