Jeg hadde nesten slått fra meg å skulle finne en garnbutikk under oppholdet mitt her i London. Med lange dager på messen (BETT) og butikker som åpner kl. 12.00 og stenger 18.00 virket det nærmest håpløst å få gjennomført det. Men takket være en pågående kollega full av gjennomføringskraft og ungdommelig pågangsmot, samt med tilgang til og kompetanse om Uber, så kom jeg meg til en hobbybutikk der jeg tømte hyllene for garn. Vi dro av gårde i lunsjen, var raske med handlingen og kjøpte heller salat og frukt på butikken i stedet for å spise lunsj på restaurant. Det sparte vi mye tid på.
Etter nok en dag med trasking på messen var beina mine modne for noen timers pause, så mens de andre dro inn til sentrumskjernen i kveldingen, så ble jeg værende på rommet og kose meg med hekling av nye lapper.
I resepsjonen fikk jeg bestilt pizza sånn tidlig på kvelden, men da jeg ikke hadde fått den sendt opp på rommet to timer senere, måtte jeg ned i resepsjonen og høre hvordan det gikk med den. Jeg kunne sikkert ringt fra rommet, men jeg forstod ikke hvordan telefonen virket, så da ble det personlig oppmøte.
Nesten to og halv time etter bestilling troppet det to personer opp på døren for å avlevere pizzaen. Jeg lurer på hvorfor de var to. Var det i tilfelle jeg skulle lage kvalme og begynne å slåss med dem for misnøye med sen levering? Ikke vet jeg. De tilbød meg i hvert fall en gratis drikke, men ettersom de verken har Cole Zero eller Pepsi Max på dette hotellet, så stod jeg over.
Kveldens produksjon av lapper er jeg meget godt fornøyd med. Nesten åtte ferdige lapper til det som forhåpentligvis skal bli en jakke.
I dag har jeg tråkket “hull i skoene” mine i den gigantiske utstillingshallen til BETT i London. En god blanding på seks personer fra administrasjonen og det pedagogiske personalet er sendt fra Den Norske Skolen i Málaga til London for å få nye impulser og oppdage interessante apper og innfallsvinkler i det teknologiske landskapet som passer for skolebruk.
Vi er heldige med at hotellet ligger så nærme utstillingshallen at vi slipper å ta på oss jakke for å spasere bort. Vi kunne faktisk ikke kommet nærmere. Det er litt surt og kaldt her. For oss som kommer fra varme Málaga med 20-25 grader, er det en guffen overgang til 8 grader og “nordavind”. I hvert fall når du droppet å ta med lue og boblejakke. Men vi overlever.
Vi ankom London tirsdag ettermiddag, og etter et etterlengtet måltid med “fish n chips”, tok noen av oss turen med taubane til “O2 Arena” der vi oppdaget lange køer med Michael Bubblé-fans som skulle inn og høre på konsert med han. Selv spaserte vi bokstavlig talt rundt konsertarenaen og handlet litt sko og klær i noen av de mange butikkene som omkranser konsertsalen. Det er utrolig alt som får plass inni “O2 Arena”: Det er både bowlingbaner, curlingbaner, kino, utallige spisesteder… ja, “the list goes on and on”…
Selv har jeg et ønske om å finne en hobby/garnbutikk, for å prøve å kjøpe med meg noe bomullsgarn hjem. Jeg har tross alt med stor koffert og den veide under 10 kilo, så det kan bli masse garn av det. Det er bare at tiden går så innmari fort, og plutselig er det kveld og butikkene er sikkert stengt osv. Vi får se om jeg er heldig i morgen og kan få tatt en taxi ved lunsjtider. Da er det i hvert fall større sjanse for å komme til en åpen butikk.
Som jeg skrev i “Håndballhelg del 1”, så ble det en helg der jeg både overvar en håndballkamp fra tribunen og jeg fant frem fløyta og dømte igjen.
Søndag tilbrakte jeg altså også en del timer i en håndballhall. Til tross for at jeg gav meg som håndballdommer for omtrent fire år siden, så ble jeg spurt av gamle-sjefen min om jeg hadde lyst til å dømme i en veteran-turnering for herrer denne helgen. Det hørtes artig ut, og siden jeg har kommet litt i gang med trening igjen, så tok jeg imot tilbudet.
Dermed ble det én kamp som dommer og én kamp i sekretariatet på meg i “El Palo” på andre siden av Málaga by. “El Palo” er faktisk den bydelen jeg har mine første minner fra når det gjelder Málaga. Det var nemlig her jeg oppholdt meg i halvannen måned våren 1991 da jeg studerte spansk på Universitetet i Bergen og skulle forbedre spansken på spanskkurs før eksamen. Jeg husker det som en fin opplevelse den gang, men jeg er glad for at jeg bor på sørvest-siden av Málaga.
Uansett… Det var veldig moro å blåse i fløyten igjen og kjenne på stemningen på banen. Det gikk veldig fint å dømme kampen, til tross for at det var en helt jevn kamp som endte uavgjort, 13-13. Selv om løpesteget mitt ikke var like lett som for fire år siden, så var selve dømmingen helt som før.
Det spørs om ikke gamle-sjefen min har en baktanke med å spørre oss “avdankede” håndballdommere om å trå til. Kanskje han vil ha oss tilbake i manesjen litt oftere? Det var i hvert fall gøy, og så lenge jeg slipper å notere ned alt av mål, gule kort og 2-minuttere på notatkortet underveis, så fikser jeg nok noen kamper her og der. Det er litt håpløst når jeg trenger briller for å notere, men ikke kan bruke brillene når jeg ser på spillet, for da blir alt “blurry”.
Det er lenge siden jeg har sett en håndballkamp live i hallen, og minst like lenge siden jeg dømte en håndballkamp. Men nå i helgen har jeg faktisk gjort begge deler. Så da får jeg vel lage et par innlegg om dette…
Lørdag kveld spilte noen håndballvenner av meg, opprinnelig er fra Granada, i Malaga med laget sitt. De spiller til daglig i en klubb som tidligere var en storklubb her i Spania, nemlig Ciudad Real.
Hjemmebanen til Ciudad Real, Quijote Arena, er fantastisk. Med plass til over 5800 tilskuere og bilder og drakter av tidligere storspillere hengende på veggen rundt banen, er det en egen atmosfære å entre denne internasjonalt berømte hallen i den lille byen Ciudad Real, hvor det bare bor i underkant av 75000 mennesker.
Navn som Talant Dujshebaev (far til to nåværende spanske landslagsspillere), franske Didier Dinart og Luc Abaló, Kiril Lazarov (Makedonia), Arpad Sterbik (opprinnelig Serbia), Alberto Entrerrios og Viran Morros er noen av disse internasjonalt godt kjente spillerne som har spilt for Ciudad Real og vunnet noen av de 27 nasjonale og internasjonale titlene som klubben vant i perioden 2001-2011.
Nå spiller altså mine venner, brødrene Jose og Mimi (Miguel) Bravo, for klubben. Det er dessverre noen år siden laget herjet både i Spania og i Europa.
Etter blant annet å ha vunnet Champions League tre ganger, siste gangen i 2011, forlot hele laget Ciudad Real og dro til Madrid og ble med på opprettelsen av Atlético Madrid. De overtok plassen til Ciudad Real i “Asobal”, og dermed var storhetstiden til denne ekstremt meritterte håndballklubben over, i hvert fall for denne gang.
Jose og Mimi sluttet seg til Ciudad Real for halvannet år siden, da deres egen klubb, Maracena i Granada, ble oppløst. Første sesong var de med på å rykke opp fra “Primera Nacional” til “División de Honor Plata”, og nå i sin andre sesong for klubben skal de utrolig nok spille om opprykk til “Asobal”, som altså er Spanias øverste liga.
Dessverre endte kampen mot Málaga med et femmålstap, men det var en god kamp og med ekstremt “trøkk” på tribunen. Seier til Málaga gav også dem plass i opprykkskampen, så nå er både Ciudad Real og Málaga blant åtte lag som skal kjempe om to opprykksplasser til “Asobal”. Det skal godt gjøres for Ciudad Real å rykke opp med kun 4 poeng med seg inn i kampen, mens to av lagene allerede har 10 poeng, men fire kamper skal spilles, så ingenting er avgjort. Uansett er det en bragd bare å spille om opprykk til Spanias gjeveste liga.
Familien Bravo er alltid på plass.
På tribunen satt også hele familien Bravo, – både mor, far, bror, tanter, onkler, kjæreste og venner hadde tatt turen fra Granada til Málaga for å få med seg guttene i denne viktige kampen. Det var virkelig koselig å hilse på dem også, – det er noen år siden sist. En skikkelig ihuga heiagjeng som reiser rundt fra hall til hall og heier frem guttene og laget.
Høy musikk, grumsete navneopprop i mikrofon, trommer og jubel fra publikum hører med til opplevelsen når man drar på håndballkamp, og gjenklangen i veggene på de spanske idrettshallene er nok “best i klassen”. All denne høye lyden gav meg midlertidig hørselstap, som det alltid gjør. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke kan huske å skaffe meg ørepropper til slike anledninger. Men, men… Nå får jeg bare la det suse i noen dager, og så blir hørselen “fin” igjen.
Jose Bravo som kreativ tilrettelegger bak på banen.Miguel (Mimi) Bravo som målvakt. Han spilte faktisk en sesong i Nøtterøy for noen år siden, på 2. divisjonslaget.Quijote Arena i Ciudad Real fra “gamle dager”. Bildet er hentet fra Google.
Etter å ha strikket en hel haug med genser og heklet flere tepper, så har jeg de siste ukene ikke orket å startet på noe nytt stort prosjekt. Ikke har jeg hatt garn til det heller. Men siden jeg “må” ha noe i hendene, så har jeg funnet ut at jeg heller skal prøvd å strikke opp de nøstene jeg har igjen. Det er jo kanskje 5 nøster av en farge og 3 av en annen, så det er ikke så mye man kan få gjort med det, men en lue blir det alltids nok til.
Jeg startet med å strikke tre offwhite luer og gav dem bort til to kollegaer som feiret bursdagen sin i trampolineparken. Men jeg stoppet ikke med det, og nå har jeg vel strikket en 11-12 luer i tillegg til de offwhite. Tidligere har jeg strikket luer der jeg feller av mot slutten, men denne gangen fikk jeg lyst til å lage sånne snurpe-luer som på en måte har en egen “dusk” i seg selv. Med tvinnet tråd i samme farge som luen til å tre hull-raden, synes jeg i grunnen at resultatet har blitt veldig bra.
Hva skal jeg med alle disse luene, spør venninnen min, og det er virkelig et betimelig spørsmål, særlig her i Spania kanskje. Jeg har brukt “min” lue et par ganger, men det er selvfølgelig begrenset med vinter her, så behovet er ikke like stort som i Norge. Men vi får se, – kanskje det blir utlodning, eller kanskje noen vil kjøpe, eller kanskje det blir gaver, – vi får se…
Som jeg har vært inne på i tidligere innlegg, så har jeg begynt å trene på treningssenter igjen, etter mange års pause. Annenhver dag drar jeg, og mens jeg går/jogger på tredemølle og bruker apparatene, hører jeg gjerne på podcast, både for å få tiden til å gå fortere, men også for å benytte tiden til noe fornuftig ikke bare for kroppen, men også for hodet.
Tirsdag morgen skulle jeg av gårde, men jeg fant ikke hodetelefonene mine. Jeg kom på at det var mulig jeg hadde lagt dem igjen i bilen, så jeg satset på at de var der, men det var de ikke, så da ble det en treningsøkt uten podcast. Jeg fikk nok lete litt ekstra nøye når jeg kom hjem, tenkte jeg. Men til tross for at jeg lette nøye både i bilen og hjemme, så var de søkk vekk.
Det var også litt kjipt da jeg på onsdag formiddag skulle gå meg en lang tur, at jeg ikke fikk hørt på en eller flere av podcastene til “Et bedre skole-Norge” eller “Forfatterpodden”, men det kan jo også være fint å tenke litt egne tanker av og til, så det ble en fin halvannen times tur. Og gjett om jeg tenkte…
Det kom til meg at jeg kanskje kunne ha forlagt hodetelefonene på treningssenteret da jeg var der søndag. Det var i hvert fall da jeg husket å ha hatt dem sist, og etter litt grubling husket jeg at jeg hadde tenkt mens jeg stod på tredemøllen: “Dersom jeg tar av meg hodetelefonene nå, så kan jeg risikere å glemme dem”. Men jeg husket ikke AT jeg hadde tatt dem av meg. Hadde jeg gjort det eller hadde jeg ikke? Jeg ante ikke.
Uansett tenkte jeg i hvert fall å spørre i dag morges da jeg dro dit igjen, selv om jeg tenkte at det var et “skudd i blinde”. Først og fremst fordi jeg var veldig usikker på om jeg hadde tatt dem av meg i det hele tatt, men også fordi at dersom jeg hadde tatt dem av meg, så var det helt sikkert noen som hadde tatt dem med seg, så jeg ville aldri få dem tilbake. Derfor var overraskelsen stor da damen bak disken kunne vise meg to sett med hodetelefoner de hadde fått inn, og det ene paret var mitt. Vaskeren hadde funnet dem mandag morgen.
Resepsjonisten synes det hadde gått litt vel lang tid før jeg hadde kommet for å hente dem, og at jeg vel måtte bruke dem litt lite, så jeg måtte forklare hele historien om en litt sviktende hukommelse osv. Men tenk så fantastisk! Så heldig jeg var som fikk dem tilbake.
Det finnes faktisk mange ærlige og oppriktige mennesker der ute. Ofte kan man ha inntrykk av at de fleste tenker bare på seg selv og er uærlige, men jeg har virkelig flere ganger opplevd lignende historier. En gang falt lommeboken min ut av vesken min da jeg reiste meg fra en trapp, og en halvtime senere ble jeg oppringt og fikk lommeboken tilbake med ALT innhold, og tre ganger har ulike naboer rygget inn i bilen min og lagt lapp i vinduet med kontaktinformasjon, så mine opplevelser med menneskene rundt meg her i Fuengirola er at de fleste er ærlige, så dette er virkelig oppløftende.
Altafit er stedet, – god service og ærlige medarbeidere.
