Søndag tilbrakte jeg altså også en del timer i en håndballhall. Til tross for at jeg gav meg som håndballdommer for omtrent fire år siden, så ble jeg spurt av gamle-sjefen min om jeg hadde lyst til å dømme i en veteran-turnering for herrer denne helgen. Det hørtes artig ut, og siden jeg har kommet litt i gang med trening igjen, så tok jeg imot tilbudet.
Dermed ble det én kamp som dommer og én kamp i sekretariatet på meg i “El Palo” på andre siden av Málaga by. “El Palo” er faktisk den bydelen jeg har mine første minner fra når det gjelder Málaga. Det var nemlig her jeg oppholdt meg i halvannen måned våren 1991 da jeg studerte spansk på Universitetet i Bergen og skulle forbedre spansken på spanskkurs før eksamen. Jeg husker det som en fin opplevelse den gang, men jeg er glad for at jeg bor på sørvest-siden av Málaga.
Uansett… Det var veldig moro å blåse i fløyten igjen og kjenne på stemningen på banen. Det gikk veldig fint å dømme kampen, til tross for at det var en helt jevn kamp som endte uavgjort, 13-13. Selv om løpesteget mitt ikke var like lett som for fire år siden, så var selve dømmingen helt som før.
Det spørs om ikke gamle-sjefen min har en baktanke med å spørre oss “avdankede” håndballdommere om å trå til. Kanskje han vil ha oss tilbake i manesjen litt oftere? Det var i hvert fall gøy, og så lenge jeg slipper å notere ned alt av mål, gule kort og 2-minuttere på notatkortet underveis, så fikser jeg nok noen kamper her og der. Det er litt håpløst når jeg trenger briller for å notere, men ikke kan bruke brillene når jeg ser på spillet, for da blir alt “blurry”.
Så utrolig artig, da, Linda! Kan godt skjønne at de vil ha deg tilbake! 😉
Å, takk Kari 🙂 Vi får se om det blir noe mer. Jeg har i grunnen nok med alt jeg driver med, men en gang i ny og ne hadde vært morsomt.
Ja, du har mange jern i ilden, så det er vel nok med en dømming nå og da, i så fall 😉