Lørdag kveld spilte noen håndballvenner av meg, opprinnelig er fra Granada, i Malaga med laget sitt. De spiller til daglig i en klubb som tidligere var en storklubb her i Spania, nemlig Ciudad Real.
Hjemmebanen til Ciudad Real, Quijote Arena, er fantastisk. Med plass til over 5800 tilskuere og bilder og drakter av tidligere storspillere hengende på veggen rundt banen, er det en egen atmosfære å entre denne internasjonalt berømte hallen i den lille byen Ciudad Real, hvor det bare bor i underkant av 75000 mennesker.
Navn som Talant Dujshebaev (far til to nåværende spanske landslagsspillere), franske Didier Dinart og Luc Abaló, Kiril Lazarov (Makedonia), Arpad Sterbik (opprinnelig Serbia), Alberto Entrerrios og Viran Morros er noen av disse internasjonalt godt kjente spillerne som har spilt for Ciudad Real og vunnet noen av de 27 nasjonale og internasjonale titlene som klubben vant i perioden 2001-2011.
Nå spiller altså mine venner, brødrene Jose og Mimi (Miguel) Bravo, for klubben. Det er dessverre noen år siden laget herjet både i Spania og i Europa.
Etter blant annet å ha vunnet Champions League tre ganger, siste gangen i 2011, forlot hele laget Ciudad Real og dro til Madrid og ble med på opprettelsen av Atlético Madrid. De overtok plassen til Ciudad Real i “Asobal”, og dermed var storhetstiden til denne ekstremt meritterte håndballklubben over, i hvert fall for denne gang.
Jose og Mimi sluttet seg til Ciudad Real for halvannet år siden, da deres egen klubb, Maracena i Granada, ble oppløst. Første sesong var de med på å rykke opp fra “Primera Nacional” til “División de Honor Plata”, og nå i sin andre sesong for klubben skal de utrolig nok spille om opprykk til “Asobal”, som altså er Spanias øverste liga.
Dessverre endte kampen mot Málaga med et femmålstap, men det var en god kamp og med ekstremt “trøkk” på tribunen. Seier til Málaga gav også dem plass i opprykkskampen, så nå er både Ciudad Real og Málaga blant åtte lag som skal kjempe om to opprykksplasser til “Asobal”. Det skal godt gjøres for Ciudad Real å rykke opp med kun 4 poeng med seg inn i kampen, mens to av lagene allerede har 10 poeng, men fire kamper skal spilles, så ingenting er avgjort. Uansett er det en bragd bare å spille om opprykk til Spanias gjeveste liga.
På tribunen satt også hele familien Bravo, – både mor, far, bror, tanter, onkler, kjæreste og venner hadde tatt turen fra Granada til Málaga for å få med seg guttene i denne viktige kampen. Det var virkelig koselig å hilse på dem også, – det er noen år siden sist. En skikkelig ihuga heiagjeng som reiser rundt fra hall til hall og heier frem guttene og laget.
Høy musikk, grumsete navneopprop i mikrofon, trommer og jubel fra publikum hører med til opplevelsen når man drar på håndballkamp, og gjenklangen i veggene på de spanske idrettshallene er nok “best i klassen”. All denne høye lyden gav meg midlertidig hørselstap, som det alltid gjør. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke kan huske å skaffe meg ørepropper til slike anledninger. Men, men… Nå får jeg bare la det suse i noen dager, og så blir hørselen “fin” igjen.
