Her i Spania har vi vannmangel og gleder oss over hver dråpe som kommer ovenfra. I morgen plaskregnet det og lynte og tordnet, men det varte ikke særlig lenge, så det ble nok ikke fylt opp mange centimeterne i magasinene rundt omkring.
Restriksjoner på vann når det gjelder å vanne blomster og vaske terrasser osv, dusjene langs strendene er stengt, elevene får ikke lov til å dusje på skolen etter gymtimene m.m.
Vi tar i grunnen VANN for gitt, ikke bare de som bor i Norge, men også vi som bor her i Spania. Fortsatt har vi vann i springen hjemme. Men hva skjer den dagen man vrir rundt krana og ikke en dråpe kommer ut? DA tenker vi nok at vi skulle vært enda flinkere til å spare på vannet.
For en som har fått fortalt mange historier om humanitær kollaps i Venezuela, med blant annet mangel på vann i krana hjemme som resultat, tenker jeg litt ekstra på at vi er heldige her i Europa. Likevel kan dette skje oss. Tenk om det plutselig er jeg som er uten vann i tre uker, og når det endelig kommer tilbake, så er det skittent og fullt av rust og rusk.
Ikke det at jeg vil oppfordre til å ta “ukesbadet” og vaske håret til soloppgang i Middelhavet, – det gjør ikke at jeg føler meg veldig ren, akkurat, med salt som gjør håret seigt osv. Jeg prøver å være flink til å spare på vannet, – likevel må man unne seg noen dusjer i løpet av uka. Så får vi se hvor lenge det varer…
Denne gangen har jeg heklet et sånt derre “vri-om-håndbånd”. Det er jo så utrolig enkelt. Jeg som synes det har sett så vanskelig ut, og så er det bare det “enkleste i hele verden”.
Man hekler bare en lang remse. Når man har dratt tråden gjennom, så fester man begynnertråden og klipper sluttråden så den er så lang at man kan sy noen runder. Deretter bretter man de to endene og legger dem inni hverandre som et “trekkspill”, og så syr man igjen frem og tilbake. Så fester man tråden, vrir hårbåndet, og vips, så har vi et sånt stilig hårbånd som alle går rundt med.
Hadde jeg visst at det var så enkelt, så skulle jeg satt i gang en stor-produksjon for lenge siden 😉
Jeg, sammen med mine spanske håndballvenner, i Granada.
Tilbake i 2015 gikk jeg på flamenco-kurs i Granada, – og da lærte jeg å danse “La Sevillana” som er én type flamencodans. Det var et tre måneder langt kurs som endte opp med “feria-dansing” i mai. Jeg husker ikke så mange av trinnene i dag, og i hvert fall ikke på riktig sted, men det var utrolig moro så lenge det stod på.
Først lærte vi alle bein-bevegelser, og den tredje kvelden satt det sånn omtrent for meg. DA skulle vi begynne med arm-bevegelsene. NEEEEIIII!!! Det ødela alt. Jeg klarte ikke bevegelsene i beina lengre og alt gikk på tverke. Det føltes som å starte på nytt. Jeg hadde mest lyst til å gi opp. Men sakte, men sikkert klarte jeg å koordinere armer og bein, og til slutt behersket jeg faktisk hele dansen, om enn bare såvidt.
“La Sevillana” består av 4 deler, der noen grunntrinn er med i alle delene. Ellers er det forskjellige trinn for hver del, så det er mye å huske på. Det var super-gøy å få det til, og ekstra artig var det når jeg fikk kjøpt meg flamenco-drakt og hadde hårpynt og jeg-vet-ikke-hva. Det var en sånn “once in a lifetime”-opplevelse som er gøy å ha fått med seg.
Jeg har ikke fått med meg alle utfordringene til Frodith, men denne øye-utfordringen tenkte jeg at jeg ville bidra til. Jeg har nemlig “forelsket” meg i denne heklede øye-genseren.
Jeg vet ikke hvem som opprinnelig har funnet på mønsteret, men selve bildet er tatt av Pix.Zel for hennes “Ko-fi shop” online.
Hun har en tutorial på Youtube om hvordan lage genseren. Jeg har ennå ikke prøvd meg på den, men det er jeg rimelig overbevist på at jeg kommer til å gjøre en dag, – mest sannsynlig i løpet av 2024.
I går var jeg innom en ny såkalt “Kina-butikk” her i Fuengirola. Det finnes mange av dem. En heter Merca China, en annen Maxi China, og så er det noen som heter Hyper Fu, og det var en av dem jeg skulle sjekke ut denne gangen. Butikken har eksistert i noen måneder, og jeg har kjørt forbi den en haug med ganger på vei hjem fra jobb eller sentrum, men jeg har aldri tatt meg tiden til å kjøre inn veien og på baksiden. Den ligger altså ganske bortgjemt og har bare et skilt ut mot veien, men i går tok jeg meg tid til å “check it out”.
Butikken er enorm, med tre svære avdelinger. Ikke mange hadde funnet veien til denne bortgjemte perlen, så jeg hadde den nesten for meg selv. Jenta i kassa satt på mobilen og så ikke engang opp fra den da jeg spaserte forbi henne med handlevogna foran meg.
Det var garn jeg var på jakt etter, men det så ikke ut som den første avdelingen hadde dette, så jeg trillet inn i neste avdeling, og der, rett foran meg, lyste garn i alle regnbuens farger mot meg og bare ventet på at jeg skulle sluke dem. Jeg klarte faktisk å være nøktern, og tok med meg kun fem nøster i noen søte, sukkertøy-aktige farger, bare for å prøve dem ut. En seks-pakning med kleshengere for barneklær fikk også plass i vogna, – med alle de barnegenserne jeg lager, så trenger jeg stadig flere hengere i den størrelsen.
Vel hjemme lette jeg opp en “tutorial” på YouTube. Jeg søkte etter “colorful headband” og kom over “Hannahcrochet” sin video med fem lange heklede remser som flettes i hverandre og til slutt syes sammen med et tynt hårstrikk. Helt perfekt, og jeg gikk i gang. Det var ganske enkelt å få til, og jeg likte særlig godt måten å legge opp maskene på, – hun brukte begge trådene, så maskene ble mer firkantet enn flate.
Og vips, VOILA, så var hårbåndet ferdig, og jeg ble super-fornøyd med det. Skikkelig “candy-feeling” av det søte og nydelige heklede og flettede hårbåndet.
Det er over to måneder siden sist innlegg fra meg. Hva skjedde? Jeg har til tider vært borte en ukes tid eller to, eller kanskje en måneds tid, men aldri over to måneder. Hvorfor det?
Svaret er vel sammensatt, men mest av alt var det nok en ganske demotiverende tilbakemelding på bok-manuset mitt som fikk meg til å “legge fra meg pennen”. Jeg har ikke produsert et ord til på manuset mitt siden da. Jeg la rett og slett fra meg pennen og tok opp heklenålen.
Med nålen i den ene hånden og garnet i den andre har jeg “tryllet” frem den ene genseren etter den andre. Det har ikke gått en dag uten at jeg har heklet siden da, mens “fyllepennen” har ligget i vinduskarmen og tørket inn. Nå kan det hende at jeg skal klare å fortsette også på manuset, med god hjelp fra tidligere med-studenter på Forfatterskolen. Vi skal samles, – eller det vil si… DE samles hver uke, men nå har jeg endelig blitt dratt med av en av dem som syntes det var for galt at jeg skulle gi opp manuset mitt (hjertelig takk til Irene), så på mandag får jeg bli med dem online. Jeg håper de klarer å sparke meg bak, – for det trenger jeg.
Men som sagt, – heklingen har gjort store inngrep i hverdagen, og jeg har gått til innkjøp av eget rullende klesstativ og stumtjener til klærne jeg lager og greier. Jeg har til og med bestemt meg for å lage vlog på YouTube om heklingen, og det er jeg faktisk allerede godt i gang med. Hele tre videoer ligger ute. Jeg satser på å poste én video i uken, og de blir nok i varierende lengde. Det er bare å søke på navnet mitt, Linda Sakseide, om du har lyst til å følge med.
En av genserne jeg ble super-fornøyd med er denne grønne toppen. Det skulle vært en genser, men jeg hadde tatt med meg for få nøster til Norge, så da ble det en t-trøye i stedet. Det var en julegave, så det var jo ikke bare å ta den med seg hjem igjen til Spania for å gjøre ferdig heller.
Så får vi se da, om jeg klarer å kombinere bedre. Altså at jeg klarer å håndtere både tastaturet og heklenålen i tiden fremover. Jeg elsker jo også å skrive, så jeg burde fordele tiden litt bedre mellom de to. Men det er så utrolig mye å ta tak i når det gjelder akkurat det ene manuset mitt, og jeg aner ikke hvor jeg skal begynne eller hvilken retning jeg skal ta det. Jeg håper at den gjengen med med-studenter klarer å hjelpe meg til mer motivasjon, men også at jeg kan finne den retningen som boken bør ta.
