Jeg tror ikke jeg skal si så mye om selve trekningen, men overlate deg til å se den i videoen som er lenket til under her. Så klikk på lenken og finn ut hvem som stikker av med islenderen i rødt og hvitt.
Den perfekte gave…
Det har vært helt fantastisk å få følge disse 14 (16 før jul) elevene på 1.-2. trinn på DNS Málaga, og se hvordan de har vokst og blomstret på alle måter, og jeg er veldig stolt over alle de flotte skuespillerne og sangerne som har stått frem rak i ryggen og med morsomme kommentarer og gester.
Men aller mest stolt er jeg over det engasjementet elevene har vist når det gjelder å tenke på andre enn seg selv. De har virkelig gjort en innsats for andre, og de har med både søppelplukking, enkelt husarbeid og produksjon av blomster klart å samle inn over 800 euro som vi har kjøpt mat til familier i Venezuela som ikke hadde penger til mat. Det ble mat til omtrent 20 familier i to uker, samt noen barnegrupper. Det å tenke på andre fremfor en selv, er en viktig verdi å lære i livet, og disse elevene har fått en god start i livet i så måte.
Selv har jeg hatt funksjonen som de ansattes representant i styret på skolen vår i tre år, og fikk en påskjønnelse fra ledelsen og styret for innsatsen. Jeg kunne ikke fått en bedre gave. Skolen donerte 100 euro til prosjektet mitt “En dråpe i havet er bedre enn ingenting”, som jeg altså satte i gang i forbindelse med innsatsen til elevene mine i april, og som har vokst videre til etter hvert å inkludere mange norske og noen spanske bidragsytere.
Så nå er det bare for venninnen min å kaste seg på telefonen og bestille varer til 3 familier så de har mat i et par uker. Om noen andre ønsker å hive seg med, så er det bare å ta kontakt. Mailadressen min står nederst i dette innlegget, så du kan ta kontakt via den. Om vi er venner på Facebook, kan du gjerne sende meg en PM der i stedet for på mail.
QUIZEN OM VENEZUELA
Husk også å delta i quizen om Venezuela. Det kom fort noen mailer med riktige svar, men så har det stoppet opp med besvarelser. Fristen er i morgen, torsdag, egentlig kl. 15.00, men jeg utsetter den til kl. 18.00 😉 Hiv deg på. Husk at du kan vinne en hjemmestrikket genser. Om den ikke passer til deg,
så kan den være en fin gave til en gutt eller jente på 10-12 år.
Smart innlegg…
Det var jammen lurt av meg å fortelle i et innlegg at jeg er temmelig grønn på dette med å blogge, for straks fikk jeg flere tips, både om hvem å kontakte for å få tips og om ulike temaer noen av dere som har fulgt bloggen min ønsker å lese om. Det setter jeg stor pris på, og det er absolutt til god hjelp for de videre innleggene. Send gjerne flere tips om innhold eller andre ting til meg, for det var gull. Send på mail: [email protected]
Samtidig synes jeg det er flott at det allerede er flere som har svart på quizen om Venezuela 😀 Det gikk ikke mange minuttene før de første mailene tikket inn. Så at det blir trekning mellom de som har alt rett i slutten av uka, det er helt sikkert. Spennende 🙂 Keep sending in…
Quiz om Venezuela – vinn hjemmestrikket genser
Tenkte jeg skulle prøve meg på en liten vri denne gangen. Hva vet du om Venezuela? Den som vinner får en hjemmestrikket islender i rødt og hvitt i størrelse 10-12 år sånn omtrent. Om flere har like mange rette i toppen, så blir det trekning mellom de som står likt. Denne trekningen lager jeg en liten video av og legger ut. Det blir spennende å se om dette fenger.
I utgangspunktet liker jeg selv quizer der du må tenke litt og samarbeide osv, men jeg kan se for meg at mange foretrekker en enkel quiz for å “gidde” å bli med. Derfor lager jeg denne gangen en litt enkel quiz med få spørsmål, og så får jeg heller lage en vanskeligere senere dersom jeg får tilbakemeldinger i kommentarfeltet om at dere likte dette, men skulle ønske det var litt mer utfordrende.
Send svarene på mail til meg her: [email protected]
Svarfrist: Torsdag 24. juni kl. 15.00.
- Hva heter hovedstaden i Venezuela?
- Hvilke farger har det venezuelanske flagget?
- I hvilket år døde president Hugo Chávez og hva døde han av?
- Hvem overtok som president etter Chåvez?
PS! Jeg sender selvfølgelig genseren i posten til den som vinner 🙂
Epler er en luksusvare
Når jeg tenker på noe jeg fikk høre her om dagen blir jeg flau. Litt pinlig berørt faktisk. På grensen til rødmussede kinn. Jeg skammer meg. Nei, fra nå av skal jeg spise opp eplene jeg kjøper. Hvis jeg vet at jeg ikke kommer til å spise dem, så lar jeg heller være å kjøpe dem.
Hva var det altså jeg fikk høre her om dagen? Jo, vi skal tilbake til Venezuela igjen. Epler er det ikke mye av i Venezuela. Det er få steder det er såpass kaldt i Venezuela at de kan vokse der. Derfor er epler importvare. Og hvor mye koster så et eple i Venezuela? Jo, det koster 5 dollar. Altså mellom 40 og 50 kroner for ett eple. Ja, for ett eneste eple. En kilo kylling koster 3 dollar og en kilo med ris koster 1 dollar, mens ett eneste eple altså koster like mye som en månedslønn for en som arbeider i Venezuelas “beste” oljebedrift.
Sommerferien like rundt hjørnet
Lærer??? Har ikke du sommerferie allerede da, tenker du kanskje. Men neida. Selv om skolene i Norge tok ferie på fredag, så er det enda noen få dager igjen her på Den Norske Skolen, Málaga. Men så kan vi vente til slutten av august med å starte opp igjen til høsten, så det er helt greit 😉
Det er i hvert fall helt klart at sommerferien skal brukes til å skrive videre på boken om det månedslange oppholdet som venninnen min hadde på et av Venezuelas fødeklinikker for noen år siden. Det er en uvirkelig historie med flere aspekter. Noen av opplevelsene hennes har jeg presentert i noen innlegg her i bloggen, men det er bare en liten smakebit av alt det absurde hun opplevde. Oppholdet på sykehuset var dråpen som fikk begeret hennes til å renne over, og endelig hørte hun på mannen sin om at de måtte reise fra Venezuela. Et halvt år senere var de på plass i Málaga, Spania. Et helt nytt land, men heldigvis for henne et velkjent språk.
Mens jeg sitter her og skriver svirrer en veps rundt ørene mine. Er heldigvis ikke redd for dem. Hvis du ikke plager meg, så plager ikke jeg deg. Veldig greit med slike avtaler. Da var det verre med de myggene jeg møtte på for et par uker siden. Hvis det var mygg da. En kollega mente det kunne være loppebitt. What? Lopper? Det var et par fuglereder oppi taket på terrassen der vi var, men… Lopper??? Æsj, – høres i grunnen ganske vemmelig ut med lopper og loppebitt. Uansett, de spiste opp hele underarmen min, og det klødde noe aldeles forferdelig, så da klødde jeg igjen så klart. Ta igjen med samme mynt, – eller noe. Selv om det er hevet over enhver tvil om at den eneste det gikk ut over var meg selv.
Jeg er helt grønn på dette her…
Dette er en blogg som tar for seg de forferdelige humanitære forholdene til flesteparten av innbyggerne i Venezuela, samt å se på hva bakgrunnen for dette er. Selv om det i utgangspunktet er “nok å ta av” av både kanskje feilslått politikk, omfattende korrupsjon og nepotisme blant makteliten, samt neglisjering av vedlikeholdsarbeidet til all infrastruktur som elektrisitet, vannforsyning, telefoni/internett og oljeindustrien, i tillegg til kontroll av folkets stemmeseddel og ytringsfrihet, hyperinflasjon og mangel på medisinsk utstyr osv…, så kommer man til et punkt der man trenger en liten pust i bakken…
Jeg ønsker å nå flest mulig med kunnskap om dette, slik at vi ikke forblir ignorante og fornøyde med slik vi har det i vår del av verden, men at vi involverer oss mer for en felles fremtid med håp. Jeg ønsker at flere kan fjerne skylappene for øynene, slik jeg gjorde for et par år siden, og spre kunnskapen videre til noen som har makt til å få dette temaet opp i samfunnsdebatten igjen. Frem til høsten 2019 og kanskje også litt nærmere Corona-pandemiens start i mars 2020, så var Venezuela og forholdene til befolkningen et tema i norske medier, men i forbindelse med Covid-19, virker det som om denne krisen, eller kollapsen som det egentlig er, er gått i glemmeboken og vi har mer enn nok å styre med når det gjeler pandemien.
Les, syng ut og spre kunnskapen, slik at Venezuela kommer frem i lyset igjen blant nordmenn og etter hvert norske medier, og så kanskje en eller annen erfaren blogger som roter seg innom her kan kommentere og gi meg noen tips til hva jeg kan gjøre for å få bloggen til å bli mer attraktiv. Det vil jeg sette stor pris på.
Men det spørs nok om jeg ikke må gjøre den litt mer personlig ja, – slik at folk blir litt mer kjent med meg. Vi får se hvordan det bærer seg videre…
Ingen hansker, ingen fødsel!
En av de første artiklene jeg skrev i bloggen handlet om hvordan det er å føde på sykehusene i Venezuela. Historien er så sterk at jeg deler den igjen, men denne gangen slik jeg har skrevet den i førsteutkastet til boken min…
PÅ VENTEROMMET
Ved siden av Eilyn satt en dame i tyveårene som hadde hatt veer en god stund. Plutselig skrek hun av smerte, og det var tydelig at fødselen var i full gang. Noen sykepleiere og legestudenter kom raskt til, men de ble stående uten å gjøre noe. De pratet i munnen på hverandre og den ene så mer fortvilt ut enn den andre.
«Hva skjer? Hvorfor gjør de ingenting?» tenkte Eilyn med seg selv.
«Hva skal vi gjøre?» spurte en av legestudentene fortvilet.
«Ingenting!» svarte den ansvarlige jordmoren strengt idet hun rundet hjørnet. «Mannen hennes er ikke tilbake ennå, og vi gjør ingenting før han kommer med hansker.»
De kunne likevel ikke la henne føde på gulvet på venterommet, så de førte henne med seg inn bak en skillevegg der de la henne på en seng.
Eilyn satt forskremt og fulgte med på alt som skjedde. Hun hørte jordmoren og legestudentene prate på andre siden av veggen.
«Jeg ser allerede hodet», ropte en av legestudentene.
«Hva gjør vi nå», spurte en annen.
«Når babyen er ute, så får hun ta tak i den selv og legge den på brystet», sa jordmoren mekanisk som om det var den naturligste ting i verden.
«Hansker? Måtte man ha med sine egne hansker på sykehuset?» Eilyn kunne ikke tro sine egne ører. Hun ønsket sterkt å hjelpe den stakkars kvinnen, selv om det snart var for sent. I panikk vagget hun ut på parkeringsplassen til Joel og ba han dra for å kjøpe hansker så den fødende kvinnen kunne få den hjelpen hun trengte av legene. Hun forklarte usammenhengende om hva som var ferd med å skje. Joel forstod utifra det hun fortalte at det ville være umulig å få tak i hansker i tide. Eilyn visste innerst inne at Joel hadde rett, men hun syntes det var helt ulidelig å være vitne til denne forferdelige hendelsen. «Dra likevel og kjøp hansker. Jeg trenger det kanskje til meg selv.»
Joel satte seg i bilen og kjørte avgårde, mens Eilyn gikk raskt tilbake til venterommet og satte seg på plassen sin. Det varte ikke lenge før babyen til den unge kvinnen var ute, men Eilyn hørte ikke noe barnegråt. En av legestudentene hentet en manuell pustemaskin og de begynte med hjertekompresjoner og innblåsinger mens de bar babyen gjennom venterommet og inn på rommet på motsatt side av resepsjonen. Det var uten tvil en kaotisk situasjon. Eilyn hørte høylydt diskusjon mellom sykepleierne og legene. «Vi hadde ikke behøvd å havne i denne kritiske situasjonen om legene hadde gjort jobben sin», mente sykepleierne. Sykepleierne skyldte på legene og legene skyldte på mannen til kvinnen som ikke hadde kommet med hansker til dem.
Eilyn trodde knapt det hun hørte. Var det blitt så ille i hennes kjære Venezuela at helsepersonellet verken ville eller kunne utføre jobben de var satt til? Tankene flakset rundt i hodet hennes. Det var jammen bra hun hadde avtalt at Isaac skulle forløses på klinikken til onkel Jairo, for det hun hadde vært vitne til nå var et mareritt.
Eilyn kjente det stramme til i brystet. Hjertet hennes ble skvist og hun merket pulsen dunke i blodåren på halsen. Tenk om hun måtte ta keisersnitt før fullgått svangerskap. Da kunne hun ikke overlate ansvaret i onkel Jairos trygge hender. Et par år tidligere hadde myndighetene innført en ny lov som nektet klinikker uten intensivavdeling å utføre keisersnitt før termin. Gabriel hadde blitt forløst av onkel Jairo tre uker før tiden, så Eilyn fryktet at hun måtte gjennomføre keisersnittet tidlig denne gangen også. Etter å ha vært vitne til denne umenneskelige fødselen på dette stusslige sykehuset som ikke engang hadde hansker til legene, var det uaktuelt å forløse babyen før tiden.
“Yo creía que Noruega era un presidente” / “Jeg trodde Norge var en president”
De fleste mennesker i Venezuela har knapt hørt om Norge, eller “Noruega” som det heter på spansk. Det nærmeste de kommer er tidligere president Noriega fra Panamá, som styrte landet sitt det meste av 80-tallet. Dermed er det flere som lurer på om ikke Noruega er en president.
Men jeg skal si vi er på vei til å sette fotavtrykk hos mange venezuelanske familier om både at Norge er et land i Nord-Europa, men også at menneskene der er veldig omsorgsfulle og hjelpsomme. De er empatiske og bryr seg om andre, og de hjelper de som ikke har det så bra. Dette er noe av det vi får av tilbakemeldinger fra flere av de som har fått tilsendt en pakke eller flere med mat av prosjektet “En dråpe i havet er mer enn ingenting”.
En skriver: “Vi er forundret og takknemlig overrasket for den godheten dere viser oss, som når en vulkan har fått et utbrudd fra sitt store hjertet, – det blir denne enorme dråpen i havet som kommer til våre små… Jeg bøyer meg i støvet for den vakre og varme holdningen som det norske samfunnet har… Min respekt til dere alle sammen!” (Jose Deluque, Maracaibo)
Det å oppleve at mennesker som de aldri har møtt ønsker å hjelpe, er for dem totalt nytt og ukjent. Jeg må si jeg er takknemlig for slik jeg har vokst opp og alt jeg har vært spart for i livet, – så det minste jeg kan gjøre er å hjelpe andre med litt av det jeg har, så jeg kan gjøre hverdagen til én eller flere familier i Venezuela litt bedre. Hjertelig takk til alle dere som har det på samme måte 🙂
Her er en lenke til en video der Jose Luque og familien fikk tilsendt mat fra elevene mine for en måneds tid siden, og han uttrykker til gagns sin takknemlighet… https://youtu.be/otUG4NWXAdY
Endelig fikk Roger mat…
Stadig kommer det en og annen melding enten på Facebook eller mail om noen som ønsker å bidra, og det setter vi stor pris på. Vi legger vinn på å sørge for den personlige kontakten og oppfølgingen slik at man ser at hjelpen kommer frem, og foreløpig klarer vi fint å ha oversikt over bidragsyterne og de trengende familiene vi hjelper. Vi ser så glade de blir for hjelpen, og overrasket over at mennesker på andre siden av jordkloden er opptatt av at de skal ha det bra. Dette gir dem virkelig håp i hverdagen og for fremtiden.
Om noen flere ønsker å bidra, så er det bare å ta kontakt enten på Facebook eller på mail: [email protected].
Hjertelig takk til alle som støtter prosjektet med å lese, dele og/eller bidra økonomisk, – det er til uvurderlig hjelp for oss til fortsatt å kunne hjelpe familier i Venezuela.
