For noen få innlegg siden fortalte jeg om venninnen min, Eilyn, og familien hennes. Om at de til slutt tok valget om å forlate Venezuela og dra til Spania. Mannen hennes, Joel, har en bror som bor i Málaga, så han hjalp dem med billetter og de fikk bo hos han det første året. Joel fikk kontorjobb hos broren sin, slik at han hadde noe inntekt, men det meste gikk til å betale husleie og til å betale tilbake for billettene, så det ble å vri og vende på hver cent, og noe sparing var umulig å få til.
Man tenker kanskje at om man bare kommer seg ut av landet, så vil alt ordne seg med jobb, bolig og ellers det som måtte trenges. Så enkelt er det ikke, og det har de fått erfare. Likevel er alternativet så mye, mye verre. Her i Spania har de i det minste penger til mat, og om det skulle knipe litt noen måneder, så finnes det hjelpeorganisasjoner man kan kontakte hvor man kan få ris, melk og andre viktige matvarer gratis.
Så kom Covid-19 og lock-down. Joel mistet jobben og Eilyn ble også uten jobb. Hun hadde hatt en vaskejobb, men med lock-down ble begge stående uten inntekt i mange måneder. Heldigvis gikk huseieren med på at de kun skulle betale halv husleie, men etter tre måneder ble det umulig for dem å betale noe som helst lenger. Da bestemte vi oss for at de skulle flytte inn hos meg. Så siden juli 2020 har de bodd her hos meg, og vi har hatt det utrolig koselig og morsomt sammen.
Det har virkelig vært helt fantastisk. Folk generelt forstår det ikke, og mange uttrykte sin skepsis. Det kan da aldri gå bra, sa de og satte hodet på skakke med et medlidende ansiktsuttrykk. Eilyn selv var faktisk også redd for at det skulle ødelegge vennskapet vårt, så hun vegret seg lenge, men til slutt tok hun til fornuft og aksepterte tilbudet 😉 DET har vi ikke angret på noen av oss. Så mange gode samtaler, ekstremt mye latter, gjensidig hjelp til både det ene og det andre, – det har rett og slett vært helt nydelig. I tillegg har det vært ekstra bra for arbeidet med prosjektet vårt at vi har vært i samme hus og enkelt har kunnet få tak i hverandre. For ikke snakke om boken jeg skriver om henne. Det å ha nærhet til kilden over tid er gull verdt.
Men til tross for at dette bare er positivt, så synes jeg det er litt pinlig også, for dette året har jeg knapt rørt oppvaskkosten og moppen. Mor til Eilyn er kjapp i “klypene” til tross for at hun er treg til beins. Når jeg legger fra meg gaffelen på tallerkenen, før jeg rekker å legge hendene mine i fanget, har hun grepet tak i tallerkenen for å samle den sammen med de andre. Og hvis jeg ønsker å beholde glasset mitt når jeg er ferdig med å spise, så må jeg tviholde på det, ellers forsvinner det også. Jeg tror hun hadde vært en gave som ryddehjelp til enhver travel kafé. Det hadde vært tomme og rene bord på et blunk.
Det som i utgangspunktet skulle være omtrent tre måneder, nærmer seg nå et år om noen dager. Nå som landegrensene åpner seg mer og man begynner å reise utenlands igjen, så er de på jakt etter et sted å bo. Fremover kommer jeg til å få besøk blant annet fra Norge, så da er det tid for dem til å finne en ny bolig. Aller helst skulle vi gjerne fortsatt med å bo vegg i vegg, men det er vel for mye forlangt.
Joel har heldigvis nå jobbet ganske fast siden før jul, så de har en inntekt, selv om den ikke er særlig høy. Eilyn har vasket en del leiligheter, men på grunn av en stor operasjon for et par uker siden, så har hun måttet si fra seg dette for noen måneder, så det blir knapt for dem å skulle klare seg, men det kommer til å ordne seg, slik det har gjort på alle måter inntil nå.
Så fint at dere har kunnet være til glede for hvarandre. Lykke til vidre for familien.