De få gangene jeg har glemt å ta det på meg når jeg har reist meg fra arbeidsplassen på jobben og skulle gå til time eller inspeksjon, har jeg fått meg en støkk når jeg har oppdaget at jeg ikke har på meg munnbindet. Det har blitt en så naturlig del av “dresskoden” at å slippe det helt kommer til å ta en stund å bli vant til.
Dog, – slippe det helt kan vi ikke. Vi må fortsatt bruke det inne på offentlige steder og når vi ikke kan holde halvannen meter avstand, men det er ikke noe problem. I godt over et år nå har vi gått rundt og smilt med øynene så godt vi har kunnet. Elevene på de yngste trinnene har vært utrolig flink til å huske å bruke det hele tiden. Husker et par ganger i høst en av guttene glemte å ta det på seg da han skulle ut og leke. Han kom gående ned fra lekeplassen mot meg, og holdt armen godt over ansiktet, både munn og nese. Jeg så for meg at han hadde falt og slått seg slik at han blødde neseblod, og ble litt nervøs og stresset for hvordan det gikk med ham, men da jeg spurte han, så var det bare at han hadde glemt å ta på seg masken, så da måtte han beskytte seg med armen. De små er virkelig pliktoppfyllende.
Personlig er jeg i hvert fall glad for at vi nå kan slippe, slik at det går an å ta seg en gåtur uten å pruste og pese inn i et gloheit munnbind. Men om jeg kommer til å gi helt slipp på det selv om vi ikke må bruke det, – det får tiden vise…
Deilig å slippe munbind


Holde avstand får vi nok fortsette med en tid. Gleder meg til alle blir vaksinert. Jeg er det
Ja, det går heldigvis mot lysere tider sånn sett. Selv må jeg vente et par måneder til for å få vaksine, siden jeg hadde viruset i januar/februar.