Når jeg ser på håndballkampen til de norske jentene mot Japan i OL, tenker jeg tilbake til den gang jeg spilte håndball i i Bergen i min ungdom. Norge hadde akkurat tatt bronse i VM og interessen for håndball hadde aldri vært større i Norge. Året var 1986. Jeg husker at vi fantaserte om at kanskje vi en gang ville komme på landslaget. Selv hadde jeg en selvinnsikt som tilsvarte at jeg visste at det aldri ville skje, selv om jeg gjorde det ganske bra på venstrekanten på laget mitt. Fart og styrke hadde jeg ikke, og har manglet det hele livet, så selv om spilleforståelsen og innspill til strek satt godt, så fikk jeg holde meg til mitt lokale lag, Vadmyra. Flere på laget mitt ble kalt inn på kretslaget, som det het den gangen, men jeg hadde ikke noe der å gjøre.
Siden gikk jeg et år på folkehøyskole (Revyskolen) på Skarnes, og jeg kunne ikke legge ballen på hylla. Jeg meldte meg inn i Galterud og spilte der et år sammen med damer som var bortimot og over dobbelt så gamle som jeg. Da oppdaget jeg at dette var en idrett man kunne holde på med i mange år, og at det å ha det gøy med håndballen er det viktigste for meg.
Likevel tok jeg meg en pause på hele tolv år før jeg igjen snøret på meg joggeskoene og tuslet bort i hallen, – denne gang på Nøtterøy. Det ble noen fine og gøye år med håndball som hobby ved siden av lærerjobben. Jeg var over 30 år og gjorde comeback 😉
Da jeg fikk et vondt kne etter en del år fant jeg ut at det var greit å gi seg igjen, selv om det ikke var en skade, men en del år senere, etter at jeg hadde flyttet til Spania, så ble lysten til å trene håndball igjen tent på nytt. Heldigvis var det en klubb her i Fuengirola med et damelag, så jeg fikk innpass til å trene med dem i en alder av rundt 45 år. De spilte på andre nivå i Spania, så de var helt klart bedre enn meg alle sammen, men jeg trivdes med å være i miljøet igjen, jeg fikk trent og løpt, og kost meg med håndballen igjen. Jeg var der selvfølgelig ikke for å spille kamper.
Etter et par år bestemte klubben seg for å opprette et nytt damelag, da de hadde så mange damespillere og for å gi alle et tilbud. Selv om de var mange, så var det knapt til to lag, så da fikk jeg faktisk et år som spiller i den spanske serien i Andalucía. Det var også en spesiell og gøy opplevelse.
Damelag 2 trente sammen med jenter-17, og jenter-17 hadde noen jenter fra jenter-15 med på treningene sine, så der var jeg, en 47-åring som trente sammen med 15-åringer. Jeg var selvfølgelig desidert eldst. På førstelaget var det vel et par spillere som hadde bikket 30, men stort sett var det spillere fra 18-25 år, – og så gamla da. Men jeg trivdes godt og synes i grunnen det var stor stas, selv om de løp fra meg, fintet meg trill rundt og holdt meg så fast som jeg aldri har opplevd før.
Frem til siste seriekamp kunne jeg skryte på meg at jeg hadde 100% uttelling på skuddene mine!!! Jeg hadde tatt én 7-meter og scoret på den. I siste kamp falt prosenten til 50 da jeg bommet på min andre 7-meter for sesongen. Det ble altså ikke et eneste skudd i spillsituasjon på meg i hele sesongen, men et par kule innspill til strek lever jeg lenge på 😉
Virkelig gode minner med håndballen gjennom nesten 40 år.
