Jeg er sikker på at alle som har lest det første innlegget mitt i bloggen bet seg merke i ett spesielt avsnitt med forferdelse. En dame ble nektet hjelp til fødselen fordi hun ikke hadde med seg hansker til jordmor og de andre legene på sykehuset. Du tror at dette må være et unntak, men det er tvert imot blitt regelen for sykehusene i Venezuela.
Her får du “hele” historien:
Min gode venninne skulle til kontroll på den lokale fødeklinikken i storbyen Maracaibo i Venezuela, og satt på venteværelset. Ved siden av henne satt en dame i tyveårene som hadde hatt veer en god stund. Plutselig skrek hun av smerte, og det var tydelig at fødselen var i full gang. Noen sykepleiere og legestudenter kom raskt til, men de ble stående uten å gjøre noe. De pratet i munnen på hverandre og den ene så mer fortvilt ut enn den andre.
De lurte på hva de skulle gjøre, men jordmoren var klar i sin tale. «Vi gjør ingenting! Mannen hennes er ikke tilbake ennå, og vi gjør ingenting før han kommer med hansker til oss.»
De kunne likevel ikke la henne føde på gulvet på venterommet, så de førte henne med seg inn bak en skillevegg der hun fikk legge seg på en seng.
Venninnen min satt forskremt og fulgte med på alt som skjedde. Hun hørte jordmoren og legestudentene prate på andre siden av veggen.
«Jeg ser allerede hodet», ropte en av legestudentene.
«Hva gjør vi nå», spurte en annen.
«Når babyen er ute, så får hun ta tak i den selv og legge den på brystet», sa jordmoren mekanisk som om det var den naturligste ting i verden.
I Norge og ellers i Europa, samt i de fleste land i verden, er det en selvfølge at sykehusene har det utstyret de trenger for å operere eller behandle deg. Vel, – dette er overhode ikke tilfelle i Venezuela lenger. Du må ha med deg absolutt alt legene trenger for å behandle deg. Alt fra sprøyter og teip for å feste veneflonen til arkene journalen din skal skrives på. Medisinene dine må du selvfølgelig også skaffe selv. Tenk deg at du ligger på sykehuset og får beskjed om at du trenger fem ulike medikamenter som du må skaffe. Du får ikke bevege deg ut fra sykehuset på leit selv, – det er en grunn til at du er på sykehuset, så du er avhengig av hjelp fra familien eller gode venner. Mannen til venninnen min hadde ikke tid til å dra på jobb den måneden hun var innlagt på sykehuset. Hans nye heltidsjobb ble å kjøre fra apotek til apotek og stå i uendelig lange køer for forhåpentlig å få tak i noen av medikamentene og utstyret kona trengte.
Mangelen på medisiner i Venezuela var og er enorm, så mange apotek hadde ikke noe i hyllene sine i det hele tatt. Han fikk nyss om en sykepleier som hadde ulike medisiner hjemme hos seg selv. Hun hadde antakelig stjålet dem fra klinikken hun jobbet på for å selge på svartebørsen for å få penger til mat.
Det er slike drastiske valg selv de “beste mennesker” kan komme til å ta når den humanitære nøden blir så stor at du ikke vet om du får noe ordentlig å spise fra dag til dag. I februar 2018 publiserte “La República”, ved skribent Marianhe Araque, en artikkel* om at den gjennomsnittlige venezuelaner det siste året hadde gått ned 11 kilo. Og dette var før hyperinflasjonen satte inn og kjørte økonomien totalt til bunns, så vi kan bare tenke oss hvilke tall vi som gjelder i dag.
*https://larepublica.pe/mundo/1201304-crisis-en-venezuela-64-de-sus-ciudadanos-han-bajado-11-kilos/
