Allerede da kona hans kom til Spania i desember 2019 var ønsket at han også skulle forlate Venezuela, men det var lettere sagt enn gjort for hans del. Ettersom han har vist sin motstand mot landets regime ved å undertegne ulike underskriftskampanjer har myndighetene satt kjepper i hjulene for livet hans. Ingen av de andre i familien hans har våget å skrive under på slike kampanjer, og ingen av de har dermed hatt noe problem med myndighetene når det gjelder reising. Det samme kan altså ikke sies om faren til venninnen min.
Passet til Edgar, som han heter, måtte fornyes, men dette ble helt umulig da det viste seg at han ikke lenger fantes registrert som en fysisk person i registrene i Venezuela. Han fantes rett og slett ikke. Om dette skyldtes at noen hadde stjålet identiteten hans eller om de bare hadde slettet han på grunn av hans åpne motstand mot myndighetene har vi fortsatt ikke klarhet i, men det ble altså umulig å få han ut av Venezuela og inn i Spania når han altså ikke eksisterte.
Etter nærmere halvannet års jobbing med å løse saken fikk venninnen min endelig kontakt med noen som kunne hjelpe til med å opprette han som person på nytt og dermed få mulighet til å få seg et nytt pass. Det kostet selvfølgelig noen tusen kroner å kjøpe disse tjenestene av byråkrater som ser sitt snitt til å tjene litt ekstra på slike korrupte handlinger “under bordet”. Men dette var den eneste muligheten de hadde om de skulle ha håp om at Edgar skulle kunne gjenforenes med sin kone og de andre her i Málaga.
Nå er han her endelig, og vi kan alle puste lettet ut, og som sagt, – endelig kan jeg skrive om saken hans…
