Venezuela har de største oljereservene i verden og var en gang det rikeste landet i Sør-Amerika. Nå lider folket under ekstreme forhold i stor fattigdom og er blant verdens fattigste land. Godt over 5 millioner mennesker har dratt fra landet i håp om en bedre fremtid et annet sted. De som er igjen har ikke penger til å komme seg ut.
Jeg har tatt på meg oppgaven å informere så godt jeg kan om den humanitære kollapsen som Venezuela har lidd under i flere år. I artiklene jeg allerede har publisert kan du lese mer om blant annet følgende:
- Den korrupte presidenten Nicolás Maduro som har kjørt landet, ikke bare i grøfta, men i synkehullet.
- Politiet som stjeler og er korrupte.
- Valutaen i Venezuela (bolivarer) som totalt har mistet sin verdi, – hyperinflasjon.
- Fattige familier som har blitt hjulpet med mat av generøse mennesker fra Norge og Spania. Blant annet de guttene du ser på bildene her som fikk nye sko, klær og fikk rett og slett en drømmedag på grunn av denne hjelpen. Les om disse guttene og familien deres i artikler fra 19. mai, 14. mai og 23. april.
- Elevene mine som har jobbet og samlet inn penger til å kjøpe mat til nesten 30 familier i Venezuela.
- Deltakelse på Supernytt med elevene mine (1.-2. trinn).
- Katter som overnatter på sykehusrommet til vordende mødre med komplikasjoner i svangerskapet.
- Mengder av kakerlakker som kravler rundt i det samme rommet på sykehuset.
- Med mer…
Er du opptatt av urettferdighet i verden, så er det verdt å ta en titt på artiklene jeg har skrevet. Målet mitt med denne bloggen er å nå ut til så mange som mulig for å spre kunnskap om denne uholdbare situasjonen. Det står i tittelen til dette innlegget “verden vet ikke hva som skjer”. Nettopp slik er det. De fleste mennesker utenfor Venezuela aner ikke noe om denne forferdelige situasjonen til dette en gang så rike landet. Inntil 2019 hadde jeg heller ingen peiling på dette. Men etter hvert som jeg har blitt opplyst av venner fra Venezuela her i Málaga, så har jeg kommet til et punkt der jeg bare ikke kan tie stille. Noen er nødt til å spre dette, – å være en stemme som opplyser for å hjelpe saken, både med kunnskapsformidling, men også med å bidra økonomisk. Her vil jeg være en dråpe i havet for disse stakkars menneskene, for det som for oss virker som en dråpe i havet, er for dem “hele havet”.
