Jeg er veldig glad i ordspill og gullkorn, og for mange år siden, faktisk da jeg gikk på lærerskolen på Eik i Tønsberg, lånte jeg en bok på biblioteket som var spekket med gullkorn. Jeg ble helt fra meg av begeistring og skrev ned alle gullkornene jeg likte og syntes var veldig talende. Jeg husker verken hva boken het eller hvem som hadde skrevet den, eller samlet gullkornene til den boken det var blitt.
Jeg har lyst til å dele noen av dem med dere, så her kommer de:
I dag har Eilyn og jeg gjort en oppsummering av prosjektet vårt, “En dråpe i havet er bedre enn ingenting”, for året som gikk. Vi startet opp så vidt i februar 2021 og har i løpet av året gått fra å hjelpe noen få familier i Maracaibo, Venezuela, med mat for noen uker, til månedlig eller hver fjortende dag å dele ut pakker med mat til en god del familier fast, i tillegg til flere som vi hjelper sporadisk.
Til sammen har vi delt ut 325 pakker med mat, vi har kjøpt skoleuniformer og skolesaker til 12 barn, og vi har laget pakker med julemat til 42 familier, alt takket være gavmilde bidragsytere fra Norge og Spania. I tillegg hadde vi en “Spleis” i høst, så vi fikk kjøpt en motorsykkel til prosjektet, slik at vi kan nå de familiene som bor i de mer farlige områdene av byen.
Hvis du vil se og høre samtalen mellom oss som vi også sendte direkte på Facebook, så kan du klikke på denne linken. Samtalen foregår i utgangspunktet på spansk, men jeg oversetter og forklarer veldig mye på norsk også.
Jada, de har IKEA i Spania også, og spanjolene er, om mulig, like glad i IKEA som nordmenn og svensker. I dag tok jeg turen dit for å finne noen sofaputer og kanskje en kommode eller lignende. Jeg måtte også kjøpe noen ekstra plastbokser til noen nye elever som begynner etter jul, så planen var lagt.
Det er litt komisk at jeg har mye kortere vei til IKEA her i Málaga enn jeg hadde da jeg bodde på Nøtterøy. Da hadde jeg en times vei inn til Sandvika, mens jeg nå bruker et lite kvarter på motorveien, og så er jeg der. Da er det ikke så veldig farlig om ikke alt er like godt planlagt og jeg glemmer noe. Jeg kan bare svippe innom en annen dag.
Det ble både sofaputer, kommode og skoskap på meg, i tillegg til noen småting til kjøkkenet. Det ble jammen tungt å bære alt inn i bilen, men heldigvis hadde jeg med min venezuelanske venninne, så vi var to om å få alt inn i bilen. Da jeg satte meg bak rattet var jeg helt ferdig, så da tenkte jeg at “aldri mer om jeg skal på IKEA”. Men vi vet jo alle at det ikke varer mer enn noen dager eller et par uker toppen. Så har man glemt hvor slitsomt det er, og man er klar for neste tur.
I går var planen å skrive en liste over mine favorittsanger fra Melodi Grand Prix/Eurovision gjennom årene, men jeg endte opp med å skrive meg bort fra det og inn i et viktigere tema, nemlig Andreas “Tix” Haukelands bidrag til psykisk helse. Som fjorårets norske deltaker i Eurovision og den rollen han har fått i forbindelse med psykisk helse, syntes jeg det var helt på sin plass å vie et innlegg til han.
Men nå er det tid for favorittlisten min. Det blir nok en litt tilfeldig rekkefølge på sangene, men jeg starter med de aller største favorittene mine fra alle årene jeg husker å ha sett på TV-sendingene. Da ABBA vant i 1974 med Waterloo var jeg bare 3 år gammel, så det husker jeg ikke. Derfor er ikke denne sangen med på min liste, selv om den absolutt er en fantastisk låt.
Johnny Logan (Irland) – vant i 1980 med “What´s another year”. En fantastisk nydelig og “desperat” ballade som jeg ble fan av som 9-åring da jeg mest sannsynlig overvar min første Eurovison-finale. De fleste holder Johnny Logans “Hold me now” fra 1987 som hans beste bidrag, men jeg synes “What´s another year” er flere hakk bedre. Nydelig og sart melodi, men også en kunstnerisk tekst som jeg liker godt. Det er sjelden jeg får med meg teksten godt, men denne er enestående, synes jeg.
Jostein Hasselgård (Norge) – fjerdeplass i 2003 med “I´m not afraid to Move on”. En aldeles nydelig ballade med noen akkorder og harmoneringer som virkelig fenger meg.
Carola (Sverige) – tredjeplass i 1983 med “Främling”. Ungjenten med den kraftfulle stemmen burde ha gått helt til topps i stedet for ukjente Corinne Hermes fra Luxemburg i sin gammelrosa buksedress. Jeg husker min far sa like etter at Corinne ble utropt som vinner: “Om et år vil ingen huske vinneren!” DERFOR husker jeg henne 😉
Alexander Rybak (Norge) – vant i 2009 med “Fairytale”. Selvskreven på listen, – den mest gjennomførte Eurovision-sangen ever, med kraftfull beat, norsk kultur, fele og folkedans, – alt du kan ønske deg, og ikke minst en heidundrendes fengende sang.
Loreen (Sverige) – vant i 2012 med “Euphoria”. En vakker og kraftfull sang, fremført barfot av denne “mystiske” jenten med stor stemme, og med enkel, men effektiv scenografi.
Sandra Kim (Belgia) – vant i 1986 med “J´aime la vie” i hjembyen min, Bergen. Det var en magisk uke med nydelig vær og folk bar TV-apparatene ut i gatene for å se på konkurransen. Om dagen ble det arrangert hopprenn midt i bakken ned fra Johanneskirken, med snø fraktet med tog fra Finse. Det var så kult at denne lille jenten på min alder, som senere viste seg å ha jukset et år eller to på alderen, vant.
Umberto Tozzi og Raf (Italia) – tredjeplass i 1987 med “Gente di Mare”. En virkelig nydelig sang som jeg prøvde å lære meg den italienske teksten på. Ikke kan jeg italiensk, ikke forstod jeg hva jeg/de sang, og jeg hadde helt sikkert feil uttale, men da jeg hørte den igjen nå, klarte jeg fortsatt å synge med på deler av sangen. “Gente di mare” betyr sikkert “folket fra havet”, men bortsett fra det er jeg blank på teksten.
Margareth Berger (Norge) – fjerdeplass i 2013 med “I feed you my love”. En virkelig utypisk Eurovision-sang, – rett og slett en skikkelig kul pop-rocklåt.
Gjon´s Tears (Sveits) – tredjeplass i 2021 med “Tout l´universe”. Nok en nydelig ballade. Det er vel tydelig at jeg er veldig glad i disse vakre balladene.
Måns Zelmerlöw (Sverige) – vant med “Heroes” i 2015. En frisk og utrolig fengende popsang der refrenget sitter spikret for lang tid.
Det ble mye norsk og svensk på denne listen. Noe av grunnen får nok tidligere års sangbidrag på eget språk ta, men uansett er dette bare et utdrag av mange fine sanger fra Eurovision. Jeg holdt på å ta med en sang fra det tidligere Jugoslavia, nemlig “Dzuli” av Daniel i 1983. Jeg husker jeg likte den veldig godt da jeg var 12 år, og det var enkelt å synge med på refrenget “Julie, Julie, Julie” 😉 Men da jeg så og hørte på den nå så må jeg si at den nok heller bør inngå i kategorien “kuriositeter”, med trekkspill, “komiske” kordamer og “simple” bevegelser, men GØY, ja, det er det 😀 Samt at Daniel synger bra.
Jeg har sikkert glemt noen sanger jeg liker veldig godt, men jeg har ikke gjort noe dypdykk og lyttet gjennom alle års finaler. Kun tenkt gjennom en del sanger og sett lett over noen lister og kommet frem til disse sangene.
I tillegg får jeg nevne disse flotte norske sangene som jeg også liker veldig godt:
Mørland og Debrah Scarlett – åttendeplass i 2015 med “A monster like me” Det tar litt tid for sangen å bygge seg opp, men refrenget er “worth the wait”.
Keiino – femteplass i 2019 med “Spirit in the sky”. Så kult med joik som fungerer i Eurovision. Det gikk ikke like bra, og det var ikke like naturlig integrert i “Sámiid ædnan” i 1980. Fantatisk sang og nydelig sunget, – Alexandra er rå.
Andreas “Tix” Haukeland – 18. plass i 2021 med “Fallen Angel”. Så “over the top” scenemessig, men det kler han, og sangen er kjempefin.
Secret Garden – vant i 1995 med “Nocturne”. En ny “barriere” ble brutt da en låt med kun 24 ord vant Eurovision.
Bobbysocks – vant i 1985 med “La det svinge”. De brøt en barriere med å bli de første som vant for Norge.
For mange år siden da jeg var lærer for en førsteklasse på Nøtterøy, hadde jeg en søt og litt morsom opplevelse. Det var engelsk og vi hadde akkurat gått gjennom hva ulike dyr heter på engelsk. Jeg viste dem små lekedyr og lot elevene få komme med hva dyrene het dersom de visste det, og ellers fortalte jeg det.
En av figurene var en sau, og det var vel ingen som visste at den het “sheep” på engelsk. Jeg trakk sammenligningen med at ordet “sheep” høres ut som “skip” på norsk, men at det altså betydde “sau” på engelsk. Etter å ha gjennomgått en 10-12 dyr var det på tide med en liten lek. Jeg delte elevene inn i to rekker, som da ble to lag. To og to elever skulle få se et dyr, og den første som sa det riktige engelske ordet, ville vinne ett poeng til sitt lag.
Vi startet leken, og det ble sagt “elephant”, “crocodile”, “mouse” og så videre, og jeg delte ut poeng. Så var turen kommet til denne sauen, og to små gutter stod for tur med å “gjette” hva dette dyret het. Den ene gutten lyste opp i ansiktet da han fikk øye på sauen, for dette ordet kunne han godt. Han trakk pusten fort før han utbrøt “BÅT” med all sine lungers kraft.
Det er kanskje litt tidlig å tenke på Eurovisjonen, men før vi vet ordet av det, så er det igjen den tiden på året. Det er nok ikke mange ukene før det braker løs med delfinaler og finale i den norske konkurransen, og det blir spennende å se hvem som deltar i år.
Fjorårets norske “superfinale” mellom Keiino og Tix var velfortjent, og i mine øyne var det tilnærmet “dødt løp” mellom de to flotte sangene. Men jeg er glad for at det var Andreas Haukeland som stakk av med seieren og fikk oss med inn i en positiv energisk opplevelse, med en ekstremt sterk og følelsesladd sang, der han viste oss hele seg. Han hadde et klart budskap og hele reisen hans musikalsk etter at han “la bort” russelåtene har vært preget av en fantastisk åpenhet om psykiske lidelser. Det er sterkt, det er tøft og det står stor respekt av mannen, som selv mest sannsynlig heller ønsker å omtales som et barn. Han er raus, empatisk og uhyre intelligent i måten han fremstår på og omtaler disse ekstremt vanskelige temaene.
I går fikk jeg med meg første program av “Hver gang vi møtes” og det var “hans dag”. Man kunne tro at han skulle gjenta seg selv siden han allerede har fortalt om sine mest sårbare øyeblikk, men han bidrar med flere inntrykk og opplevelser fra sitt eget liv som ikke har vært kjent, like sårbare, om ikke mer, enn de opplevelsene som allerede har vært kjent. Han er så ærlig den fyren at man kan ikke annet enn å beundre han for hans styrke i å blottlegge seg for om mulig å hjelpe bare én annen person som har det vanskelig. Åpenheten fikk også en annen dimensjon idet han fikk frem paradokset i det at å snakke om problemene sine som regel oppfattes som at man har kommet over eller gjennom dem, men så er virkeligheten at man fortsatt har de samme problemene og er stadig i denne psykisk vanskelige bølgedalen. I tillegg til ærlighet og åpenhet krever det selvinnsikt og evne til å reflektere og sette sammen alle disse kaotiske tankene og følelsene, og finne systematisk ut av hvordan få dette frem i lyset. Det er ikke gjort i en håndvending, og jeg har på følelsen av at dette er resultatet av et hardt, seriøst og intelligent arbeid med seg selv.
Musikalsk er han et geni, og som en av de andre deltakerne i programmet sa: “Han er en hitmaskin”. Låtene han lager er fengende, og med sterke tekster på norsk er det vanskelig ikke å bli berørt. Men at han også har noe å komme med av ærlighet til sin egen psyke som kan hjelpe andre til å bloggstille seg og være ærlig, er hevet over enhver tvil.
Samtidig som det er forbundet med noe negativt å slite med psyken, får Andreas til å vende det til noe positivt. Han viser utad at det alltid er håp om bedring, han uttrykker spontan glede over livets mange små og store øyeblikk, han viser at han har omfavnet seg selv og jeg tror han når han sier at “alle stygge andunger kan bli til svaner”. Vi må rett og slett bli flinkere til å ta vare på hverandre og se på hver enkelt som et verdifullt menneske. Og dette gjelder IKKE MINST deg selv.
Stå på Andreas, – du er et forbilde for mange, og et ekstremt varmt og omsorgsfullt menneske.
Dette som egentlig var tenkt å være et lett innlegg om mine favorittsanger fra Melodi Grand Prix, ble straks overskygget av det faktum at jeg ikke kunne la være å fremheve det viktige arbeidet Andreas “Tix” Haukeland driver med musikk-kunsten sin og hans åpenhet både på og av scenen. Favorittsangene får komme senere…
Det er på tide å se tilbake på hva 2021 hadde på tapetet for meg. Jeg hadde tenkt å hoppe glatt over pandemiens utslag, men så kom jeg på at det egentlig var en viktig faktor da jeg i februar fylte 50 år. Jeg er jo en original som finner på litt rare ting, og siden det nærmet seg den store dagen, bestemte jeg meg for å strikke meg en lue som det stod “Linda – 50 år” på. Jeg gledet meg veldig til stolt å vise frem for alle og enhver at 10. februar 2021 var dagen jeg fylte 50. Men så ble jeg smittet av dette viruset og satt i isolasjon hjemme hele februar. Jeg var ganske dårlig i starten, men jeg klarte akkurat å gjennomføre hjemmeskole for klassen min som ble satt i karantene.
Men det ble likevel lue på online-møtene med klassen, og da kollegaene mine sang bursdagssangen for meg online. På kvelden ble det til og med en fantastisk flott fest med mange av mine kjære venner fra Tønsberg (og noen andre steder) online. Jeg vil gå så langt som å si at det var den beste bursdagen jeg har hatt. Og det beste av alt var jo at jeg ikke trengte å røre meg fra godstolen. Med “50-årslua” på, og med mange hyggelige hilsener, gikk jeg fornøyd inn i 50-årene.
I mars tok jeg for alvor tak i planen om å skrive boken om min venezuelanske venninnes opplevelse på sykehuset i Venezuela. Ettersom hun bodde hos meg sammen med familien sin for en lengre periode, var det enkelt å ha tilgang til kilden når jeg stod fast. Jeg raste ned 30-40 sider på tre uker og var veldig ivrig. Samtidig kjøpte jeg mat til en familie hun kjente i Venezuela online, med hennes hjelp så klart, og da jeg vi klassen jobbet om urettferdighet i verden og kom inn på hvordan mange har det i forskjellige land, deriblant Venezuela, så ble det til at vi ønsket å hjelpe noen flere familier med mat. Første- og andreklassingene plukket søppel utenfor skolen og rektor betalte oss for jobben, samt at noen elever jobbet litt hjemme og fikk litt penger for det. Det førte til at flere familier og en gruppe barn fikk mat for et par uker.
Jeg hadde ikke kunnet forutse det som skjedde videre. Da jeg for første gang opprettet en blogg (miniblogg) og publiserte det klassen min hadde oppnådd med å hjelpe disse familiene både i bloggen og på Facebook, så fikk jeg tilbakemelding fra flere venner og kjente som ønsket å bidra. Dermed ble dette et prosjekt som sakte har vokst til det vi så nå til jul, 37 familier som fikk hjelp med mat til jul, samt julegaver til noen.
Etter noen måneder var jeg så heldig at jeg fikk flyttet bloggen min over fra Miniblogg til den “ekte” bloggen, blogg.no. Det var stas, men det var tydelig at dette var en helt annen arena og det var mye vanskeligere å opprettholde en stor nok lesergruppe til å holde seg inne på topp-100 listen her, enn det var å holde seg inne på topp-20 listen på minibloggen. Det tar tid å bli kjent med hvordan det “fungerer”, samt at jeg nok var litt for optimistisk som ønsket å ha bloggen til kun å dreie seg om Venezuela.
Nå synes jeg at jeg har fått til en grei blanding med håndarbeid, personlige litt komiske opplevelser og Venezuela som hovedområdene i bloggen min. Jeg er glad i å skrive, men det er ikke alltid jeg klarer å ha den flotte “snerten” på skrivingen som jeg skulle ønske. Likevel er jeg stort sett fornøyd med både innholdet og koselige tilbakemeldinger jeg får.
Jeg håper noe av det jeg skriver kan være til inspirasjon for andre, slik at du enten ønsker å hjelpe andre, du får en idé til noe håndarbeid, eller du rett og slett bare får deg en god latter over noe morsomt jeg har opplevd.
Noen ganger får man en gave som bare går rett til hjertet. Det kan være fordi det er så overraskende at noen vet at du trenger akkurat den “boken” eller fordi du er veldig glad i akkurat “den fargen på klærne”. Men mest av alt gleder det meg stort når det er tydelig at noen har tenkt litt ekstra på meg, og at de kanskje har lagt mye arbeid i gaven.
Den mest fantastiske gaven jeg noen gang har fått til jul, fikk jeg for omtrent 25 år siden da jeg jobbet som lærer i Harstad. Jeg har mange gode venner der, og jeg var “aktivitetsleder” for noen jenter i et kristent miljø. En av jentene, Ida, var omtrent 10-11 år gammel og kom stolt og glad til meg med en gave som tydelig var innpakket i gavepapir av flittige barnehender. Det var umulig å vite hva dette kunne være, og jeg var rimelig nysgjerrig, særlig siden Ida trippet og gledet seg storlig over å gi meg gaven.
“Den største gleden du kan ha, det er å gjøre andre glad”, heter det jo. Og jammen gjorde hun meg glad, og ikke minst var det så tydelig at hun selv var lykkelig over å gi meg gaven. Da jeg forsiktig rev av papiret kom det til syne en aldeles nydelig julekrybbe som Ida hadde laget selv i kunst og håndverk på skolen. Jeg ble helt målløs og rørt, og felte noen tårer av glede for at den lille jenta hadde tenkt på meg da hun hadde laget krybben. At jeg skulle få det som hun hadde lagt så mye arbeid i, var så utrolig stort for meg.
Julekrybben har jeg hatt med meg overalt hvor jeg har flyttet siden. Og hver jul finner jeg den frem og den får sin fortjente plass blant all den andre julepynten. Stjernen av fyrstikker som stod på taket har blitt ødelagt og borte med årene, men resten av krybben gjør nytten sin og får meg til å tenke på det som for meg er det viktigste med jul.
Tenk at en så liten jente som Ida kunne gjøre en voksen dame som meg, så utrolig glad…
