Fjorårets norske “superfinale” mellom Keiino og Tix var velfortjent, og i mine øyne var det tilnærmet “dødt løp” mellom de to flotte sangene. Men jeg er glad for at det var Andreas Haukeland som stakk av med seieren og fikk oss med inn i en positiv energisk opplevelse, med en ekstremt sterk og følelsesladd sang, der han viste oss hele seg. Han hadde et klart budskap og hele reisen hans musikalsk etter at han “la bort” russelåtene har vært preget av en fantastisk åpenhet om psykiske lidelser. Det er sterkt, det er tøft og det står stor respekt av mannen, som selv mest sannsynlig heller ønsker å omtales som et barn. Han er raus, empatisk og uhyre intelligent i måten han fremstår på og omtaler disse ekstremt vanskelige temaene.
I går fikk jeg med meg første program av “Hver gang vi møtes” og det var “hans dag”. Man kunne tro at han skulle gjenta seg selv siden han allerede har fortalt om sine mest sårbare øyeblikk, men han bidrar med flere inntrykk og opplevelser fra sitt eget liv som ikke har vært kjent, like sårbare, om ikke mer, enn de opplevelsene som allerede har vært kjent. Han er så ærlig den fyren at man kan ikke annet enn å beundre han for hans styrke i å blottlegge seg for om mulig å hjelpe bare én annen person som har det vanskelig. Åpenheten fikk også en annen dimensjon idet han fikk frem paradokset i det at å snakke om problemene sine som regel oppfattes som at man har kommet over eller gjennom dem, men så er virkeligheten at man fortsatt har de samme problemene og er stadig i denne psykisk vanskelige bølgedalen. I tillegg til ærlighet og åpenhet krever det selvinnsikt og evne til å reflektere og sette sammen alle disse kaotiske tankene og følelsene, og finne systematisk ut av hvordan få dette frem i lyset. Det er ikke gjort i en håndvending, og jeg har på følelsen av at dette er resultatet av et hardt, seriøst og intelligent arbeid med seg selv.
Musikalsk er han et geni, og som en av de andre deltakerne i programmet sa: “Han er en hitmaskin”. Låtene han lager er fengende, og med sterke tekster på norsk er det vanskelig ikke å bli berørt. Men at han også har noe å komme med av ærlighet til sin egen psyke som kan hjelpe andre til å bloggstille seg og være ærlig, er hevet over enhver tvil.
Samtidig som det er forbundet med noe negativt å slite med psyken, får Andreas til å vende det til noe positivt. Han viser utad at det alltid er håp om bedring, han uttrykker spontan glede over livets mange små og store øyeblikk, han viser at han har omfavnet seg selv og jeg tror han når han sier at “alle stygge andunger kan bli til svaner”. Vi må rett og slett bli flinkere til å ta vare på hverandre og se på hver enkelt som et verdifullt menneske. Og dette gjelder IKKE MINST deg selv.
Stå på Andreas, – du er et forbilde for mange, og et ekstremt varmt og omsorgsfullt menneske.
Dette som egentlig var tenkt å være et lett innlegg om mine favorittsanger fra Melodi Grand Prix, ble straks overskygget av det faktum at jeg ikke kunne la være å fremheve det viktige arbeidet Andreas “Tix” Haukeland driver med musikk-kunsten sin og hans åpenhet både på og av scenen. Favorittsangene får komme senere…
Noen blogginnlegg finner bare sin egen vei 🙂 Kommer dettende ut. Han er flott!
Ja, slik var det absolutt denne gangen, – og det måtte bare bli sånn, for han er verdt det for det fokuset han har på psykisk helse og det å være til hjelp for andre. Men jeg håper at han nå også tar seg tid til seg selv og sin egen helse. Det trengs også.