Det er på tide å se tilbake på hva 2021 hadde på tapetet for meg. Jeg hadde tenkt å hoppe glatt over pandemiens utslag, men så kom jeg på at det egentlig var en viktig faktor da jeg i februar fylte 50 år. Jeg er jo en original som finner på litt rare ting, og siden det nærmet seg den store dagen, bestemte jeg meg for å strikke meg en lue som det stod “Linda – 50 år” på. Jeg gledet meg veldig til stolt å vise frem for alle og enhver at 10. februar 2021 var dagen jeg fylte 50. Men så ble jeg smittet av dette viruset og satt i isolasjon hjemme hele februar. Jeg var ganske dårlig i starten, men jeg klarte akkurat å gjennomføre hjemmeskole for klassen min som ble satt i karantene.

Men det ble likevel lue på online-møtene med klassen, og da kollegaene mine sang bursdagssangen for meg online. På kvelden ble det til og med en fantastisk flott fest med mange av mine kjære venner fra Tønsberg (og noen andre steder) online. Jeg vil gå så langt som å si at det var den beste bursdagen jeg har hatt. Og det beste av alt var jo at jeg ikke trengte å røre meg fra godstolen. Med “50-årslua” på, og med mange hyggelige hilsener, gikk jeg fornøyd inn i 50-årene.

I mars tok jeg for alvor tak i planen om å skrive boken om min venezuelanske venninnes opplevelse på sykehuset i Venezuela. Ettersom hun bodde hos meg sammen med familien sin for en lengre periode, var det enkelt å ha tilgang til kilden når jeg stod fast. Jeg raste ned 30-40 sider på tre uker og var veldig ivrig. Samtidig kjøpte jeg mat til en familie hun kjente i Venezuela online, med hennes hjelp så klart, og da jeg vi klassen jobbet om urettferdighet i verden og kom inn på hvordan mange har det i forskjellige land, deriblant Venezuela, så ble det til at vi ønsket å hjelpe noen flere familier med mat. Første- og andreklassingene plukket søppel utenfor skolen og rektor betalte oss for jobben, samt at noen elever jobbet litt hjemme og fikk litt penger for det. Det førte til at flere familier og en gruppe barn fikk mat for et par uker.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Jeg hadde ikke kunnet forutse det som skjedde videre. Da jeg for første gang opprettet en blogg (miniblogg) og publiserte det klassen min hadde oppnådd med å hjelpe disse familiene både i bloggen og på Facebook, så fikk jeg tilbakemelding fra flere venner og kjente som ønsket å bidra. Dermed ble dette et prosjekt som sakte har vokst til det vi så nå til jul, 37 familier som fikk hjelp med mat til jul, samt julegaver til noen.

Etter noen måneder var jeg så heldig at jeg fikk flyttet bloggen min over fra Miniblogg til den “ekte” bloggen, blogg.no. Det var stas, men det var tydelig at dette var en helt annen arena og det var mye vanskeligere å opprettholde en stor nok lesergruppe til å holde seg inne på topp-100 listen her, enn det var å holde seg inne på topp-20 listen på minibloggen. Det tar tid å bli kjent med hvordan det “fungerer”, samt at jeg nok var litt for optimistisk som ønsket å ha bloggen til kun å dreie seg om Venezuela.

Nå synes jeg at jeg har fått til en grei blanding med håndarbeid, personlige litt komiske opplevelser og Venezuela som hovedområdene i bloggen min. Jeg er glad i å skrive, men det er ikke alltid jeg klarer å ha den flotte “snerten” på skrivingen som jeg skulle ønske. Likevel er jeg stort sett fornøyd med både innholdet og koselige tilbakemeldinger jeg får.

Jeg håper noe av det jeg skriver kan være til inspirasjon for andre, slik at du enten ønsker å hjelpe andre, du får en idé til noe håndarbeid, eller du rett og slett bare får deg en god latter over noe morsomt jeg har opplevd.