I går var det Halloween. Dagen da små og halv-store barn kler seg i svart. Med blod rennende fra øyne og sår i ansiktet og på kroppen, ringer de på døren og sier “Truco o trato?” her i Spania. I flere år har jeg sittet klar med godteri-skålen og ventet på disse skumle vampyrene og gjenferdene, men ingen har ringt på.

Derfor bestemte jeg meg for ikke å kjøpe inn godteri denne gangen, – eller… Jeg glemte det litt bort, og da jeg var innom butikken i går for å kjøpe epler og mais, sveipet øynene over hyllene, uten å finne noe Halloween-relatert godteri. Dermed bestemte jeg meg for å droppe hele godteri-kjøpet, det kommer jo uansett ingen på døren.

“Ding-dong”… Typisk!!! I år kom de altså. Jeg satt i stolen min i kjelleren og hørte barnestemmene gjennom det åpne kjøkkenvinduet. Av vane spratt jeg opp av stolen siden det ringte på, men jeg landet fort i stolen igjen. Jeg kunne da ikke åpne døren og avvise dem med to epler på deling!

Etter et par minutter forsvant barnestemmene og det ble helt stille. Hm… Neste år blir det Halloween-godteri…