Jeg har kommet i den alderen der man stadig tenker tilbake til opplevelser fra barndommen, og noen av opplevelsene sitter ekstra godt i hjernebarken. Den historien jeg vil fortelle om nå skjedde da jeg var en 10-11 år, tenker jeg. Jeg vokste opp i en høyblokk i en drabantby vest i Bergen, og det manglet ikke på lekekamerater blant de 90 leilighetene som høyblokken vår bestod av. En av kompisene mine bodde i andre etasje, mens jeg selv bodde i fjerde.

Selv om vi var barn og spreke, så valgte vi selvfølgelig å ta heisen opp da vi skulle hjem, og en dag vi stod og ventet på heisen i kjelleren ble heisdøren slått opp og vi ble møtt av en sint damestemme i et strengt ansikt som utbrøt: “Dere må slutte å grise til i heisen på denne måten! Se til å få vasket dette svineriet!”

Kompisen min og jeg stivnet til og bare stirret på den sinte damen. Vi ante ikke hva hun pratet om. Damen marsjerte med faste skritt ut av heisen og høyblokka og forsvant. Vi ble stående å se på hverandre et par sekunder før vi gikk inn i heisen. Da så vi at det var noen som hadde grist til alle etasje-knappene med noe som lignet på hvit-maling, og vi skjønte hva den sinte damen hadde snakket om.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi turte ikke annet enn å gjøre hva damen hadde sagt, men av en eller annen grunn våget vi ikke å gå hjem for å spørre etter vaskeutstyr. Det er mulig vi så faren i ikke å bli trodd. Vi hadde tross alt gjort andre rampestreker tidligere, – i hvert fall kompisen min. Han var kjent for å finne på de rareste ting. Aldri noe virkelig slemt, det jeg vet, men likevel, – han var veldig oppfinnsom i rampestreker og testet ut sprø og farlige ting som å klatre opp til åttende etasje på utsiden av høyblokken på takrennen!!!

Vi ble enige om å ta heisen opp til øverste etasje og ringe på en tilfeldig dør og spørre etter vaskeutstyr. Damen som åpnet var en veldig hyggelig eldre dame. Vi forklarte situasjonen om at noen hadde tilgrist knappene i heisen og at den sinte damen hadde bedt oss om å vaske det. Den gamle damen syntes det var så flott av oss å ville ordne opp, og hun lånte oss det vi trengte for å rengjøre heisknappene.

Da vi var ferdige og skulle levere tilbake det vi hadde lånt, kom hun ut med en sjokolade til oss og fortalte at hun syntes det var så flott gjort av oss. Vi ble veldig glade og overrasket, takket henne og gikk.

Et par uker senere var vi igjen sammen utenfor høyblokken. Vi stod der og pratet, da plutselig en av oss sa: “Husker du den gangen da vi vasket knappene i heisen og vi fikk sjokolade av den gamle damen i 13. etasje?” Begge husket dette som en fantastisk opplevelse, og vi ville gjerne oppleve det igjen. Dermed var tankeprosessen i gang for å finne ut hvordan vi kunne få henne til å rose oss og gi oss sjokolade igjen. Ikke lenge etter var vi i full gang med å kaste inn mold og jord i heisen, og deretter bar det opp i toppen av høyblokken for å ringe på hos den snille, gamle damen.

“Vet du hva, – nå er det noen som har kastet mold inn i heisen. Kan vi låne kost og brett av deg for å rydde det?” Hun gav oss det vi trengte, vi ryddet opp og gikk tilbake til døren hennes og ringte på i spenning. Den snille, gamle damen takket oss enkelt for at vi hadde ryddet opp og så lukket hun døren… Kompisen min og jeg stod der lange i masken. Hva??? Ingen sjokolade???

Det spørs nok om ikke den snille, gamle damen hadde gjennomskuet rampestreken vår, så det var absolutt på sin plass at vi ikke fikk noen belønning for denne utspekulerte handlingen. Det som hadde startet som en god gjerning i “frykt” for et par uker siden hadde endt med en mislykket rampestrek. For min del tenkte jeg også at “puh, – så bortkastet tid å drive å grise til heisen for så å ordne opp uten å få noe igjen for det…” Men det var absolutt bare HELT på sin plass…

I dag er det duket for Norge mot Spania i damenes VM i håndball. Det kunne ikke blitt bedre… Eller, – det hadde vært enda bedre om vi møttes i finalen, men når ikke det gikk, så gleder jeg meg i hvert fall over å få sett begge landene “mine” i aksjon samtidig. Selv om jeg har bodd i Spania de siste åtte årene, så er det helt klart at jeg håper, ønsker og tror at Norge vinner og får spille finale på søndag mot Danmark eller Frankrike.

Selv spilte jeg håndball i ganske mange år. Først fra jeg var 9 til jeg var 21 år. Så hadde jeg en pause på omtrent 11 år før jeg gjorde “comeback”. Nesten samtidig begynte jeg å dømme håndball, og det likte jeg om mulig enda bedre enn å spille, men jeg fortsatte å spille til jeg var omtrent 40 år. Da ble det noen år med kun dømming, først i Norge, men så også her i Spania. Etter hvert kom lysten til å trene litt håndball igjen, og jeg fant et lag her i Fuengirola som jeg fikk trene med. Da de skulle opprette et ekstra damelag ble det behov for litt flere spillere, så i en alder av 46 gjorde jeg på nytt comeback som spiller. Jeg trente med jenter som var inntil 31 år yngre enn meg selv, og den som var nærmest meg i alder var nok minst 15 år yngre, så jada, – jeg var “gamla” på laget, til tross for at jeg sikkert var en av de mest “barnslige” 😉

I kveld blir det altså fullt fokus og stormende jubel i stua, forhåpentligvis… Med en ung håndballvenninne på besøk fra Norge skal vi klare å heie Norge frem via skjermen til finale. Om vi åpner vinduene så er det kanskje mulig de vil høre heiaropene der oppe i Granollers også. Det er en ti-timers kjøretur herfra, men jeg har UTESTEMME!!!

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Jeg elsker sterke farger. Her om dagen kom jeg over noen nydelige garnnøster på den lokale “Kina-butikken”, – ja, de kalles så her. Det finnes mange halvstore og kjempestore “Kina-butikker” i Spania. De er en blanding av “Nille”, “Clas Ohlson” og “Biltema”, bare at det er enda billigere så klart. De har alt du trenger og alt du ikke trenger.

Jeg blir stadig spurt av noen venner av meg når jeg har kjøpt noe småtteri: “Har du vært på yndlingsbutikken din nå?” Da mener de den lokale “Kina-butikken” som heter “Merca China”. Og nesten alltid har de rett. Mangler jeg noe til et opplegg i kunst og håndverk på skolen, så svipper jeg innom. Trenger jeg noen terninger til matematikken, så svipper jeg innom. Trenger jeg garn til babyteppene, så svipper jeg innom… At jeg er innom gjennomsnittlig 1-2 ganger i uken, tror jeg ikke er å ta for hardt i.

Men altså, – jeg kom over dette fargerike garnet, og tenkte at jeg bare måtte strikke meg en genser av det. Dessverre hadde de bare seks nøster av 80 gram, så det ville enten blitt en kort, ermeløs topp eller en åletrang genser til meg, så da ble det å strikke den i en mye mindre størrelse. Jeg fikk nok garn til en lue også, og selv om denne type lue sikkert er “ukul” i Norge for tiden, så digger jeg slike luer med dusk i. Husker selv jeg hadde en nydelig blå lue med dusk som mamma hadde strikket til meg. Jeg elsket den luen “over alt på jord”. Dusken ble tynnere og tynnere, for jeg hadde en tendens til å dra ut trådene i dusken. Til slutt var den veldig pjusk, men jeg likte den sånn, til mammas store fortvilelse. Hun følte nok at jeg gikk rundt med “fillete klær” når den luen så slik ut, så hun gremmes over meg, men jeg nektet å bytte ut lua. Jeg ville absolutt gå med den.

Hm… Når jeg tenker over det, så husker jeg egentlig ikke hva som skjedde med luen??? Nei, vet du… Jeg tror jammen mamma må ha kastet luen om sommeren uten at jeg visste det, slik at jeg ikke kunne bruke den igjen neste vinter. Men dette har jeg helt glemt. Eller kanskje jeg har fortrengt det? Vel, uansett, – jeg elsker lue med dusk!

Overskriften her er lettere ironisk. Som om det er et reelt valg å velge mellom basseng og gåtur midt i desember.

Legen har jo bedt meg om å gjøre pilates, være i basseng og gå turer, og det er jo ikke tvil om hvilken av de tre aktivitetene som passer meg best. Jeg tar beina fatt. Men da jeg skulle ut på gåturen min ned til byen i formiddag, så gikk jeg forbi hekken som bassenget har skjult seg bak i alle år. For første gang kunne jeg se bassenget gjennom hekken. Hvordan i alle dager kan det ha seg? Jo, nå skal du høre… Vi har noen vaktmestere som også fungerer som “gartnere” her i borettslaget. Det er bare det at de ikke aner hva de driver med. Det er ikke første gangen de har “drept” planter og trær med å maltraktere dem i stedet for å trimme dem. Ikke at JEG har peiling på hvordan man skal trimme planter og busker, men jeg vet i hvert fall at det ikke skal se slik ut når jobben er gjort.

Så i dag fikk jeg altså se det nydelige blå vannet gjennom den ekstremt glisne hekken. Men til tross for det nydelige synet, så fristet det ikke å hoppe uti. Med rundt 15 grader i luften var det greit med en gåtur, så da ble det en halvannen times tur inkludert et stopp innom hos ei venninne i byen. Nå er jeg i gang, – jeg beveger meg. Jeg tror nok det hjelper på at jeg har kringkastet for enhver at jeg skal både bevege meg og spise fornuftig. Da er det liksom “out in the open”.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Jeg må si jeg blir takknemlig og varm om hjertet når flere av de som hjelper oss med å hjelpe familier i Venezuela med mat, nå før jul sier at de vil bidra litt ekstra. Det er helt fantastisk og gjør det mulig for oss å sette sammen en pakke med matvarer som i tillegg til det vanlige også inneholder typisk julemat for dem. Vi prøver også å få kjøpt en liten gave til en del av barna, slik at de kan få oppleve litt ekstra glede første juledag, slik de gjorde for noen år siden.

Hjertelig takk for alle bidrag, – og er det flere som ønsker å hjelpe til, så kan dere sende meg en mail her og så sender jeg dere informasjon:

[email protected]

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

I går var jeg innstilt på at det var tre skoledager igjen før juleferien. Vi skulle øve til juleforestilling, ha generalprøve, jobbe med litt fag og ha en julekonkurranse, vi skulle rydde og vaske litt, samt at vi skulle ønske hverandre en riktig god jul. Slik ble det ikke…

Nærmere klokken elleve i går kveld ble jeg oppmerksom på at jeg hadde fått mail om at skolen skulle ta juleferie med umiddelbar virkning på grunn av usikkerhet rundt noe smitte av Covid-19. Med tanke på at en del skal reise til Norge i jula eller får besøk fra Norge, så var nok det en fornuftig avgjørelse. Så får vi heller ta igjen disse dagene til våren.

Det var veldig trist ikke å få sagt ordentlig god jul til elevene og ønsket de som skal slutte lykke til i Norge. Men sånn er det noen ganger. Hjertene i julekalenderen til klassen kom bare til nummer 14. Heldigvis er det 14 elever i klassen, så alle hadde akkurat rukket å bli trukket, – så i så måte er vi ajour.

Det er dog ikke helt ferie for oss ansatte ennå. Dagen i dag ble brukt til rydding og litt vasking, og jeg må gjennomføre en del oppdateringer av årsplaner og temaplaner, samt føre inn resultater fra kartleggingsprøver før jeg tar ordentlig ferie, men dette kan jeg gjøre hjemmefra, så det føles som om ferien allerede har startet.

Så nå er det tid for jul og puslespill 😀

Jeg prøvde å forklare til en som kommenterte babyteppene jeg har heklet om hvordan jeg hekler dette. Det var lettere tenkt enn sagt, så jeg tror ikke hun ble så veldig klok av mine manglende terminologi-ord fra heklingens verden. Jeg er nemlig ingen “ordentlig” hekler. Har aldri lest eller sett et heklemønster. Dette teppet oppdaget jeg bare at en venninne holdt på med, og jeg ville gjøre det samme, så hun viste meg.

Men siden det er vanskelig å forklare med mangelfulle ord, så vil jeg gjøre et forsøk først med tekst, så med bilder og til slutt med en video. So here we go…

Legg opp 31 masker (jeg liker å legge opp 33, så blir det litt å gå på på hver side). Så hekler du fem rader vanlig, og så på sjette raden begynner du med en sånn klump i midten.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Denne klumpen består av 5 ganger å ta dobbelt-kast på pinnen før du hekler i samme hull 5 ganger. For hver gang sitter du igjen med én maske mer på pinnen enn forrige dobbelt-kast, helt til du har 5 masker på pinnen. Da drar du tråden gjennom alle de 5 maskene før du hekler ned i neste hull. (Dette skal jeg prøve å forklare med bilder og video.) 

Endelig er det lys, et lite juletre, julekrybbe, nisser og andre rødkledde figurer hjemme hos meg også. Man blir ekstra glad når stuen lyser opp på denne måten. Det er nok ikke det mest julepyntede huset som finnes, men litt er bedre enn ingenting. Det blir litt vinterstemning selv på disse breddegrader. Nå kan julen bare komme…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har slitt med ryggen mer eller mindre siden mai i år, og har ikke kunnet sitte i mer enn maks ti minutter uten at det gjør veldig vondt med “kniver” som stikker meg i ryggen. Hele sommeren var veldig vond, og det var til og med smertefullt å ligge, så det var vanskelig å få slappet av i det hele tatt. Jeg startet dette skoleåret greit, – jeg klarte å gå på jobb. Da hadde ryggen blitt såpass at det verste var over.

Venninnen min maste hele tiden på at jeg måtte komme meg til legen. Som om en lege kan hjelpe meg når jeg har vondt i ryggen!!! Jeg har da bedre erfaring enn som så, og vet at det ikke hjelper det grann. Siden jeg startet å få disse periodene med vondt i ryggen som 19-åring har jeg hele tiden visst at dette er muskulært. Det ble utelukket at det var skiveutglidning, som vi først trodde det var. Første gang det sa pang var jeg faktisk på håndballtrening hjemme i Bergen. Under en øvelse der en av lagvenninnene mine skulle holde meg igjen sa det rett og slett “pang”, og jeg falt på bakken ute av stand til å bevege meg noe særlig, og i hvert fall ikke reise meg. Det endte med at både mor og ambulanse ble ringt etter, og så bar det av sted til legevakten. Ganske dramatisk i seg selv, men som sagt, – det var ikke annet enn et gammeldags hekseskudd. Etter et par uker var jeg i fin form igjen.

Etter utallige tilsvarende erfaringer gjennom mange år, dog uten flere ambulanseturer, så vet jeg at det ikke hjelper å dra til legen. Kiropraktor kanskje, men jeg synes i grunnen ikke det har hjulpet heller, og jeg synes det er helt forferdelig med all den knekkingen, så jeg prøver å unngå det. Men da jeg utpå høsten faktisk måtte holde meg hjemme et par uker da jeg ikke klarte å bevege meg uten intense smerter, så fikk venninnen min mast seg til at jeg måtte be legen om å få tatt røntgen av ryggen.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Da legen min ringte et par dager etter at jeg hadde vært til røntgen og fortalte noe om et par virvler som…??? Selv om jeg er god i spansk, så stoppet kunnskapen min her. Han bad meg bestille en legetime med oppmøte slik at han fikk forklart meg hva dette betydde. Jeg var så paff over at de hadde kunnet se noe på røntgen i det hele tatt. Jeg trodde jo at alt var muskulært, så det at det nå viste seg at det var to virvler som… “et eller annet”, det gav meg store tanker. “Jeg må sikkert operere.” Og jeg tenkte at det var i grunnen greit. Jeg leste om hva en slik eventuell operasjon gikk ut på, og det virket i grunnen helt greit, så det skulle nok gå fint. Etter halvannen uke der jeg innstilte meg på at nå skulle jeg opereres, var det tid for legetimen…

Legen forklarte meg at de to virvlene var presset sammen, og det jeg måtte gjøre for å bedre situasjonen var å gå ned i vekt, trene pilates, være i bassenget og gå masse turer!!! Hva???!!! Skal jeg ikke opereres??? Legen nærmest flirte over at jeg kunne tro at jeg måtte legges på operasjonsbordet.

Så da… Som om jeg ikke vet at jeg burde gå ned både 10 og 20 kilo, og gjerne enda mer!!! Jeg visste også at det er bra for ryggen å være i bassenget og gå turer. Pilates??? Hm… Vel, jeg var villig til å prøve pilates med undervisning fra youtube, men basseng nå på vinteren? Nei, jeg orker ikke å dra i svømmehallen, så det får bli gåturer.

Foreløpig har jeg ikke vært så aktiv som jeg burde, men maten har jeg vært flink med, – så jeg takket legen min for dytten da jeg var tilbake på oppfølgingstime i går. 4-5 kg ned på en måned er en god start, og jeg vet at jeg må fortsette i samme spor selv om vi har en jul foran oss med mye god mat.

Etter mye om og men når det gjelder å få overført pengene fra Spleis til Venezuela, så fikk Deyvis endelig dratt og kjøpt motorsykkelen for en drøy uke siden. Her kan du se en video fra noen av de første utdelingene han har gjort med den nye sykkelen.

Nok en gang hjertelig takk til alle de som støttet (og fortsatt støtter) prosjektet vårt. Det setter vi stor pris på, og det er til uvurderlig hjelp for en god del familier i Maracaibo, Venezuela. Nå de neste to ukene skal vi sette sammen pakker med matvarer der de kan få litt julemat, slik at det blir litt jul for dem også. Tradisjonene med matvarene er totalt annerledes fra vi er vant med i Norge, men “hallaca” er det som er typisk julemat for dem. Det er bananblader som fylles med kjøtt og grønnsaker inni en maismeldeig, kort forklart. Jeg er ingen mat-ekspert, så ta høyde for at dette kan være en veldig ufullstendig forklaring 😉

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne