Jeg har kommet i den alderen der man stadig tenker tilbake til opplevelser fra barndommen, og noen av opplevelsene sitter ekstra godt i hjernebarken. Den historien jeg vil fortelle om nå skjedde da jeg var en 10-11 år, tenker jeg. Jeg vokste opp i en høyblokk i en drabantby vest i Bergen, og det manglet ikke på lekekamerater blant de 90 leilighetene som høyblokken vår bestod av. En av kompisene mine bodde i andre etasje, mens jeg selv bodde i fjerde.
Selv om vi var barn og spreke, så valgte vi selvfølgelig å ta heisen opp da vi skulle hjem, og en dag vi stod og ventet på heisen i kjelleren ble heisdøren slått opp og vi ble møtt av en sint damestemme i et strengt ansikt som utbrøt: “Dere må slutte å grise til i heisen på denne måten! Se til å få vasket dette svineriet!”
Kompisen min og jeg stivnet til og bare stirret på den sinte damen. Vi ante ikke hva hun pratet om. Damen marsjerte med faste skritt ut av heisen og høyblokka og forsvant. Vi ble stående å se på hverandre et par sekunder før vi gikk inn i heisen. Da så vi at det var noen som hadde grist til alle etasje-knappene med noe som lignet på hvit-maling, og vi skjønte hva den sinte damen hadde snakket om.
Vi turte ikke annet enn å gjøre hva damen hadde sagt, men av en eller annen grunn våget vi ikke å gå hjem for å spørre etter vaskeutstyr. Det er mulig vi så faren i ikke å bli trodd. Vi hadde tross alt gjort andre rampestreker tidligere, – i hvert fall kompisen min. Han var kjent for å finne på de rareste ting. Aldri noe virkelig slemt, det jeg vet, men likevel, – han var veldig oppfinnsom i rampestreker og testet ut sprø og farlige ting som å klatre opp til åttende etasje på utsiden av høyblokken på takrennen!!!
Vi ble enige om å ta heisen opp til øverste etasje og ringe på en tilfeldig dør og spørre etter vaskeutstyr. Damen som åpnet var en veldig hyggelig eldre dame. Vi forklarte situasjonen om at noen hadde tilgrist knappene i heisen og at den sinte damen hadde bedt oss om å vaske det. Den gamle damen syntes det var så flott av oss å ville ordne opp, og hun lånte oss det vi trengte for å rengjøre heisknappene.
Da vi var ferdige og skulle levere tilbake det vi hadde lånt, kom hun ut med en sjokolade til oss og fortalte at hun syntes det var så flott gjort av oss. Vi ble veldig glade og overrasket, takket henne og gikk.
Et par uker senere var vi igjen sammen utenfor høyblokken. Vi stod der og pratet, da plutselig en av oss sa: “Husker du den gangen da vi vasket knappene i heisen og vi fikk sjokolade av den gamle damen i 13. etasje?” Begge husket dette som en fantastisk opplevelse, og vi ville gjerne oppleve det igjen. Dermed var tankeprosessen i gang for å finne ut hvordan vi kunne få henne til å rose oss og gi oss sjokolade igjen. Ikke lenge etter var vi i full gang med å kaste inn mold og jord i heisen, og deretter bar det opp i toppen av høyblokken for å ringe på hos den snille, gamle damen.
“Vet du hva, – nå er det noen som har kastet mold inn i heisen. Kan vi låne kost og brett av deg for å rydde det?” Hun gav oss det vi trengte, vi ryddet opp og gikk tilbake til døren hennes og ringte på i spenning. Den snille, gamle damen takket oss enkelt for at vi hadde ryddet opp og så lukket hun døren… Kompisen min og jeg stod der lange i masken. Hva??? Ingen sjokolade???
Det spørs nok om ikke den snille, gamle damen hadde gjennomskuet rampestreken vår, så det var absolutt på sin plass at vi ikke fikk noen belønning for denne utspekulerte handlingen. Det som hadde startet som en god gjerning i “frykt” for et par uker siden hadde endt med en mislykket rampestrek. For min del tenkte jeg også at “puh, – så bortkastet tid å drive å grise til heisen for så å ordne opp uten å få noe igjen for det…” Men det var absolutt bare HELT på sin plass…
