Nå har jeg hatt noen dager der jeg har gjort “ingenting”. Det vil si, jeg har fulgt sjakken på TV og strikket sokker inspirert av “Strikkekjerring”, men bortsett fra det, er det heller lite jeg har gjort. Jeg har ikke engang fortsatt med Machu Picchu-puslespillet. Det ligger der med rammen sin og en alpakka som stirrer på meg med ett øye, men himmelen, fjellene og de grønnkledde “terrassene” i terrenget glimrer med sitt fravær. De ligger i ulike hauger og venter på at jeg skal få guts til å fortsette. Men det er så vanskelige partier at jeg lar dem ligge litt til.

Bloggen har jeg heller ikke klart å ha inspirasjon til å oppdatere. Bortsett fra et par innlegg som har ligget på vent, ferdig planlagt, så har jeg ikke lagt ut noe. Fingrene mine har ikke rørt tastaturet.

Det blir litt sånn som med skrivingen av boken min. Jeg har skrevet et par sider i løpet av julen, men nå har jeg hatt flere dagers pause. I går tenkte jeg at “i morgen tidlig skal jeg skrive videre”. Og nå sitter jeg her da, – men hva gjør jeg? Jeg skriver heller et innlegg i bloggen. Og tidligere i dag satte jeg meg i sofaen og strikket ferdig sokkene. “Ja, jeg må bare strikke ferdig sokkene så jeg kan ha dem på meg når jeg skal sitte ved skrivepulten med beina på det kalde gulvet og skrive.” Så NÅ må jeg vel komme i gang? Vel… Jeg kjenner på en liten hodepine. Jeg har tatt en tablett, men det slipper ikke taket likevel. Det spørs vel om jeg orker å ta fatt på noe så tungt som å skrive på boken når hodet ikke fungerer helt som det skal?

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Unnskyldninger, unnskyldninger, unnskyldninger…

SLUTT MED ALLE UNNSKYLDNINGER, ÅPNE DOKUMENTET OG SKRIV!!!

PS! Sokkene jeg strikket først ble strikket med for tynne pinner, så da fikk jeg ikke føttene mine forbi mønsteret og inn i sokken, så da strikket jeg dem litt korte også. Da måtte jeg selvfølgelig strikke noen nye som kunne passe til meg. Samme antall masker, men med en del tjukkere pinner. Samtidig laget jeg dem litt vel lange, så de er blitt litt “pailabber”, som vi sier i Bergen, på beina mine. Men jeg liker å ha litt plass i dem, så det går helt fint 😉