Sitter her ved skrivebordet og dupper med hodet innimellom. Leser noen av dagens innlegg fra andre bloggere. Dupper med hodet igjen og igjen. Ikke fordi innleggene er kjedelige, men fordi jeg har stått altfor tidlig opp. Eller… Det var vel heller slik at jeg la meg altfor sent. Det er ikke første natten nå i julen at klokken ble over tre før jeg kom meg i seng.

Grunnen til gårsdagens utskeielser handler om Peru. Det første sør-amerikanske landet som krøp inn i hjertet mitt for over 20 år siden. Jeg hadde blitt kjent med et par jenter derfra som var i Norge en sommer, og den ene av dem inviterte meg på besøk. Et par år senere dro jeg med en norsk venninne og vi hadde vår livs opplevelse i dette eksotiske landet på den andre siden av jordkloden. I hvert fall hadde jeg det, og jeg bør vel bare snakke for meg selv.

I tillegg til å besøke den nye venninnen min, opplevde vi markedene med folkedans fra Andesfjellene og vi dro til jungelen i Amazonas. Vi fikk også et gløtt av Titicacasjøen idet vi var på vei til Bolivia via fjellbyen Puno. Det vil si… Det ble aldri noe Bolivia på oss. Idet vi ankom Puno etter ti timer i buss fra Ilo ved Stillehavet var jeg døden nær. Det kjentes i hvert fall slik ut. Jeg har alltid slitt med migrene sånn jevnlig, men den “migrenen” jeg opplevde her oppe på 3400 meters høyde var helt utålelig. Det var som ti migrener rundt hele hodet samtidig.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi ankom tidlig om kvelden, men det var bare å finne seg et hotell og komme seg til sengs. Det var iskaldt og vi betalte fem dollar ekstra for å få en varmeovn på rommet. Det hjalp ingenting. Jeg tullet meg inn i flere lag med klær, samt min egen sovepose i tillegg til sengetøyet hotellsengen hadde. Det hjalp heller ingenting. Jeg lå og hutret og frøs, mens hodet dunket verre enn om fire tømmerhoggere hogget på det samme treet.

Venninnen min var oppegående nok til å finne frem video-apparatet sitt for å forevige det hele, men selv om jeg vanligvis ser det komiske i det meste, så var dette en av de få gangene jeg overhode ikke klarte å se… eller VILLE se det komiske i det. Jeg hadde altfor vondt og var sikker på at jeg var døden nær. Jeg gikk i skytteltrafikk fra sengen til toalettet hele natten for å kaste opp. Det kom så ofte og så brått på meg at det nok hadde vært like greit å legge seg på badegulvet med soveposen. En gang rakk jeg nemlig ikke frem til toalettet, og dermed ble gulv, og sikkert veggen, “tapetsert” med mitt oppkast.

Da vi ankom hotellet hadde hotellpersonalet kommet med te til oss, coca-te. Hjeeelp!!! Narkotika!!! Det var min første tanke og jeg var “livredd”. Ikke planer om jeg skulle helle narkotika i kroppen. Så teen med coca-bladene ble stående på nattbordet i flere timer urørt. Etter timer med lidelser kom jeg på at jeg hadde en kollega som hadde vært i Peru, og hun fortalte meg at hun og mannen hadde tygget coca-blader og drukket coca-te for høydesyke. Når hun kunne tygge disse bladene, så kunne vel jeg? Enten var jeg kommet til fornuft, eller så var jeg så desperat at jeg ikke så noen annen utvei på dette elendet.

Morgenen etter var planen at vi skulle dra i båt på Titicacasjøen før vi dro til La Paz i Bolivia, og så dra tilbake til Peru for å besøke Machu Picchu. Alt dette på minst 3500 meters høyde over havet. Vi trengte ikke betenkningstid. Vi ble enige om å bestille første fly tilbake til Arequipa, for deretter å ta buss tilbake til venninnen vår og familien hennes i Ilo. Jeg har aldri vært så glad for å komme ned i lavlandet før. Det var en enorm befrielse å slippe den grusomme hodepinen.

Det ble altså ingen tur til Machu Picchu på oss. Den nydelige og imponerende byggede landsbyen høyt oppe i Andesfjellene ved byen Cusco var et uttalt mål for reisen vår. Selv om jeg på en måte gjerne skulle ha vært der, så var det ikke verdt det for meg når jeg tenker på all den fysiske lidelsen jeg var gjennom i høyden. Derfor var det et fint substitutt da en annen venninne av meg, som også opprinnelig er fra Peru, gav meg puslespill av Machu Picchu til jul. Dette er en mye mer behagelig måte å reise på, selv om det også er krevende å finne de riktige bitene. Er det ikke et uttrykk som heter: “Fotball er best på TV”? Jeg tar sikkert feil, men jeg kan i hvert fall si for min egen del at: “Reising i høyden er best på TV… eller i puslespill”.

Så det er altså grunnen til at jeg sitter her og dupper mens jeg skriver. Pusle Machu Picchu til klokken halv fire på natten har sine konsekvenser. Men heller litt trøtthet av puslespill enn “ti migrener” som følge av høydesyke.