Venezuela. Et vakkert land med variert natur og vennlige mennesker. Hvordan kan det ha seg at landets innbyggere rømmer i hopetall?
Fem millioner… Det er egentlig enda flere. Ifølge FNs* beregninger vil tallet være høyere enn åtte millioner innen utgangen av 2021. Og dette er bare de som er registrert. Mest sannsynlig er tallet enda høyere.
Det er et fåtall som er politiske flyktninger. De aller fleste reiser fra Venezuela på grunn av elendige humanitære forhold. Og det er ikke de fattigste som drar. Det har de ikke penger til. Det er middelklassen som reiser. Eller… Det som en gang var middelklassen. Alle samfunnsklassene har rast nedover på stigen. Bortsett fra de på toppen. De har sågar hoppet over det øverste trinnet og opp i varmluftballongen, og mangler totalt bakkekontakt der de forsvinner inn i skyene.
Men hva er det som har fått så mange til å forlate landet de er så glad i? Det som en gang ble regnet som det rikeste og beste landet i Latin-Amerika er ikke lenger engang en skygge av seg selv. Venezuela er fortsatt det landet i verden som har størst oljereserver, – ja, du hørte rett, – VERDENS STØRSTE OLJERESERVER. Det har også store reserver av gull, kobber, jern og diamanter for å nevne noen mineraler. Likevel er landet fullstendig skakkjørt og kjørt i grøfta. Vel, – disse ordene blir for svake. Det er ikke lenger snakk om en krise i Venezuela, det er en total kollaps på alle områder. Svaret på hvorfor det er sånn er sammensatt, men i hovedsak kan vi sammenfatte det i to ord, – korrupsjon og Chavisme.
Venezuela har for det meste vært ledet av diktatoriske presidenter siden general Simón Bolivar frigjorde landet fra kolonimakten Spania i 1819. I 1992 ble det forsøkt et statskupp ledet av fire oberster fra hæren, deriblant Hugo Chávez Frías. Folket var lei den korrupte ledelsen til president Carlos Andrés Pérez, men kuppet ble slått ned og Chávez og de andre havnet i fengsel. Men allerede i 1994 ble Chávez benådet av den nye presidenten, Rafael Caldera, og tok opp en politisk karriere. Han kom til makten ved valg i 1998, forkastet grunnloven og laget en ny, populært kalt “Den Bolivarske Revolusjon” gjeldende fra år 2000, med stor innflytelse fra Cubas sosialisme ved Fidel Castro. Med Chávez i førersetet ble det meste av bedrifter fra oljeraffinerier og elektrisitetsselskaper, til TV-stasjoner og private bedrifter innen jordbruket som innbefatter sukker, ris og matolje, ekspropriert. Presidenten byttet ut lederne i selskapene med sine general-venner fra hæren. Menn uten kunnskap om eller ønske om å lede bedriften godt, men med ønske om å putte store deler av inntektene i egen lomme, – for ikke å si egne konti i USA. I likhet med regjeringen selv, har disse gjort seg enormt rike på landets vegne, og vedlikeholdsarbeid av oljeraffinerier og elektrisitetsparken har vært totalt fraværende.
Allerede på starten av 2000-tallet valgte hundretusenvis å emigrere fra Venezuela på grunn av “La Revolución Bolivariana”. Fra å være et land andre latinamerikanere immigrerte til og europeere dro på ferie til, mistet landet gradvis sin status som Latin-Amerikas mest suksessrike land, og er i dag et land i ruiner. Som journalisten Daniel Lozano skriver i en artikkel** i “La Nación”: “Venezuela er i dag en gravplass for bedrifter.”
Etter Hugo Cháves´ død i 2013 overtok Nicolás Maduro som president etter ønske fra Chávez. Han har fortsatt i samme inkompetente sko som sin forgjenger, og siden overtakelsen har landets undergang gått med skremmende fart. Hyperinflasjon, strømbrudd, bensinmangel og mangel på medisiner og mat er noen av områdene som er totalt ute av kontroll i dette en gang så vellykkede landet.
Jeg skal gå mer inn på noen av disse områdene i senere innlegg. Ønsket mitt med denne bloggen er å åpne øynene våre for uretten som skjer utenfor vår behagelige sfære. Vi kan ikke “redde hele verden”, men vi kan heller ikke vedkjenne oss at vi lar Venezuela gå tapt i et tyst og likegyldig verdenssamfunn. Etter noen måneders oppmerksomhet fra resten av verden i 2019, da man øynet håp om at opposisjonen ved Juan Guaidó skulle overta makten, ble det stille fra utenlandske medier. Etter årevis med kampvilje fra det venezuelanske folket og med demonstrasjoner i gatene, er innbyggerne nå der myndighetene vil ha dem, – ute på jakt etter dagens måltid. Alle krefter er satt inn på å overleve fra dag til dag.
Venezuela kan ikke reddes innenfra. Det må settes press utenfra, fra den vestlige verden. Den humanitære krisen er som nevnt ingen krise, men en total kollaps.
Jeg er i gang med å skrive en bok om opplevelsene til en venninne fra Maracaibo i Venezuela som tilbrakte en måned på sykehus på slutten av svangerskapet. Historiene hun forteller er helt hinsides hva man kan tenke seg, og jeg har sett det som mitt oppdrag å føre historien hennes i pennen og formidle den videre. Dette er en viktig og sterk historie som MÅ fortelles, og den fortjener virkelig en plass i samfunnsdebatten. Jeg kommer til å dele enkelte deler fra innholdet i boka i noen blogginnlegg.
*https://eacnur.org/es/labor/emergencias/venezuela-crisis-de-refugiados-y-migrantes
